- Der! Jason Brinkley la siste hånd på verket. Han slo på en bryter i brystet på mannen foran ham, som hittil hadde stått helt urørlig mens Jason fiklet med de siste innstillinger. Nå derimot beveget han plutselig hodet og fokuserte øynene på Jason. - R. Larry Hall, nr. R. 1025, funksjonell. Status ok. - Larry Hall, heretter skal du svare kun med navnet Larry Hall så lenge du ikke blir spesiellt bedt om noe annet. Dette så jo bra ut. Han hadde arbeidet med denne roboten i et halvt år nå, og det var deilig å bli ferdig. Han tok et par kjappe kontrollspørsmål. Responsen var bra, og han avsluttet med; - Larry, hva er din oppgave? - Jeg har ikke blitt tildelt noen oppgave ennå. - Riktig. Hvem er jeg? - Du er Jason Brinkley, vitenskapsmann og robotisist. Du har lagd meg, og jeg må alltid lyde dine ordre fremfor andres. Du er 42 år gammel, høyde 1.81, vekt... - Det holder, avbrøt Jason. Din første oppgave kan bli å rydde opp her. Han kikket rundt seg. En opprydning var absolutt på tide. Ledningstumper, metallbiter, chips, biter av syntetisk hud og andre deler som tilsammen utgjorde en menneske-robot som Larry, lå strødd over hele gulvet. Den siste uken nå hadde han jobbet nesten konstant med Larry. Deadline var om to dager, og en stund hadde han v‘rt redd for at han ikke ville klare det. Riktignok ville ikke kjøperen hente Larry før om et halvt år, men han trengte denne tiden for å observere ham, og oppdage eventuelle feil før kunden. Han satte seg derfor personlige datoer hvor han måtte ha ferdig produktet. Larry var allerede i full sving. Han hadde funnet fram noen kasser hvor han slang delene som lå strødd utover. Han sorterte dem til og med! Når dette var gjort, fant han fram en liten støvsuger og snart var rommet like pent som forrige gang han hadde hatt en robot til å gjøre rent her. - Hvor vil du ha kassene hen? spurte Larry. - Sett dem i kjelleren, ned gangen og første dør til høyre. - Ok, svarte Larry og stablet to kasser på hverandre. Han bar dem ned gangen like lett som om de skulle ha inneholdt papir. Selv visste han at de var tunge, s‘rlig den med metalldeler, men Larry, og for så vidt også alle hans andre roboter, var meget sterke. Selv de få kvinnelige robotene han hadde lagd, hadde v‘rt mye sterkere enn den sterkeste normale mann. Denne styrken kombinert med den avanserte computerhjernen, gjorde at robotene kunne brukes til nesten hva som helst, alt fra sjauere på romhavnen til hjernekirurger og programmerere. I tillegg var det få som kunne skjelne mellom en bra laget robot og et menneske, det eneste måtte v‘re hvis vedkommende begynte å spørre roboten om spesielle spørsmål. Men selv da skulle det mye til. Robotene hans ble nemlig programmert slik at de av og til skulle gjøre små feil, i likhet med et menneske, men uten at disse feilene ville ha noen større konsekvens. - Var det noe mer? Larry var ferdig. - Nei, ikke foreløpig. Larry nikket lett og gikk bort til det ene hjørnet i rommet. Her stillte han seg med ryggen mot veggen, og slik ville han stå til det ble bruk for ham. Jason kikket på klokken. Den viste 22.34. Han hadde jobbet uavbrutt i hele dag, og først nå kjente han hvor sliten han var. Han kastet et siste blikk på Larry, og satte kursen mot sove- rommet. Han gikk innom kjøkkenet og fyllte opp mat og vann til Spock, en liten brun terrier, og fortsatte så til sengen. Et kvarter senere lå han i dyp søvn.

