DE USYNLIGE HYL

Det var midt i juni. Solen skinte og det var ingen skyer på himmelen. Skolen skulle til å slutte før sommeren. Jeg smilte til deg. Du smilte til meg. Jeg så på deg. Du så på meg. Jeg gikk mot deg. Jeg kom frem til deg, men du så aldri på meg. Det var ikke meg du smilte til. Du smilte til den andre. Den andre sto bak meg. Jeg snudde meg. Så på deg. Du så meg ikke. Gikk bare rett forbi. Var jeg usynlig? Hvorfor så ingen meg? Var jeg bare en sky? Jeg løp til doen. Måtte løpe forbi noen jenter, men de så ikke ut til å bry seg. Ingen så meg. 

Satte meg ned i gangen. Rakk ikke komme til doen før jeg brøt ut. Jeg satte meg rett ned med hendene over ørene. Hørte hylene hyle i hodet mitt. Jeg brøt ut. Et hyl. Et langt hyl. Et høyt hyl. Glass sprakk. Dører ble ødelagt. Hva var jeg i stand til? Alle i gangen snudde seg. Alle så på meg. Alle holdt seg for ørene. En lærer rev meg opp fra gulvet. Det var som om en boble ble sprekt. Alle andre lå på gulvet og ristet. Jeg visste ikke hva jeg hadde gjort. 

Det samme skjedde på den gamle skolen min. Jeg byttet skole 2 ganger det siste året for den samme grunnen. Alle ble skadet på grunn av meg. Men ingen lærere. Bare elever. Jeg ble hentet på skolen av mor. Hun viste hva som forgikk med meg. Jeg visste ingenting. Jeg skjønte bare en ting. Det var at det var noe som var galt. Mor nektet å fortelle meg hva det var. Når vi kom hjem var ikke pappa der. Han bruker alltid å være hjemme. Han bruker alltid å stå å lage middag til jeg kommer hjem. Han var alltid klar. Han hadde alltid medisinen min klar til jeg kom hjem. Ja, jeg bruker medisin. Jeg har brukt den samme medisinen siden jeg var 6 år. Og nå som jeg går i 9. klasse og jeg er 14 år bruker jeg den fortsatt. 

Alt sammen var galt. Ingenting stemte. Jeg løp rundt i huset for å finne pappa. Fant ham til slutt i garasjen. Han sto og pakket, puttet alt i kasser med et hastverk. Løp inn igjen til mamma. Hun gjorde det samme på kjøkkenet. De hadde det så travelt at det var som om de viste noe fælt skulle skje. Som at det kom en tsunami eller orkan eller noe sånt. Mamma ga meg tre pappesker til klærne mine og to pappesker til tingene på rommet mitt. Det var som om hun jaget meg ut fra kjøkkenet for at det skulle gå fortere. 

Døra inn til rommet mitt står åpen og jeg ser mamma som små løper med pappesker ut til bilen. Mamma ringer tante Susi sånn at vi får låne en henger. Hun kommer med den med en gang. Men hun drar med en gang også, hun ser meg og rygger sakte inn i bilen. Hun kjører så fort nedover veien vår at grusen spruter ut på plena. Mamma jager meg inn igjen for å pakke. Jeg kommer ut med pappeskene og hører mamma gråte til pappa i garasjen. Jeg sniker meg rundt hjørne for å prøve å høre hva de sa. 

-          Vi må kvitte oss med henne, hun lager alt for mye trøbbel for oss. Jeg orker ikke flytte hver gang hun føler seg usynlig lenger, hører jeg mamma si hulkende til pappa.

-          Jeg vet, jeg vet, men hun er datteren vår. Vi kan komme oss gjennom dette, svarer pappa mens han klemmer rundt mamma. 

Jeg slipper pappesken med klær rett ned på bakken for at de skal forstå at jeg hørte det og er her. Mor tørker tårene før hun snur seg. Pappa tok pappesken og satte den inn i hengeren. Jeg står bare der og ser på mamma. Står bare der og ser henne inn i øynene til hun føler seg utilpass. Mamma går inn igjen, henter noen pappesker og ber meg pakke ned badet for henne. Hun går inn på stua med noen pappesker og pakker alt sammen ned i et veldig til hastverk. 

Når vi endelig har pakket ned alt sammen kommer de som skal kjøpe huset, de overfører penger og vi skal til å gi de nøklene. Jeg føler meg utilpass med at noen nye skal bo på rommet mitt så jeg setter i å hyle. Pappa setter meg fort inn i bilen og ber mamma skynde seg. Mamma legger nøkkelen i hånda til fruen, takker for handelen og løper til bilen. Pappa kjører så grusen spruter oss på begge kanter av bilen. Vi hører at det dunker av grus som treffer bilen hele veien ned. Så har vi dratt. Nå har vi forlatt denne bygda, denne byen og snart dette landet.