Nå ligger jeg i sengen min og tenker tilbake på alt som har skjedd de siste årene. Forresten så heter jeg Julie, jeg er 12 år. Jeg kommer fra Syria. Der er det krig akkurat nå, og det var derfor jeg måtte flykte hit til Norge. Det hele startet sånn her.

 Vi hørte et stort pang og gulvet ristet, jeg ble ganske redd. Mamma tok rundt meg og sa at vi måtte dra nå! Vi løp bort til fabrikken der pappa jobber bare noen kvartaler unna. Pappa kom løpene ut, og vi løp ned til stranda så fort vi bare kunne. Der sto det en liten båt og ventet på oss, det satt mange oppe i båten.  Pappa bar meg oppi båten så tok han storebroren min, så mamma, og så hoppet han oppi selv. Det var en rød båt med noe sølv på sidene. Det luktet fisk og krydder, egentlig så luktet det ganske kvalmt. Det stod en mann på en stol på stranda og ropte DET ER KRIG, DET ER KRIG. Mamma sa ikke bry deg om han Julie. Jeg ble ganske urolig men broren min la en hånd på skulderen min og så at det ville gå bra, det roet meg ned. Vi hørte svak lyd av politi biler, så mannen på stolen hoppet ned og satte seg bak rattet.vi kjørte bortover mot noe som så ut som ingen ting egentlig.

 Etter tre dager på havet, var jeg både sliten og trøtt. Det er ikke så lett og sove med alt støye fra menneskene rundt seg. Det luktet vondt av alle folkene for ingen hadde jo vasket seg på lenge, men det luktet også av all bæsjen som lå rund omkring på båten.

 Etter syv dager på havet så var det nesten ikke mat igjen. Alle var sultne, den lille maten vi fikk delte vi inn i fire, men mamma og pappa ga alltid halvparten av sitt til oss.

 Etter ni dager på havet så følte kroppen min seg helt forferdelig, jeg hadde vondt i magen og hadde blåmerker over alt. Alle andre hadde akkurat likt, men i noen sekunder føltes det som om vi kom til å dø.

 Når vi hadde vært på havet i ti dager så sa mamma og pappa, at de måtte snakke med oss om noe viktig. De sa at vi måtte flykte fordi det brøt ut krig i Syria. Det sa også at vi ikke kunne dra tilbake på en stund. Broren min ropte til dem at de var verdens verste foreldre. De roet han ned og fortalte ham at det ikke var trygt i Syria nå, og at vis vi dro tilbake kunne vi bli drept. Han roet seg ned og så gikk vi og la oss. Det gikk mange dager, men en morgen da jeg våknet, var jeg den eneste som var våken. Det lå mange døde kropper rundt omkring, det var folk som enten var for syke til og kunne klare denne reisen, men også de som hadde sultet i hjel. Jeg så utover på havet plutselig kunne jeg ikke tro hva jeg så, DET VAR LAND!!!!!!! Men ikke nok med det, det var bygninger over alt og jeg tror at jeg skimte noen mennesker.   LAND, LAND, LAND ropte jeg alle våknet og snudde seg mot dit jeg pekte. Folk ropte på forskjellige språk, «vi er framme».

Vi gikk i land etter 19 dager på havet. Vi ble sjekket for sykdommer, vi hadde ingen, så vi fikk dra videre. Jeg jublet og sang en sang på syrisk om at vi hadde kommet til Norge. Mamma stoppet meg og sa at vi kun var i Spania og at nå måtte vi gå til nabolandet. Vi gikk så lenge, jeg er sikker at vi gikk 10 mil hver dag. Etter som om dagene gikk, så var vi endelig i nabolandet. Der tok vi en pause og vi fikk kjøpt inn litt mat, men ikke mye for det var nesten ikke noen steder vi fikk lov og kjøpe noe. Noen andre syrere sa at de syntes det var frekt, at ikke vi fikk lov og kjøpe mat alle steder. Jeg spurte mamma om hun syntes det var frekt. Hun sa at det var helt normalt, og at det var sånn det var å være flykning. Vi var i nabolandet i to dager.

 Det kom en stor lastebil som vi måtte sette oss inn i. De slang inn mat og drikke og sa vi måtte være helt stille når de banket på veggen, for det betydde at vi var ved grensa. Det var trangt og slitsomt og sitte der inne. Vi var lenge i bilen, og luften var tung, så det var vanskelig og puste.  Vi spiste, drakk og snakket litt, men mesteparten av tiden så var det stille. Etter rundt fire dager var vi kommet til grensen. Det banket på veggen og alle ble helt musestille. Etter rundt en time begynte vi å kjøre igjen.  Vi ble sluppet ut etter stund til. Det var veldig deilig og puste normal luft igjen. Vi gikk en stund til, til vi kom til en liten ferge som skulle ta oss fra Danmark til Norge. Noen ble igjen i Danmark, og noen tok en annen ferge over til Sverige. Det var ikke så mange, men noen ble med oss og tok ferge over til Norge. Der ble vi egentlig ikke godt tatt imot føler jeg. De fikk papirene våre og så satte de oss på ett asylmottak. Vi gikk hver dag og håpet på at i dag skulle vi får svar. Det var en stor hall med lange telt. Inni teltene var det køyesenger, og vi fikk utdelt to køyesenger. Maten var mest gryteretter og brød. Det smakte ikke godt men heller ikke vondt. Det smakte egentlig ingen ting nesten. Det var mange lukter av forskjellige mennesker der inne. Det var trist der inne og det var mange som gråt. Alle gikk bare og ventet på og får svar. Det var derfor ingen interesse for og bli noe særlig kjent med noen. Veggene var grå og hvite, og teltene var grønne. Det så egentlig ut som en militær leir. Tre ganger måtte vi bytte asylmottak. Det var ikke morsomt akkurat, men det eneste du håpet på var å få et ja. Det å be ble en viktig del av hverdagen vår, for uten det var det ikke noe håp igjen. Og uten håp kan ikke mennesker leve, pleier alltid mamma og si. 

Etter 1 år og 4 måneder fikk vi asyl i Norge. Det tok 2 år for pappa og finne seg en jobb og for mamma tok det bare 1 år. Jeg fikk lov til å begynne på skolen. Der lærte jeg meg norsk. Så nå kan jeg både norsk og syrisk. Jeg lærte også mange andre ting, som jeg ikke fikk lære i Syria. Nå lever jeg et helt normalt liv som en norsk jente. Men en ting lærte jeg av flukten og det er at å være flykning er veldig vanskelig, du må takle både å sitte trangt, og å være sammen med mange mennesker hele tiden. Det fins mange måter og reise som flykning på, du kan kjøre båt, eller bil/lastebil, eller bare å gå også mange andre måter. Du får lite mat og drikke og det er mange som dør fordi de er for syke til å klare reisen, eller bare at sulter i hjel. Luftmangel er også en grunn til at mange flykninger dør.