Han våknet brått litt senere og kikket på klokken. Jøss, den var halv 9 allerede. Det virket som om han nettop hadde lagt seg. Men hva i all verden var det som hadde vekket ham? Vekkerklokken kunne det ikke v‘re, og... Dørklokken kimte igjen, denne gangen lengre, og hissigere? Svarte, hvem kunne nå dette v‘re!? Han fikk stablet seg på beina og tok på seg en morgenkåpe. Så subbet han gjennom stuen og bort til inngangsdøren mens han gned søvnen ut av øynene. Spock sto ved døren og logret ivrig. Ringingen hadde stoppet. Han låste først opp de to sikkerhets- låsene, så den vanlige låsen, og åpnet døren. Utenfor sto en høy mann med briller, hatt og frakk. I den ene hånden hadde han en stresskoffert. Han så riktig viktig ut der han sto, syntes Jason. Best å skru på den vennlige tonen. - Ja? sa han med en grov stemme. Han kremtet og fortsatte, - er det noe jeg kan hjelpe dem med? - Jason Brinkley? Jøss, for en stemme! Han hadde ventet seg en dyp stemme fyllt av autoritet, mens han her ble servert en lys, nesten feminin tone. Han passet på ikke å smile. - Det stemmer, svarte han. - Mitt navn er Martin Ludgehammer. CIA. Han viste fram et id-kort. Joda, det så ut til å stemme. Han fortsatte, - Jeg skulle gjerne hatt et par ord med Dem. CIA! Han hadde da virkelig ikke gjort noe galt? Han hadde aldri v‘rt i klammeri med loven, og aldri hadde han fått noen klager på sine roboter. - Eh, ja, kom inn. Ludgehammer steg inn i stuen og kikket rundt seg. - Så, dette er det berømte verkstedet. Aha, han var her i forbindelse med roboter. Og verkstedet, han måtte nesten smile, det var stuen hans. Det var i alle fall en stue før han flyttet inn. Nå var det altså gjort om til verksted. - Dette er verkstedet mitt ja. Vil de ikke sitte ned? Jeg skal få ordnet noe te. - Te? Nei, det er ikke nødvendig, jeg skal v‘re rask. Ludge- hammer hadde satt seg ned i sofaen og var allerede i ferd med å ta ut noen papirer fra kofferten sin. Spock la seg i sofaen ved siden av ham. - Søt hund forresten, sa Ludgehammer og klappet Spock. - Hva heter den? - Spock. De er sikker på at De ikke vil ha en kopp te? Det er absolutt ikke noe bryderi. - Eh, javel, jeg kan ta en liten en. - Det er faktisk ikke noe problem i det hele tatt, svarte Jason og satte seg ned i en stol på andre siden av bordet. Han snudde seg mot Larry, som sto akkurat på samme sted som i går kveld. - Larry, lag noe te og ta med to kopper. - Ok. Vanlig type? Jason snudde seg mot Ludgehammer, som nå satt fascinert og fulgte med på de to. Kunne det v‘re at han ikke hadde sett en robot i aksjon før? - Eh, ja, vanlig type, svarte han og fortsatte, - og dette er et av Deres mesterverk, formoder jeg? Han stirret etter Larry som forsvant inn på kjøkkenet. - Vel, mesterverk og mesterverk. Det er enkelt når du kan det. Den var litt drøy. Det var aldri enkelt å lage en robot, selv om han hadde lagd aldri så mange. Nesten alltid var det noe som klikket, små feil som kanskje ikke ble oppdaget før etter flere måneder. Nå hadde riktignok disse feilene blitt stadig f‘rre og f‘rre, men fremdeles var det småting han måtte forandre på etter hvert. - Enkelt er det vel ikke, sa Ludgehammer, - men sikkert enklere enn det var i begynnelsen. - Ja, det er nok riktig, svarte Jason. De satt stille noen sekunder før Ludgehammer begynte, - De har vel allerede gjettet at jeg er her i forbindelse med roboter, så jeg skal komme rett til saken. Det er ingen hemmelig- het, i hvert fall ikke hos sentrale posisjoner, at de er den beste robotisisten i, jeg må nesten si i hele verden. Jason verken avkreftet eller bekreftet, han satt bare stille og ventet på at Ludgehammer skulle fortsette. - Det er derfor vi, CIA, har kommet til akkurat Dem. For å gå rett på sak (igjen), så ønsker vi å bestille en robot av Dem. Det var jo ikke helt uventet, tenkte Jason, mon tro hva de skal bruke den til. - De lurer vel på hva vi skal med en slik robot, fortsatte Ludgehammer, - Jeg regner med at det ikke er ukjent for dem at vi og Sovjet stadig spionerer på hverandre. Det meste av denne spionasjen foregår ved hjelp av satelitter, men det er enkelte ting en satelitt ikke kan snappe opp. Jeg kan ikke si mer, men de skjønner hva vi skal bruke roboten til? Jason nikket. Ludgehammer fortsatte, - vi vil gjerne ha en robot med inne- bygget kamera, video- og lydbåndopptaksmuligheter, men som ikke skiller seg ut blant mengden. Den skal også ha en liten radio- sender innebygget, slik at den kan sende informasjon direkte til en av våre satelitter. Han stoppet opp et øyeblikk