Jeg glemmer aldri dagen da søsteren min fikk dommen og mistet kontroll over livet sitt. Det var da jeg møtte Victor, en liten hjelpeløs baby med blankt brunt hår. Søsteren min ønsket ikke å ha noe med Victor å gjøre, fordi hun visste at hun aldri kom til å se han igjen. Jeg gjorde alt for å unngå at han gjorde samme feil, jeg elsket han som om han var min egen. Også skjedde det, det jeg aldri hadde trodd ville skje. 

Jeg satt og så på Victor ved frokostbordet, jeg så jo at han var ganske bakfull. Det var jo vanlig for han å være sånn etter helgene, men denne gangen var han verre. Det var noe annet, noe som var galt. Blikket til Victor var klistret til telefonen og den paniske pustingen. Viste at noe var galt. Etter en lang stund kikket han opp på meg, de blåe øyene skimret og jeg så at øyene var fuktige. 

Han skyv telefonen fram til meg, og når jeg så det. Det var et stygt bilde, jeg så bilen den var ødelagt. Men jeg brydde meg ikke om det. Det var det andre jeg så, han inne i bilen med noe i handa. Jeg så ikke hva det var. Hvis jeg bare hadde vært strengere, kanskje holdt han tilbake. Kunne han kanskje ikke ha gjort det.

Tiden stoppet, jeg kjente hjertet mitt dunke. Det var som et skudd i magen, alt skjer om igjen. Min lille sønn, han som jeg lovte å beskytte. Jeg skulle ha stoppen han, sagt at nok er nok. Men nei, han måtte bare denne ene gangen. Jeg skulle ha gjort noe med det, men nå er det for sent.

Vi dro til politiet med en gang, jeg så at Victor ikke hadde lyst. jeg tvang han i bilen og kjørte til politistasjonen. Etter at saken hadde blitt framstilt så politiet på Victor, blikkene han fikk var som skudd. De kom fort men gjorde utrolig vondt. Jeg ville jo ikke at han skulle bli straffet, det var ikke det jeg mente. Jeg ville jo bare beskytte han, men det var for sent. Jeg trodde politiet kunne hjelpe, men nei. For Victor var dette slutten.

Politiet var på vei for å undersøke, jeg og Victor ble igjen på stasjonen. Når alle var borte og det bare var oss to, så han på meg. Øynene var helt blanke, og han så meg rett inn i skjelen. Victor så på meg og sa «det er noe der, noe de ikke må finne» stemmen var skjelven og urolig.

Jeg så på han, prøvde å se rolig ut «hva da?». Victor så ned på golvet, og hvisket «jeg må komme meg vekk, de kan ikke vite det.» Victor ble rød i ansiktet, hendene skjelvet. Victor så opp på meg «unnskyld, jeg prøvde å slutte. Men alle andre gjorde det». Jeg så han rett inn i øyene og jeg så at han hadde gitt opp.

Det kom en lege inn, hun sa at jeg måtte gå ut. Jeg gikk sakte ut av rommet, og tok et siste blikk på Victor før døren lukket seg. Jeg satt i venterommet, det var som om alt bare suste forbi. Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Da kom politiet tilbake, de hadde en pose med noe inni. Det var noe hvitt, som glinset i lyset. Nei det kunne ikke være, det var det som var på bildet. Han hadde samme pose. 

Legen kom ut, hun gikk rett forbi meg. Hun virket bekymret, hun gikk og snakket med politimannen. Plutselig kom Victor ut av døren, han stormet ut. Han sprang så fort at ingen rakk å reagere. Nå var alt over, alle sjansene han hadde fløy ut døren i samme øyeblikk han forsvant. Han skulle ikke rømt, men han gjorde akkurat samme feil. Hvorfor løp han når han visste at det bare ville gjøre dommen verre.

Alle i byen hadde hørt om det, jeg visste jo at det ikke var hans feil. Eller var det bare noe jeg håpet, noe jeg ønsket skulle være sannheten. Men dommen til Victor sa noe annet, han var skyldig. Og nå var det for sent å gjøre om, han kunne ha ringt meg. I stedet for å kjøre vekk, jeg kunne jo ha stoppet han. Dommen sto der 21 år, og etter det kom alt til å være over. Jeg kom ikke til å være der når han kom ut. Ikke med svulsten som vokste i magen.

Jeg ble bedt om å gå hjem, vente på han der. Jeg gikk av politistasjonen, bilen min var borte, det samme var bilnøklene. Jeg gikk hjem, jeg fikk blikk som så ned på meg, som om alt var min feil. Jeg tålte ikke de dømmende blikkene. Det virket som om hele verden var mot meg, jeg orket det ikke. Alt jeg kunne bry meg om var Victor. Hvor var han?

Når jeg kom hjem da stormet jeg gjennom huset, jeg ropte på han helt til jeg nesten ikke hadde stemme igjen. Hjertet begynte å dunke fort, og tårene begynte å renne. Alt var min feil, jeg skulle ha fortalt han sannheten. Vært ærlig, så ville han ikke gjort det. jeg så en lapp, den lå på kjøleskapet «jeg kan ikke leve med dommen, ikke uten deg». Ordene var som slag i magen. Jeg kunne ikke puste, alt snurret rundt. Jeg satt meg ned.

Jeg hørte telefonen min ringe, det var politiet. De hadde funnet han, men det var et problem. Politiet sa de hadde prøvd å stoppe han, men det var for sent. Han var borte for alltid, alt var min skyld.