Klokka tikker mot seks, det begynte å nærme seg en viktig kamp. Det er nemlig finale mellom hans lag Dala og Åsa. Kampen spilles på den nye tribunen. Han har alltid drømt om å spille en kamp der.

Telefonen ringte. Han løpte ned trappa og løftet opp røret i en stormende fart. ”Hallo”, sa han spent. Det var fotballtreneren hans. Å herregud tenkte han, skal han si at han ikke kan spille denne kampen heller... Han har ikke fått blitt med på de fire siste kampene. Han vet at han ikke er så veldig flink men... ”Ja, hei”. Han var veldig spent på hva treneren ville. ”Du vet sikkert at det er en veldig viktig fotballkamp i kveld”? Sa treneren ganske spørrende. Han hadde en veldig vennlig stamme. ”Å ja da”, sa han. Han var helt klar over at den kampen var veldig viktig, for hvis de vant denne kampen vant de alt. ”Ja, jeg lurte på om du ville spille spiss, fordi Herbert er syk så han kunne ikke være med”?

Han ble stille... Han var jo den dårligste på laget og nå ringte treneren hans og spurte om han ville spille spiss på den viktigste kampen de har hatt i hele år. ”Ja, han vil gjerne spille spiss”, sa han. ”Fint, sa treneren”. Da sees vi på bana om en time da. ”Ha det”, sa treneren. ”Ha det”, sa han, han var ganske stum, det er helt utrolig at han ringte til han, han av alle på laget. Det var helt utrolig.

Endelig var klokka seks. Kampen begynte om ti minutter. Han var nervøs, han kan fremdeles ikke tro at treneren ringte til han, det var helt utrolig!!

Det var igjen ett minutt av kampen og det sto fremdeles 0-0 på resultattavla. Endelig fikk han ballen, han så at han ikke hadde noen å sentre til, det sto fire motspillere foran han... Han tenkte at han måtte bare prøve. Han kom seg forbi de, skjøt og det ble mål!! Han ble stormende glad, han skrek og smilte som en tulling...

På vegen hjem sparket han en stein og tenkte at han var dagens helt.