for å la informasjonen synke inn hos Jason. Så spurte han, - er dette mulig? - Hmm, ja, det kunne nok la seg gjøre. - De er villig til å ta på Dem oppdraget? Skitt, han hadde håpet på en lang og avslappende ferie. Arbeidet med Larry hadde t‘ret hardt på kreftene hans. Men hvis han sa nei, ville de sannsynligvis henvende seg til en annen, som igjen kanskje ikke ville kunne gjøre en god nok jobb. Det hele var jo til gagn for fedrelandet. Russerne var sikkert like ille når det gjaldt spionasje, kanskje hadde de allerede en eller annen spion plassert her. - Ja, det kan nok la seg ordne. Vel, vel, ferien fikk vente. - Utmerket! Jeg har noen papirer her som de kanskje ville skrive under på? Det er bare fire kopier av en kontrakt, og de inne- holder ingen skrift med små bokstaver. Jason kikket raskt over kontrakten. Den så jo bra ut, bortsett fra en ting. Det var satt av plass til, men ikke fyllt ut noe beløp. Ludgehammer så at han nølte ved akkurat dette, og sa, - Vi tenkte at de kanskje ville fylle ut et brukbart beløp selv? - Vel, eh, brukbart? - Ja, brukbart. Vi har, hva skal man si, nok å ta av. - Akkurat. Det er litt vanskelig å vite allerede nå hva en slik robot vil koste. Det er kanskje mulig at jeg kan vente med å fylle ut beløpet til etter at arbeidet er ferdig? - Hm. Ja, det er greit. Da er vi altså enige? - Ser slik ut ja. Vil De ha litt mer te? - Nei takk, jeg skal gå snart. Men si meg en ting, jeg er ganske uerfaren når det gjelder roboter, og har alltid v‘rt litt nysgjerrig når det gjelder roboters, man kan kanskje kalle det psykologi. Kunne jeg kanskje få lov til å stille Larry der noen spørsmål? - Det må De gjerne. Han snudde seg mot hjørnet og ropte på Larry, som straks sto ved siden av bordet. - Jeg ville gjerne stille deg noen spørsmål, er det greit? Larry så på Ludgehammer. Jason visste at Larry ikke kunne vise følelser i ansiktet, men han hadde en del forskjellige tonefall som til dels kunne avspeile enkelte reaksjoner. Når han nå svarte virket det nesten som om han var overresaket; - Ja, selvfølgelig. Spør i vei. - Ok. Første spørsmål, liker du damer? Jason nesten skvatt. Damer? Kunne han mene dette alvorlig? Noen sekunder gikk, så gliste Ludgehammer bredt, og Jason skjønte at det hadde v‘rt en spøk. De brast ut i latter begge to, og Larry sto forundret og så på dem. Han var riktignok programmert med en viss form for humor, men dette?

Fire måneder senere ringte igjen Ludgehammer på døren. - Ah, Herr Ludgehammer, sa Jason i det han åpnet. - Kom inn, kom inn. Snart satt de begge i sofaen, og denne gangen sa Ludgehammer ja til te med en gang. En liten, brun terrier lå i sofaen ved siden av ham. - De er altså ferdig? - Det stemmer. Jeg ble ferdig for en uke siden. Jeg tenkte de ville se resultatet med en gang. Men som De vet vil jeg gjerne beholde den et halvt års tid til. - Ja, det skjønner jeg. Ludgehammer kikket forventningsfullt rundt seg, samtidig som han prøvde å vise at han ikke var utålmodig. - Jeg skjønner De gjerne vil se den straks? - Eh, ja, gjerne det. - Den er her i rommet, sa Jason, nesten hemmelighetsfullt. Ludgehammer snudde seg og kikket rundt i hele rommet. Blikket hans fallt på Larry som sto stille i hjørnet sitt. Jason så dette og sa, - Nei, det er den samme Larry som forrige gang, og han er bestillt av en annen kunde. - Men, det er jo ingen andre her? Jason smilte og nikket mot den brune klumpen som sov søtt ved siden av Ludgehammer. Ludgehammer fikk et uforståelig uttrykk i øynene. - Spock! Jason ropte halvhøyt, og Spock kom inn i stuen og logret glad da han fikk øye på Ludgehammer. Han var alltid glad når det kom fremmede på besøk. Nå skjønte ikke Ludgehammer noe som helst. - Hva er dette...? - Dog!, sa Jason, og hunden i sofaen løftet hodet og stirret på ham. Jason fortsatte, - Dog, status rapport. - R. Dog, nr. R. 1026, funksjonell. Status ok. Dog hadde ikke åpnet munnen, men en mannsstemme kom likevel ut av halsen hans. Ludgehammer så forskrekket ut. Spock sto på gulvet og vippet hodet frem og tilbake slik hunder ofte gjøre når det er noe rart de ikke forstår. - Hva i all verden...!, utbrøt Ludgehammer. - Her har de robot nr. R. 1026, navn Dog, spesialist i spio- nasjeoppdrag. Navnet kan forandres etter eget ønske. - Men, en hund? - De ville ha den perfekte spion, ville De ikke? Hva er mer uskyldig enn en hund? Ludgehammer satt en liten stund og tenkte seg om, så lyste han opp. - De har selvfølgelig rett! En hund! Hvem vil mistenke en hund!? Har De forresten fyllt ut et passende beløp?

