Det var vinter i Bergen. På gradstokken hadde gradene minus foran seg, barn lagde snømenn og alle var på vei til byen for å kjøpe julegaver. Tilfeldigvis var jeg på bilveien den dagen, i den nye bilen min. Tilfeldigvis var solen kommet frem og den hadde gjort veiene om til is. Jeg var bare på vei hjem fra jobben på en fredagsettermiddag. Om jeg hadde tatt bussen eller trikken ville alt vært annerledes. Om jeg hadde lært meg hvor knappen til vindusviskerne var ville alt vært annerledes. Det ville i alle fall vært annerledes om jeg hadde brukt bilbelte.

Da jeg var ute av fløyfjellstunnelen, fosset regnet ned på frontruten. Det var en blanding av snø og regn. En skummel blanding. Det var typisk Bergen. Uansett om det var fint vær eller snø, kom alltid regnbygene. Jeg trykket på noen knapper ved siden av rattet, og håpte at vindusviskerne skulle komme på. Blinklysene kom på isteden. Bilen kjøpte jeg bare noen dager før, så jeg hadde ikke testet alle knapper og funksjoner enda. Bilen hadde ikke engang piggdekk. Vindusviskerne ville ikke slå seg på. Jeg begynte å få panikk. Det var vanskelig å se hvor jeg skulle kjøre. I tillegg til at regnet fosset på frontruten, vindusviskerne ikke funket og bilen hadde sommerdekk, kjørte jeg over en bro. Ikke hvilken som helst bro heller. Den broen som gikk over tog stasjonen. Tenk så mange mennesker som var der. Det var det verste stedet en kunne krasje eller kjøre av veien. Jeg klarte fortsatt ikke å se gjennom alt regnet.

”Hva om jeg kjører i en annen bil? Hva om jeg begynner å kjøre over i andre feltet?” Spørsmålene surret rundt i tankene mine. Jeg prøvde å holde meg rolig og ikke tenke på hva dumt som kunne skje. ”Snart slutter det å regne og solen kommer frem.” Å overbevise meg selv funket ikke. Jeg visste at det ikke kom til å ende bra. Plutselig, gjennom fossen på frontruten, så jeg røde lys. Bilene foran meg stoppet. Jeg tråkket på bremsen og begynte å lete i skapet foran passasjersetet. Bilmanualen måtte være der ett sted. Jeg gravde ut andre hefter og ark. Helt bakerst lå bilmanualen. Jeg tok den opp, men det var for liten tid til å lese den. Køen var vekke. Jeg merket at det ikke var noen biler foran siden bilene bak meg begynte å tute på meg. Jeg begynte sakte å kjøre igjen. Det var vanskelig å lese manualen samtidig som jeg kjørte. Jeg måtte finne ut hvordan man tok på vindusviskeren. Det regnet, bilen hadde sommerdekk, den hadde ingen vindusviskere som funket, jeg kjørte over en bro og leste en manual samtidig. ”Dette kommer ikke til å ende bra i det hele tatt” tenkte jeg. Bilene bak meg begynte å tute mer og mer på meg. Jeg måtte kjøre fortere. Speedometeret på bilen gikk sakte men sikker fra 30 km/t til 80 km/t. Plutselig stoppet alle bilene foran meg igjen. Jeg prøvde å bremse. Bilen skled bortover veien. Bremsene ville ikke funke. De siste ti sekundene i mitt liv ble til ti minutter.

I det første sekundet snudde bilen min seg 180 grader. Den fortsatte å skli, men den blokkerte nesten hele veien nå. Jeg klarte ikke å tenke på at jeg skulle dø. Det var helt umulig å tenke at det var min tur til å forlate verden. Hva med alle vennene mine? Alt det morsomme og interne meg og Amanda har funnet på.

Alle de gangene vi har ledd til vi begynte å gråte, og grått til vi begynte å le. Skulle jeg bare forlate henne?

I det andre sekundet var det en blå Volvo som bare var noen centimeter fra å treffe bilen min. Jeg lurte på hvem som satt i den bilen. Kanskje det var noen jeg kjente? Kanskje det var en mor som skulle hjem til sin mann og deres barn? På grunn av meg og den dumme bilen min, fikk ikke barna se sin mor igjen. Jeg begynte å tenke på mine foreldre. De hadde sagt til meg at jeg måtte lære meg alle knapper og funksjoner på bilen, fordi man får alltid bruk for det. Hvorfor hørte jeg ikke på dem?

I det tredje sekundet traff den blå Volvoen bilen min. Hele bilen min flyttet seg en meter bortover veien. Jeg kunne se at kvinnen inne i den blå Volvoen slo hodet sitt i rattet. ”Lurer på hva som gikk gjennom tankene hennes i de siste sekundene hennes” tenkte jeg. Nakken min ble slengt bak i setet. Hodet mitt også. Bilen min hadde fått en bulk i siden også. Jeg så flere biler komme i en rasende fart. De klarte heller ikke å stoppe i tide.

I det fjerde sekundet skjedde alt for mye på en gang. Det kom enda en bil som kjørte i meg. Den traff foran, der med forhjulene mine, så bilen min ble snudd fremover igjen. Jeg trodde at det var bra for meg. Visst flere biler traff meg nå, traff de bare baksiden av bilen. Det ville gå bra med meg siden jeg satt så langt fremme i bilen. Jeg fikk håpet tilbake i et halvt sekund. Det neste halvsekundet kjørte det enda en bil i meg. Den kom bakfra. Den gjorde at bilen min rullet en meter fremover. Rett etter det kom det to biler som traff bilen bak meg. Alle bilene beveget seg fremover. Nå kom en nedoverbakke. Bilen min var et totalvrak. Jeg var et totalvrak inne i hodet mitt og. ”Hva mer kan skje?” tenkte jeg. Det sluttet å regne og solen kom frem.

I det femte sekundet begynte bilen min å rulle fremover. Den rullet veldig fort nå, fordi det var nedoverbakke. 10 centimeter foran meg var en bratt sving til venstre. Jeg reagerte fort med å ta tak i rattet og svingte alt jeg kunne. Hjulene beveget seg ikke til venstre. Hjulene fortsatte rett frem.. I den siste fjerdedelen av sekundet kom jeg på en viktig detalj. Bilbeltet mitt var ikke festet. Hvordan gikk det an å glemme noe sånt? Jeg tok tak i bilbelte og trodde at jeg skulle rekke å ta det på meg. Det var for sent. Bilen kjørte rett i rekkverket.

Det var enda fem sekunder igjen før alt var slutt. Fem sekunder før alt var over. Jeg var ute av bilen. Det føltes ut som hodet mitt brant. Frontruten var knust. ”Hadde jeg virkelig med hodet først blitt kastet ut av frontruten på bilen?” tenkte jeg imens jeg falt. Det var mange meter ned til tog stasjonen. Kontrollen hadde jeg mistet for lenge siden. Armene mine dinglet og beina sprelte. Nakken gjorde vondt. Jeg traff bakken, men det ble ikke svart. Jeg har alltid lest i noveller og tekster før at det svartner for de som dør. De ser bare svart. Jeg så et lys. Det lyste sterkt mot meg, som om noen sto på tog stasjonen og lyste med lommelykt inn i øynene på meg. Det var et fint og varmt lys. Jeg følte ingen smerte lengre.