Kjære dagbok...

I dag er det søndag,en ganske så kjedelig søndag til nå. Klokken er snart 12, og jeg har enda ikke kledd på meg. I morgen er det skole, denne helgen har gått så alt for fort. Fredagen var jeg og noen venninner ute, ikke spesielt morsomt -bare veldig kaldt. Lørdagen var jeg stort sett inne og så på tv, og i dag skal jeg og Sandra på fotball turnering. Ingen av oss spiller fotball, men vi skal se på Tine og resten av laget hennes. Dessuten er det egentlig ikke derfor jeg skal dit, Lars skal nemlig også spille. Jeg har kanskje ikke fortalt deg om han.

Han er en nydelig gutt, helt perfekt. Han er høy og mørk, knallblå øyner, og han har den fine kroppen.. Det er ingen som vet at jeg er litt betatt av han, eller forelsket kan man vel kalle det, nei, hvem er det jeg prøver å lure, jeg elsker han over alt på jord. Men det har liksom aldri blitt noe, det er alltid andre jenter, pene, blonde og populære, som står i veien. Det er liksom ikke vits og prøve seg, det blir bare dumt. Ja, nok om det. Må gå nå, skal dusje og ordne meg til klokken halv 2.

Klem Elise.

Jeg skyndte meg ned trappene, jeg hadde ikke så veldig god tid på meg, siden jeg bruker litt for lang tid i dusjen. Sandra skulle komme ned til meg kvart over ett, sånn at vi kom ned dit presis.

Sandra kom akkurat kvart over, og det tok oss ikke mange minutter ned til hallen. Ingen av oss hadde noe særlig lyst til og betale inn, men siden vi ikke spilte, måtte vi det. Hele 50 kroner måtte vi betale, siden det var en stor turnering, med mange lag fra fjernt og nært. Vi fikk gode plasser, helt til det kom to tjukke menn og satte seg foran oss. Uflaks. Men det tok ikke lange tiden før de gikk ned til pølsebua. Vi så kamper etter kamper, Tine sitt lag var gode. Tine var forsvar, men scoret likevel et kjempebra mål fra midt banen. Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte med så veldig nøye. Jeg satt der bare og tenkte på Lars, jeg hadde ikke sett han enda. Kanskje han ikke kom, kanskje han var syk, eller tenk om en slekning av han var død. Nei, nå satt jeg bare her og tulla. Jeg konsentrerte meg og ropte så høyt jeg kunne.

"Heia Tine" Og jeg merket fort at alle så på meg. Jeg så bare rart tilbake, og etterpå så jeg at det var ikke Tine sitt lag som spilte, det var bare gutter, veldig små gutter. Sandra begynte og le, og når hun først begynner, ja, da slutter hun ikke sånn med en gang. Jeg kjente jeg ble knallrød i trynet. Typisk meg å dumme meg ut. Men rødfargen forsvant ikke med det samme, der fra venstre dør kom nemlig Lars ut, helt alene, bare han. Han lyste opp hele salen.
"Yes" Sandra stoppet og le.
"Yes? Hva er det for et ord og si da, du som akkurat har brølt utover hele salen?"

Jeg så på henne, hadde hun bare visst.
"Eh.. ingenting, skulle bare få deg til og stoppe og le.. ehe.."
Øynene mine søkte etter Lars, ett desperat forsøk på og finne han. Ja, jeg fant han ja, men det var ikke akkurat noen lettelse. Der stod han midt i en klynge, og rundt han stod det fullt av jenter. Noen nærmest hang oppå han. Jeg gav fra meg ett sukk. Hvorfor skjer dette alltid meg? Kan jeg aldri lykkes? Jeg som hadde planlagt og "liksom" dulte borti han, sånn tilfeldigvis. Men det er tydeligvis umulig, han er jo omringet, av alle jentene. Og mest av alt, Mia og Sara. De er to vidt forskjellige jenter, samma kan det være, de henger seg på han, som om det var jobben deres på en måte. Ser ikke akkurat ut som om han har noe i mot det heller.
"Jeg må bare på do jeg Sandra, kommer snart tilbake."
"Ok. Jeg venter her jeg, pass deg så du ikke gjør enda en tabbe da..!"

Og der begynte hun og le igjen. Jeg bare gikk, jeg var ikke sur, men jeg var så deppa. Jeg gikk mot felles toalettene. Jeg skulle jo ikke på do, men jeg gadd ikke sitte der og se på at Lars blir nærmest "tatt" på. I det jeg tar i håndtaket på døra, hører jeg en myk stemme si navet mitt. Jeg snur meg brått, og merker fort at det var Lars. Hjertet mitt banket oppi halsen.
"Du Elise, du har ikke sett leggskinnene mine?"
Leggskinnene? Spør han meg om det. Jeg vet jo nesten ikke hva det er engang. Ikke at jeg hadde forventet meg noe mer fantasifullt men.
"Nei.. hvorfor skulle jeg det?!"