Fem og en halv måned senere kom Ludgehammer tilbake for siste gang, og denne gangen hadde han med seg to kofferter. Han tok med seg Dog, som hadde fungert perfekt i disse månedene, og lot den ene kofferten ligge igjen hos Jason. I denne kofferten lå det 45.000 dollar, 10.000 mer enn han selv hadde satt opp på kontrakten. Det var visst innbingende å jobbe for CIA.

Noen dager senere kom det en stor pakke til ham, adressert til Spock. Han åpnet nysgjerrig opp, og fant ut at pakken inneholdt tusen hundeben. På et lite kort sto det ’Takk for hjelpen. Hilsen Dog.’ Jason måtte smile der han bar inn den store esken med hundeben. Spock hadde jo v‘rt modell for Dog, så han fikk vel få litt belønning han også.

Dagen etter fikk Jason seg sitt livs sjokk. Spock lå på teppet i stuen og tygget fornøyd på et av de tusen hundebenene. Ute var det et forferdelig v‘r, regnet pisket mot vinduet, og lyn flerret stadig opp himmelen akkompagnert av kraftig torden. Med et slo et lyn ned i huset. Jason skvatt til, men var ikke redd. Han visste at han hadde en utmerket lynavleder. Det hendte riktignok at det slo gnister ut av stikkontaktene, men det var vel ikke så farlig så lenge han holdt seg borte fra dem. Han hadde ikke tenkt tanken ferdig, før krafige gnister slo ut av stikkontakten i hjørnet der Larry sto. Ytterst var Larry dekket med syntetisk hud, men ca. en halv centimeter innenfor ville man finne centimetertjukt metall. Gnistene fant derfor en ypperlig leder i Larry, som utstøtte noen merkelige lyder da tusenvis av volt duret gjennom ’kroppen’ hans. Så så det ut som han stivnet, før han begynte å falle. Jason så det hele, men var som lammet. Han så lille Spock som fornøyd lå og gnagde på hundebenet sitt, han så Larry som fallt, og han så at Spock ville bli knust under vekten av den blytunge roboten som nå nesten hadde nådd gulvet. - Spoooock!! Han skrek ut, og Spock rakk og løfte hodet noen centimeter før Larry landet over han med et brak. Alt var stille noen sekunder. Vinden ulte utenfor, men det eneste Jason hørte var suset i sine egne ører. Så reagerte han. Han stormet bort til roboten og klarte med en kraftanstrengelse å løfte ham bort. Nå kom sjokket! Han hadde ventet seg en blodig og livløs hund. Det han så var riktignok ganske så livløst, men blodig? Der hvor Spock hadde v‘rt, lå en haug med ledninger, små metalldeler, chips, og biter med syntetisk hud. Larry var fysisk uskadd, så delene stammet ikke fra ham. Og huden var ikke menneskehud, men hundehud, eller pels. Jason kjente at hodet hans svirret. Han satt en liten stund og bare stirret tomt fremfor seg. Så beveget han forsiktig en hånd bort til restene av Spock. Han fisket frem en liten chip, og prøvde å se hva som sto på den. Øynene hans formelig svømte i tårer, men han klarte likevel å skjelne noen velkjente bokstaver på chipen. Midt på den ene siden, flankert av noen tall, var det fire tydelig og umiskjennelig bokstaver; CCCP. På den andre siden sto noen ord som Jason ikke skjønte. Han kunne jo ikke russisk!

