”Spytt!!”, skrek politimannen.

Ansiktet freste. Han holdt våpenet i et fast grep, rettet mot henne. Blikket kloret seg fast til det svarte, myke, lange håret som hang langs den glatte barnehuden.

Han skrek igjen. Piken tok de tynne gyllenbrune hendene bort fra det lille ansiktet. Det var som om munnen beveget på seg, som om hun sa hemmelige ord, lydløst. Hun åpnet de smale øynene som traff mannens brutale og nådeløse blikk. Hennes brune øyne strålte en ro av uskyld og kjærlighet.

Hun bøyde knærne i en urokkelig bevegelse og knelte ned foran den svarte boken, sannhetens ord. Jenta strøk de korte fingrene sine over bokens innskrift av gull i sikre bevegelser. Fingrene ble våte av spytt. En tåre ropte ut i evigheten idet den styrtet mot bokens overflate. En stemme fylt av lidenskap og indre fred bryter den intense stillheten, som en tale for skarer. ”Min Gud, hva har de gjort? Tilgi dem!”. Hun bøyde hodet og kysset den guddommelige innskriften av gull.

Han strammet avtrekkeren. En evighet passerte. Det klang gjennom rommet. Hun falt om, med hånden knyttet rundt boken, tett til sitt hjerte. Blodet renner. Jeg ser Jesus.