Han løp rundt hjørnet og gjemte seg bak noen brune trekasser. Den 36-årige Richard Choyle skalv som et ospeløv der han stod. Kanskje fordi det var en kjølig og regnfull natt, men mèst fordi han var så livredd at man skulle tro at hjertet hans virkelig sto i halsen på ham. I det fjerne kunne han høre sirener. Det vekte enda mer frykt i ham. Regnet som pøste ned rant ned i munnen hans, og smakte surt. Det gjorde også den hvite skjorta hans gjennomsiktig og tilsynegjorde mange arr. Han så seg om etter hjelpemidler i tilfellet noen skulle komme, men fant ingenting. Da fikk han heller bruke revolveren han hadde stappet ned i bukselinningen litt tidligere den natta.

Sirenene hørtes bedre nå, det var tydelig at de kom nærmere. Han tok et godt grep om revolveren, for han skjønte at det var ham de var på jakt etter. Det var jo alle sammen.

Han gikk ut av gjemmestedet sitt og stakk hodet forsiktig fram mot gata for å se om det kom noen. Og dèt gjorde det. Fire, nei, fem hvite politibiler med blå striper på sidene og blinkende lys, kom farende mot ham. Han vendte på hodet og så mot den andre delen av gata, og også der kom det fem like politibiler mot ham. Sammen omringet politibilene Richard, og politifolkene kom ut av bilene sine, stilte seg på kne bak bildørene og siktet på ham med revolverne sine. Fra der Richard stod, så revolverne deres og hans egen nesten identiske ut.

”Legg armene over hodet og sett deg ned på knærne!” ropte en politimann med megafon.

Grepet om revolveren hans ble enda sterkere, og det gjorde vondt i håndflatene.

”Legg armene over hodet og sett deg ned på knærne!” gjentok politimannen, med en mer bestemt stemme nå. Richard bestemte seg for å drøye tiden litt. Han ville ikke tilbake til stedet han kom fra.

”Hv-Hvorfor... Hva har jeg gjort, da?” spurte han, før han begynte å nynne høyt på Obla-di Obla-da.

”Du vet utmerket godt selv at du tidligere i kveld har rømt fra et mentalsykehus i Bradford!” fikk han til svar. Richard lot som om han ikke hørte svaret, og begynte heller å danse til nynningen. Da han hørte at sikringshanene på revolverne til politifolkene spente seg bakover, gikk han inn bak kassene igjen og tok fram sin egen revolver. Der hadde han et lite kikkehull mellom to av kassene, og der kunne han sikte på politifolkene uten at de så hvor han siktet.

To minutter senere kunne han så vidt høre en kjent kvinnestemme ute på gata.

”Richard, det er meg, overlege Maryann Dikhuyt! Kan du være så vennlig å komme frem fra kassene og høre på de snille politimennene? Ingenting kommer til å skje med deg, vet du!” sa hun.

Et øyeblikk var han fristet til å gjøre som hun sa, men så skjønte han at det bare var lureri hun hostet opp.

”Slutt med den lyvinga! Jeg vet jo at noe kommer til å skje med meg!”

Han tok sikte i det lille kikkehullet hans, og trakk av. Skuddet sneiet hodet på overlege Dikhuyt.

”Det var en advarsel! Slutt å lyve, og si hva som kommer til å skje med meg hvis jeg skulle finne på å overgi meg!”

”Jeg sa jo i sted at ingenting kom til å skje med deg hvis du overgir deg! Kom frem nå! Det er helt trygt!” Richard tok et nytt sikte, og trakk av på nytt. Denne gangen traff han med et velplassert skudd midt i panna til overlege Dikhuyt. Richard kunne ikke tro sine egne øyne. Han hadde jo alltid hatet henne, men nå var det over. Sakte, med skjelvende hånd, rettet han pistolen mot sitt eget hode, og kom frem fra kassene.