- Der! Jason Brinkley la siste hånd på verket. Han slo på en bryter i brystet på mannen foran ham, som hittil hadde stått helt urørlig mens Jason fiklet med de siste innstillinger. Nå derimot beveget han plutselig hodet og fokuserte øynene på Jason. - R. Larry Hall, nr. R. 1025, funksjonell. Status ok. - Larry Hall, heretter skal du svare kun med navnet Larry Hall så lenge du ikke blir spesiellt bedt om noe annet. Dette så jo bra ut. Han hadde arbeidet med denne roboten i et halvt år nå, og det var deilig å bli ferdig. Han tok et par kjappe kontrollspørsmål. Responsen var bra, og han avsluttet med; - Larry, hva er din oppgave? - Jeg har ikke blitt tildelt noen oppgave ennå. - Riktig. Hvem er jeg? - Du er Jason Brinkley, vitenskapsmann og robotisist. Du har lagd meg, og jeg må alltid lyde dine ordre fremfor andres. Du er 42 år gammel, høyde 1.81, vekt... - Det holder, avbrøt Jason. Din første oppgave kan bli å rydde opp her. Han kikket rundt seg. En opprydning var absolutt på tide. Ledningstumper, metallbiter, chips, biter av syntetisk hud og andre deler som tilsammen utgjorde en menneske-robot som Larry, lå strødd over hele gulvet. Den siste uken nå hadde han jobbet nesten konstant med Larry. Deadline var om to dager, og en stund hadde han v‘rt redd for at han ikke ville klare det. Riktignok ville ikke kjøperen hente Larry før om et halvt år, men han trengte denne tiden for å observere ham, og oppdage eventuelle feil før kunden. Han satte seg derfor personlige datoer hvor han måtte ha ferdig produktet. Larry var allerede i full sving. Han hadde funnet fram noen kasser hvor han slang delene som lå strødd utover. Han sorterte dem til og med! Når dette var gjort, fant han fram en liten støvsuger og snart var rommet like pent som forrige gang han hadde hatt en robot til å gjøre rent her. - Hvor vil du ha kassene hen? spurte Larry. - Sett dem i kjelleren, ned gangen og første dør til høyre. - Ok, svarte Larry og stablet to kasser på hverandre. Han bar dem ned gangen like lett som om de skulle ha inneholdt papir. Selv visste han at de var tunge, s‘rlig den med metalldeler, men Larry, og for så vidt også alle hans andre roboter, var meget sterke. Selv de få kvinnelige robotene han hadde lagd, hadde v‘rt mye sterkere enn den sterkeste normale mann. Denne styrken kombinert med den avanserte computerhjernen, gjorde at robotene kunne brukes til nesten hva som helst, alt fra sjauere på romhavnen til hjernekirurger og programmerere. I tillegg var det få som kunne skjelne mellom en bra laget robot og et menneske, det eneste måtte v‘re hvis vedkommende begynte å spørre roboten om spesielle spørsmål. Men selv da skulle det mye til. Robotene hans ble nemlig programmert slik at de av og til skulle gjøre små feil, i likhet med et menneske, men uten at disse feilene ville ha noen større konsekvens. - Var det noe mer? Larry var ferdig. - Nei, ikke foreløpig. Larry nikket lett og gikk bort til det ene hjørnet i rommet. Her stillte han seg med ryggen mot veggen, og slik ville han stå til det ble bruk for ham. Jason kikket på klokken. Den viste 22.34. Han hadde jobbet uavbrutt i hele dag, og først nå kjente han hvor sliten han var. Han kastet et siste blikk på Larry, og satte kursen mot sove- rommet. Han gikk innom kjøkkenet og fyllte opp mat og vann til Spock, en liten brun terrier, og fortsatte så til sengen. Et kvarter senere lå han i dyp søvn.

