Janne hadde fått nok, hun var endelig blitt gammel nok til å kunne stå for sine egne valg. Hun hadde brukt alt for mange tunge kvelder, under trappen, i det mørke skapet. Med lille Jens sovende på fanget, og bare tenkt på hvordan hun og Jens en dag skulle dra bort fra dette smerte – helvete. Smerte -helvete som moren gang på gang lovet å forbedre, ved å dra til Dr. Rødtvedt. Men hvor alkoholen nok en gang klarte å stoppe henne i å gjøre det riktige. Det var på tide å gjøre tankene og drømmene til realitet. Skvære opp med fortiden og forsøke å gjøre livet lettere for både lille Jens og henne selv.

Moren hadde ikke gjort noe bra forsøk på å holde dem igjen, hun var rett og slett for full til å forstå hva som egentlig skjedde. Hun hadde faktisk bare sittet rett opp og ned, og bare stirret i veggen, noe som bare understrekte hvor sinnsykt patetisk hun var.

Janne hadde funnet et gammelt bilde. Et portrett som avbildet et bevis fra fortiden. Noe som en gang, hadde vist seg å være en lykkelig familie. Som hun nå hadde brukt til å skrive inn få opplysninger, om hvor friheten nå ville føre dem, og et nummer. Sånn i tilfelle hun var klar for forandringer. Dette hadde hun lagt i smykkeskrinet, rett før moren ville ta siste dose med sannhets- serumet. Som hadde ødelagt livet deres, og som hele tiden ville fortelle dem klart og tydelig hvilke følelser hun virkelig hadde ovenfor de to drittungene.

Lille Jens pakket hun godt inn i noen gamle ullgensere som moren hadde strikket til dem til jul for 4 år siden, rett før faren hadde falt bort. Men hun ville ikke tenke mer på det nå, hun ville la de oppsparte pengene føre dem trygt frem til Bestemor Sally i Kristiansand.

Det var en følelse av frihet da toget plutselig begynte å rulle. Janne holdt et godt øye med Jens som satt utålmodig i setet og stirret på en hvit fjær som svevde fritt rundt i vognen. Varme lysglimt fra solen streifet øynene deres i en blinkende fart idet de kjørte inn i en mørk tunnel. Tunnelen var lang og alt i vognen fikk en tung stillhet, det føltes som om å være tilbake i skottet under trappen. Vonde bilder dukket opp i hodet på Janne og hun kjente hun ble klam i hendene, hun ville..

Tunnelen tok en brå slutt og store, grønne og frodige marker kom til syne. Janne ble omringet av en sommervarme som trang seg inn igjennom vinduet og gav henne en god følelse. Jens snudde seg brått og varme gnister boblet i øynene hans.

- Se, sa han med et breit smil og åpnet hendene sakte.

Det var den hvite fjæren. Den hadde landet i hendene hans mens de var inne i tunnelen.

Toget hadde vært en befrielse på godt og vondt. Tankene hadde gått fra alt til ingenting, men mest av alt hadde tankene rundt moren vært et holdepunkt. Men forventningene gav dem håp til å fortsette turen.

Bussen til Holmeberg, hvor bestemor Sally bor, ventet nede ved bussholdeplassen. Men det var ikke mer enn tid og vei, så Janne ble nødt til å gripe fatt i Jens på en ubehagelig måte og småløpe ned til bussen.

En kjekk, ung mann møtte blikket til Janne idet de gikk inn på bussen.

- En voksen og et barn til Holmeberg, sa Janne beskjedent og la forsiktig pengene i de varme hendene til den unge mannen, samtidig som blikket sklei flaut ned mot de gamle laks- skoene hun hadde fått fra tante Annie på 15 års dagen.

Den unge mannen jobbet raskt på tastene og la til slutt en kvittering i Janne sin skjelvende hånd. Han luktet og godt, og smilet… Jens rykket til Janne og pekte på to seter bak i bussen. Janne hjalp ham med å ta av den varme ullgenseren før han kravlet opp i setet nærmest vinduet. Buss turen gikk raskt og grei, tiltross for den dårlige luften. Men hun følte ingen trang for å klage, for de var ankommet Holmeberg.

Holmeberg var en plass langt ute på landet, og hun hadde vært der en gang før med faren. Men hun var liten da, så hun klarte ikke å huske helt klart hvilken retning de skulle ta. De ble stående på bussholdeplassen en stund, og stirret i begge retninger. Janne tok frem et bilde som hun hadde funnet hjemme. Det var av bestemor Sally og det hvite praktfulle huset hennes i bakgrunnen. Janne fulgte tilslutt magefølelsen og begynte å gå sakte bortover veien. En allé av store trær førte dem framover til en liten innkjørsel på venstre side. Den virket så kjent, den lille grusveien som hadde dukket så plutselig frem, blant alle de sommermodne eikebladene.

Hånd i hånd, ble de dratt med inn i ett sug av frihet og ro. Kun svake, vakre rislinger fra de vårgrønne bladene som sammen i fellesskap med den varme brisen dannet en vakker, vakker sang…

Etter hvert som de gikk rolig innover den nedgrodde grusveien hørte de en svak plystring. Ved utgangen ble synet av en gammel dame sterkere. Hun hadde en stor bredbremmet hatt som skygget for ettermiddags- solen og i hendene hadde hun blomster. Huset var stort og hvitt, akkurat som på bildet. Janne ble stående å nøle bak stammen av et gammelt eiketre.

Hun samlet til slutt kreftene, hun ble nødt til å tenke på Jens.

En usikker stemme begynte å rope i et stigende nivå utover plassen;

- Bestemor? Saaallyy?

En rask rykning for igjennom kroppen til den gamle damen og forundrende blikk ble kastet mot den unge jenten og den lille gutten.

- Janne?, svarte en pipende stemme.

Et bredt smil smørte seg om munnen til Janne og en tåre begynte å trille idet hun begynte å småløpe.

Sally reagerte på samme måte og de omfavnet hverandre. Lille Jens klamret seg til foten til Janne.

Sally så spørrende mot den lille gutten.

- Dette er Jens, min lille bror, sa Janne.

Sally var snar med å bøye seg ned for å ta imot klemmen til Jens, og løfte ham opp i armkroken. De ble stående å se på hverandre i en stund, før Sally kom til å invitere dem inn på middag. Mange spørsmål ble stilt under middagen, og både latter og tårer ble unnagjort før Sally inviterte dem til å bli resten av sommeren. Men Sally forklarte Janne at de ble nødt til å ringe moren, og fortelle hvor de var, og til slutt be Dr. Rødtvedt om å hjelpe henne inn på behandling.

Men mer enn det ville ikke Sally at de skulle bekymre seg for, for hun skulle sørge for at de aldri mer skulle bli tvunget inn i noe det ikke ville.

Janne og Jens satt tett inntil hverandre på veranda- trappen og nøt hvert sitt glass med hjemmelaget iste og nøt kveldsskumringen som krøp over de store slettene langt der nede i dalen.

Rett før de skulle inn, fant Jens fram den hvite fjæren han hadde funnet på toget. Han holdt den opp og lot vinden føre fjæren opp mot himmelen og til slutt forsvant den ned i dalsiden sammen med beskymringene.

Dette skulle bli en ny start for dem begge.