”MAMMAA” utbrot Lise idet ho kjende ei hand rundt okla si. Tårene pressa på mens ho febrilsk prøvde å komme seg laus frå det faste taket. Kven var det som hald rundt hennar? Etter ei lita stund kom hu seg laus, og fekk med seg baljen før ho sprang opp trappene. Ho kasta frå seg balja før ho forsvann ut ytterdøra. Tårene fortsette å sile nedover utan stopp. Ho gikk bortover vegen mens ho såg rundt seg, ikkje ein einaste sjel å sjå, kor var alle?

Dagen etterpå vakna ho sakte men sikkert, såg seg rundt før ho rynka litt på bryna, kor var ho? Sperra opp auga mens ho prøvde å kjenne seg igjen. Etter litt tenking fram og tilbake fant ho ut at ho hadde sovna på vei te bestevenninna si, Marianne. Ho gnei seg i auga, før ho reiste seg opp. Men idet ho hadde reist seg datt ho like fort samen igjen, kjende det svei i okla. I eit augeblikk hadde ho trudd at det berre hadde våre ein forferdeleg draum. Men det var altså sant, mannen som budde i huse deira, kor i huset visste ho ikkje.

”Lise?” sa ein stemme. Lise beit seg litt i leppa før ho såg opp, ”Marianne?” svarte ho før eit smil kom til syne. ”Kva gjer du her? Midt i vegen?” spurde Marianne før ho hjelpte Lise opp på beina. Lise trakk på skuldrene, ”Eg veit ikkje” svarte ho mumlande. ”Å gud som du ser ut! Eg ska følgja deg heim, eg” sa Marianne med eit lite smil. Lise rista på hovudet, men det virka ikkje som om Marianne såg det. Ikkje pokker om Lise ville tilbake te huset deira igjen, men ho klarte ikkje å gjere noko motstand, sida Marianne var sterkare.

Etter ei lita stund jekk dei opp trappene ved huset hennar, og Lise kjende at pulsen steig, kva om mannen stod innanfor døra og venta på dei? Kva kunne ho gjør? Ho klarde ikkje å sei eit einaste ord, og i neste augeblikk stod dei i gangen til Lise.

Marianne la merke te baljen som låg slengt på golvet, og kleda som låg rundt. Ho begynte å plukka opp kleda etter at Lise hadde satt seg på stolen. ”Kva er dette rotet for noko?” spurde ho mens ho rista på hovudet og et lite smil kom te syne i munnviken. ”Eg går ned til vaskerommet dykkar med desse, så ikkje mora di ser at du har rota så fælt” sa hun og flirte litt for seg sjølv. Lise rista på hovudet, hadde lyst te å sei imot, men fekk ikkje fram et einaste ord.

Marianne forsvann nedover trappene. Lise lokka auga, det var der nede ho sjølv hadde blitt angrepet. Reiste seg opp etter litt kaving og kom seg bort til døra. Såg usikkert nedover trappene før ho sakte begynte å gå nedover. Da ho kom te det siste trappetrinnet høyrde ho eit høgt skrik. Smerta i okla var plutseleg vekke, ho sprang bortover til vaskerommet kor ho såg handa te Marianne stikke ut. Ho kom seg inn i rommet, men blei ståande heilt stiv av skrekk. Ho såg konturar av bestevenninna som blei dratt inn i tørketrommelen. Ho klarde ikkje å gjer noko, blei bare ståande. Eit skrik presset seg ut mellom leppene hennar idet ho såg nokon skumle auge og eit stort glis forme seg i mørket i tørketrommelen. Ho sprang opp mens tårene silte nedover kinnene hennar, Marianne var borte. Ho hadde ikkje fått sagt adjø eingong. Lise var fortsett i live, mens Marianne var død, bare på grunn av Lise som ikkje klarde å sei ifrå om den skumle mannen som budde i huset deira, eller tørketrommelen. Mora hadde ho hellar ikkje sett, hadde han tatt ho også?