Han våknet brått litt senere og kikket på klokken. Jøss, den var halv 9 allerede. Det virket som om han nettop hadde lagt seg. Men hva i all verden var det som hadde vekket ham? Vekkerklokken kunne det ikke v‘re, og... Dørklokken kimte igjen, denne gangen lengre, og hissigere? Svarte, hvem kunne nå dette v‘re!? Han fikk stablet seg på beina og tok på seg en morgenkåpe. Så subbet han gjennom stuen og bort til inngangsdøren mens han gned søvnen ut av øynene. Spock sto ved døren og logret ivrig. Ringingen hadde stoppet. Han låste først opp de to sikkerhets- låsene, så den vanlige låsen, og åpnet døren. Utenfor sto en høy mann med briller, hatt og frakk. I den ene hånden hadde han en stresskoffert. Han så riktig viktig ut der han sto, syntes Jason. Best å skru på den vennlige tonen. - Ja? sa han med en grov stemme. Han kremtet og fortsatte, - er det noe jeg kan hjelpe dem med? - Jason Brinkley? Jøss, for en stemme! Han hadde ventet seg en dyp stemme fyllt av autoritet, mens han her ble servert en lys, nesten feminin tone. Han passet på ikke å smile. - Det stemmer, svarte han. - Mitt navn er Martin Ludgehammer. CIA. Han viste fram et id-kort. Joda, det så ut til å stemme. Han fortsatte, - Jeg skulle gjerne hatt et par ord med Dem. CIA! Han hadde da virkelig ikke gjort noe galt? Han hadde aldri v‘rt i klammeri med loven, og aldri hadde han fått noen klager på sine roboter. - Eh, ja, kom inn. Ludgehammer steg inn i stuen og kikket rundt seg. - Så, dette er det berømte verkstedet. Aha, han var her i forbindelse med roboter. Og verkstedet, han måtte nesten smile, det var stuen hans. Det var i alle fall en stue før han flyttet inn. Nå var det altså gjort om til verksted. - Dette er verkstedet mitt ja. Vil de ikke sitte ned? Jeg skal få ordnet noe te. - Te? Nei, det er ikke nødvendig, jeg skal v‘re rask. Ludge- hammer hadde satt seg ned i sofaen og var allerede i ferd med å ta ut noen papirer fra kofferten sin. Spock la seg i sofaen ved siden av ham. - Søt hund forresten, sa Ludgehammer og klappet Spock. - Hva heter den? - Spock. De er sikker på at De ikke vil ha en kopp te? Det er absolutt ikke noe bryderi. - Eh, javel, jeg kan ta en liten en. - Det er faktisk ikke noe problem i det hele tatt, svarte Jason og satte seg ned i en stol på andre siden av bordet. Han snudde seg mot Larry, som sto akkurat på samme sted som i går kveld. - Larry, lag noe te og ta med to kopper. - Ok. Vanlig type? Jason snudde seg mot Ludgehammer, som nå satt fascinert og fulgte med på de to. Kunne det v‘re at han ikke hadde sett en robot i aksjon før? - Eh, ja, vanlig type, svarte han og fortsatte, - og dette er et av Deres mesterverk, formoder jeg? Han stirret etter Larry som forsvant inn på kjøkkenet. - Vel, mesterverk og mesterverk. Det er enkelt når du kan det. Den var litt drøy. Det var aldri enkelt å lage en robot, selv om han hadde lagd aldri så mange. Nesten alltid var det noe som klikket, små feil som kanskje ikke ble oppdaget før etter flere måneder. Nå hadde riktignok disse feilene blitt stadig f‘rre og f‘rre, men fremdeles var det småting han måtte forandre på etter hvert. - Enkelt er det vel ikke, sa Ludgehammer, - men sikkert enklere enn det var i begynnelsen. - Ja, det er nok riktig, svarte Jason. De satt stille noen sekunder før Ludgehammer begynte, - De har vel allerede gjettet at jeg er her i forbindelse med roboter, så jeg skal komme rett til saken. Det er ingen hemmelig- het, i hvert fall ikke hos sentrale posisjoner, at de er den beste robotisisten i, jeg må nesten si i hele verden. Jason verken avkreftet eller bekreftet, han satt bare stille og ventet på at Ludgehammer skulle fortsette. - Det er derfor vi, CIA, har kommet til akkurat Dem. For å gå rett på sak (igjen), så ønsker vi å bestille en robot av Dem. Det var jo ikke helt uventet, tenkte Jason, mon tro hva de skal bruke den til. - De lurer vel på hva vi skal med en slik robot, fortsatte Ludgehammer, - Jeg regner med at det ikke er ukjent for dem at vi og Sovjet stadig spionerer på hverandre. Det meste av denne spionasjen foregår ved hjelp av satelitter, men det er enkelte ting en satelitt ikke kan snappe opp. Jeg kan ikke si mer, men de skjønner hva vi skal bruke roboten til? Jason nikket. Ludgehammer fortsatte, - vi vil gjerne ha en robot med inne- bygget kamera, video- og lydbåndopptaksmuligheter, men som ikke skiller seg ut blant mengden. Den skal også ha en liten radio- sender innebygget, slik at den kan sende informasjon direkte til en av våre satelitter. Han stoppet opp et øyeblikk