Jeg hevet stemmen, uten meningen. Han så bare rart på meg, rykket på øyebrynene og snudde seg og gikk. Dumme meg, her kommer kjekk, snille, nydelige Lars, spør meg, ingen andre, men meg, om jeg har sett noe til leggskinnene hans, og jeg nærmest skriker til han. Sandra hadde rett, jeg kom til og gjøre enda en tabbe.

Jeg gikk opp på tribunen igjen. Sandra stod og pratet med Tine. Jeg satte meg bare ned, uten og si noe. Sandra ser aldri på meg at det er noe galt, det gjør egentlig ikke noe heller, liker å ha ting for meg selv.
"Og nå er det lag 1 mot lag 4. Kan disse lagene vennligst innta sine plasser på banen?"

Kommentatoren snakket rolig og langsomt i mikrofonen. Jeg visste at Lars spilte på lag 4. Jeg fulgte nøye med. Han spilte spiss. Det pleide han alltid og gjøre, han var temmelig flink til deg også. Kampen var allerede i gang. Det var to jevngode lag, så kampen kom til og bli spennende. Jeg fulgte nøye med. Og der fikk Lars ballen, dempet den med høyre fot, snudde seg brått, og druste til så hardt han kunne. Balle for kjempe fort, som en raket, ja, sikkert 100km\t. Men ballen traff så visst ikke målet, ballen traff langt uttafor. Lars så overhode ikke konsentrert ut, det var akkurat som om han bare pelma til ballen for og få ut agresjon. En av med spillerne klapper han på skulderen. Så var anda ett nytt angrep i gang. Denne gangen er det motspillerne som er inni feltet. En av spillerne dribler seg fram, tar tunell på to av forsvars spillerne og sikter i venstre hjørne av målet. Ballen går rett i nettet. Stillingen er 1-0. Resten av kampen er ganske kjedelig. Ingen flere mål, for noen av lagene. Kampen ender med seier til lag 1. Etter kampen ser jeg Lars sitte på en av sidebenkene. Han har hendene på hodet, og ser ikke særlig blid ut. Jeg tar motet i meg, og bestemmer meg for og gå bort til han.

"Hei.. Det var synd det med skudde ditt.. Du greier det nok neste gang skal du se."
Denne gangen var stemmen min litt mer skjælven enn sist, og en god del mykere. Jeg kjente at jeg var utrolig nervøs.
"Åja? For det vet vel du alt om."
Denne gangen var det han som hevet stemmen sin. Jeg snudde meg bare og gikk. Han hadde jo helt rett. Jeg visste jo ikke stort mye om fotball. Men han trenkte jo ikke være så sur. Rett av meg og si, som akkurat hadde skjelt han ut pgs. noen leggskinner.
"Nei, Elise vent. Sorry. Det er jo ikke din skyld."

Disse ordene gjorde meg lettet. Men i det jeg snudde meg for og si til han at det var helt greit, var han plutselig rett ved siden av meg. Jeg så rett inn i øynene hans, de var store og blå, helt nydelige . Hjertet mitt banket, tror faktisk det banket så fort at deg hoppet over noen bank.
"Sorry Elise, det var pga. deg jeg bomma på målet, jeg greide ikke konsentrere meg. Du var alt jeg hadde i tankene. Jeg var så redd for at du var sint på meg, siden du hevet stemmen din slik i sted."

Slik hadde jeg aldri sett han før, han var så følsom, han som virket så macho og sterk.

"Jeg var bare så irritert, på alle de jentene som hang rundt deg, eh.. jeg liker deg ganske godt skjønner du...."
Setningene bare gled ut av meg. Jeg visste ikke engang hva jeg sa. For disse ordene forbauste meg like mye som han tror jeg..
"Ja, men jeg vil ikke ha noen av dem, jeg vil bare ha deg jeg Elise!"
Og så kysset han meg ømt på munnen. Det varte bare i noen få sekunder, men for meg varte det i evigheter. Det var det beste som noen gang hadde skjedd meg, hjertet mitt var langt oppi halsen, og det kriblet i magen. Jeg var i min egen verden. Alt og alle rundt oss bare forsvant, det var jeg og Lars, bare oss. Men gleden tok fort slutt.

"Hmm.. ungdommer nå til dags, skaff dere et rom. Og du Lars, pell deg uttpå banen og vis hva du er god for, har ikke tenkt og se deg gjøre flere av denne sorten skyting...!"

Treneren var rasende, men like vel hadde han ett smil om munnen, han sa det liksom på en sint, men humoristisk måte.. Men Lars bare lo, og kysset meg forsiktig på leppene, så sprang han uttpå banen igjen. Jeg svevde langt oppi skyene, gikk der i mine egne tanker. Men etter vert merket jeg at en gjeng begynte og klappe. Der stod blant annet Sandra, Tine, og til og med Mia og Sara. Jeg ble litt flau, men det var verdt det. Dessuten gikk denne kampen mye bedre enn den forige, Lars skårte tre mål, og var til bake i sitt gode jeg. Etter kampen gikk vi sammen hjem. Sandra og Tine hadde gått i forveien. Vi gikk der og leide hverandre i handen og snakket sammen, vi var et par nå. En nærmest uoppnåelig drøm for meg, hadde jeg trodd. men den som venter på noe godt, den venter ikke forgjevest....