for å la informasjonen synke inn hos Jason. Så spurte han, - er dette mulig? - Hmm, ja, det kunne nok la seg gjøre. - De er villig til å ta på Dem oppdraget? Skitt, han hadde håpet på en lang og avslappende ferie. Arbeidet med Larry hadde t‘ret hardt på kreftene hans. Men hvis han sa nei, ville de sannsynligvis henvende seg til en annen, som igjen kanskje ikke ville kunne gjøre en god nok jobb. Det hele var jo til gagn for fedrelandet. Russerne var sikkert like ille når det gjaldt spionasje, kanskje hadde de allerede en eller annen spion plassert her. - Ja, det kan nok la seg ordne. Vel, vel, ferien fikk vente. - Utmerket! Jeg har noen papirer her som de kanskje ville skrive under på? Det er bare fire kopier av en kontrakt, og de inne- holder ingen skrift med små bokstaver. Jason kikket raskt over kontrakten. Den så jo bra ut, bortsett fra en ting. Det var satt av plass til, men ikke fyllt ut noe beløp. Ludgehammer så at han nølte ved akkurat dette, og sa, - Vi tenkte at de kanskje ville fylle ut et brukbart beløp selv? - Vel, eh, brukbart? - Ja, brukbart. Vi har, hva skal man si, nok å ta av. - Akkurat. Det er litt vanskelig å vite allerede nå hva en slik robot vil koste. Det er kanskje mulig at jeg kan vente med å fylle ut beløpet til etter at arbeidet er ferdig? - Hm. Ja, det er greit. Da er vi altså enige? - Ser slik ut ja. Vil De ha litt mer te? - Nei takk, jeg skal gå snart. Men si meg en ting, jeg er ganske uerfaren når det gjelder roboter, og har alltid v‘rt litt nysgjerrig når det gjelder roboters, man kan kanskje kalle det psykologi. Kunne jeg kanskje få lov til å stille Larry der noen spørsmål? - Det må De gjerne. Han snudde seg mot hjørnet og ropte på Larry, som straks sto ved siden av bordet. - Jeg ville gjerne stille deg noen spørsmål, er det greit? Larry så på Ludgehammer. Jason visste at Larry ikke kunne vise følelser i ansiktet, men han hadde en del forskjellige tonefall som til dels kunne avspeile enkelte reaksjoner. Når han nå svarte virket det nesten som om han var overresaket; - Ja, selvfølgelig. Spør i vei. - Ok. Første spørsmål, liker du damer? Jason nesten skvatt. Damer? Kunne han mene dette alvorlig? Noen sekunder gikk, så gliste Ludgehammer bredt, og Jason skjønte at det hadde v‘rt en spøk. De brast ut i latter begge to, og Larry sto forundret og så på dem. Han var riktignok programmert med en viss form for humor, men dette?

Fire måneder senere ringte igjen Ludgehammer på døren. - Ah, Herr Ludgehammer, sa Jason i det han åpnet. - Kom inn, kom inn. Snart satt de begge i sofaen, og denne gangen sa Ludgehammer ja til te med en gang. En liten, brun terrier lå i sofaen ved siden av ham. - De er altså ferdig? - Det stemmer. Jeg ble ferdig for en uke siden. Jeg tenkte de ville se resultatet med en gang. Men som De vet vil jeg gjerne beholde den et halvt års tid til. - Ja, det skjønner jeg. Ludgehammer kikket forventningsfullt rundt seg, samtidig som han prøvde å vise at han ikke var utålmodig. - Jeg skjønner De gjerne vil se den straks? - Eh, ja, gjerne det. - Den er her i rommet, sa Jason, nesten hemmelighetsfullt. Ludgehammer snudde seg og kikket rundt i hele rommet. Blikket hans fallt på Larry som sto stille i hjørnet sitt. Jason så dette og sa, - Nei, det er den samme Larry som forrige gang, og han er bestillt av en annen kunde. - Men, det er jo ingen andre her? Jason smilte og nikket mot den brune klumpen som sov søtt ved siden av Ludgehammer. Ludgehammer fikk et uforståelig uttrykk i øynene. - Spock! Jason ropte halvhøyt, og Spock kom inn i stuen og logret glad da han fikk øye på Ludgehammer. Han var alltid glad når det kom fremmede på besøk. Nå skjønte ikke Ludgehammer noe som helst. - Hva er dette...? - Dog!, sa Jason, og hunden i sofaen løftet hodet og stirret på ham. Jason fortsatte, - Dog, status rapport. - R. Dog, nr. R. 1026, funksjonell. Status ok. Dog hadde ikke åpnet munnen, men en mannsstemme kom likevel ut av halsen hans. Ludgehammer så forskrekket ut. Spock sto på gulvet og vippet hodet frem og tilbake slik hunder ofte gjøre når det er noe rart de ikke forstår. - Hva i all verden...!, utbrøt Ludgehammer. - Her har de robot nr. R. 1026, navn Dog, spesialist i spio- nasjeoppdrag. Navnet kan forandres etter eget ønske. - Men, en hund? - De ville ha den perfekte spion, ville De ikke? Hva er mer uskyldig enn en hund? Ludgehammer satt en liten stund og tenkte seg om, så lyste han opp. - De har selvfølgelig rett! En hund! Hvem vil mistenke en hund!? Har De forresten fyllt ut et passende beløp?

Fem og en halv måned senere kom Ludgehammer tilbake for siste gang, og denne gangen hadde han med seg to kofferter. Han tok med seg Dog, som hadde fungert perfekt i disse månedene, og lot den ene kofferten ligge igjen hos Jason. I denne kofferten lå det 45.000 dollar, 10.000 mer enn han selv hadde satt opp på kontrakten. Det var visst innbingende å jobbe for CIA.

Noen dager senere kom det en stor pakke til ham, adressert til Spock. Han åpnet nysgjerrig opp, og fant ut at pakken inneholdt tusen hundeben. På et lite kort sto det ’Takk for hjelpen. Hilsen Dog.’ Jason måtte smile der han bar inn den store esken med hundeben. Spock hadde jo v‘rt modell for Dog, så han fikk vel få litt belønning han også.

Dagen etter fikk Jason seg sitt livs sjokk. Spock lå på teppet i stuen og tygget fornøyd på et av de tusen hundebenene. Ute var det et forferdelig v‘r, regnet pisket mot vinduet, og lyn flerret stadig opp himmelen akkompagnert av kraftig torden. Med et slo et lyn ned i huset. Jason skvatt til, men var ikke redd. Han visste at han hadde en utmerket lynavleder. Det hendte riktignok at det slo gnister ut av stikkontaktene, men det var vel ikke så farlig så lenge han holdt seg borte fra dem. Han hadde ikke tenkt tanken ferdig, før krafige gnister slo ut av stikkontakten i hjørnet der Larry sto. Ytterst var Larry dekket med syntetisk hud, men ca. en halv centimeter innenfor ville man finne centimetertjukt metall. Gnistene fant derfor en ypperlig leder i Larry, som utstøtte noen merkelige lyder da tusenvis av volt duret gjennom ’kroppen’ hans. Så så det ut som han stivnet, før han begynte å falle. Jason så det hele, men var som lammet. Han så lille Spock som fornøyd lå og gnagde på hundebenet sitt, han så Larry som fallt, og han så at Spock ville bli knust under vekten av den blytunge roboten som nå nesten hadde nådd gulvet. - Spoooock!! Han skrek ut, og Spock rakk og løfte hodet noen centimeter før Larry landet over han med et brak. Alt var stille noen sekunder. Vinden ulte utenfor, men det eneste Jason hørte var suset i sine egne ører. Så reagerte han. Han stormet bort til roboten og klarte med en kraftanstrengelse å løfte ham bort. Nå kom sjokket! Han hadde ventet seg en blodig og livløs hund. Det han så var riktignok ganske så livløst, men blodig? Der hvor Spock hadde v‘rt, lå en haug med ledninger, små metalldeler, chips, og biter med syntetisk hud. Larry var fysisk uskadd, så delene stammet ikke fra ham. Og huden var ikke menneskehud, men hundehud, eller pels. Jason kjente at hodet hans svirret. Han satt en liten stund og bare stirret tomt fremfor seg. Så beveget han forsiktig en hånd bort til restene av Spock. Han fisket frem en liten chip, og prøvde å se hva som sto på den. Øynene hans formelig svømte i tårer, men han klarte likevel å skjelne noen velkjente bokstaver på chipen. Midt på den ene siden, flankert av noen tall, var det fire tydelig og umiskjennelig bokstaver; CCCP. På den andre siden sto noen ord som Jason ikke skjønte. Han kunne jo ikke russisk!