Kjære dagbok.

I dag er det søndag, en ganske så kjedelig søndag til nå. Klokken er snart 12, og jeg har enda ikke kledd på meg. I morgen er det skole, denne helgen har gått så altfor fort. Fredagen var jeg og noen venninner ute, ikke spesielt morsomt – bare veldig kaldt. Lørdagen var jeg stort sett inne og så på tv, og i dag skal jeg og Sandra på fotball turnering. Ingen av oss spiller fotball, men vi skal se på Tine og resten av laget hennes. Dessuten er det egentlig ikke derfor jeg skal dit, Lars skal nemlig også spille. Jeg har kanskje ikke fortalt om han.

Lars er en nydelig gutt, helt perfekt. Han er høy, mørk, knallblå øyne og han har den fine kroppen. Det er ingen som vet at jeg er betatt av han, eller forelsket kan man vel kalle det, nei, hvem er det jeg prøver å lure, jeg elsker han over alt på jord. Men det har liksom aldri blitt noe, det er alltid andre jenter, pene, blonde og populære som står i veien. Det er liksom ikke vits å prøve seg, det blir bare dumt. Ja, nok om det. Må gå nå, skal dusje og ordne meg til klokken halv 2.

Klem Elise.

Jeg skyndte meg ned trappene, jeg hadde ikke så veldig god tid på meg, siden jeg bruker litt for lang tid i dusjen. Sandra skulle komme til meg kvart over ett, sånn at vi kom dit presis.

Sandra kom akkurat kvart over, og det tok oss ikke mange minutter ned til hallen. Ingen av oss hadde noe særlig lyst til å betale inn, men ettersom vi ikke spilte, måtte vi det. Hele 50 kroner måtte vi betale, siden det var en stor turnering med mange lag fra fjernt og nært. Vi fikk gode plasser, trodde vi, helt til det kom to tjukke menn og satte seg foran oss. Uflaks. Men det tok ikke lange tiden før de gikk ned til pølsebua. Vi så kamper etter kamper, Tine sitt lag var gode. Tine var forsvar, men scoret likevel et kjempebra mål fra midtbanen. Jeg må nesten innrømme at jeg ikke fulgte med så veldig nøye. Jeg satt der og tenkte på Lars, jeg hadde ikke sett han enda. Kanskje han ikke kom, kanskje han var syk, eller tenk om en slektning av han var død. Nei, jeg satt bare her og tulla. Jeg konsentrerte meg og ropte så høyt jeg kunne.

”Heia Tine” og merket fort at alle så på meg. Jeg så bare rart tilbake, men etterpå fikk jeg meg en liten overraskelse det var ikke Tine sitt lag som spilte, det var gutter, veldig små gutter. Sandra begynte å le, og når hun først begynner, ja, da slutter hun ikke sånn med en gang. Jeg kjente jeg ble knallrød i fjeset. Typisk meg å dumme meg ut. Men rødfargen forsvant ikke med det samme, der, fra venstre dør kom nemlig Lars ut, helt alene, bare han. Han lyste opp hele salen.

”Yes” Sandra stoppet å le.

”Yes? Hva er det for ett ord å si da, du som akkurat har brølt utover hele salen?”

Jeg så på henne, hadde hun bare visst.

”Eh.. ingenting, skulle bare få deg til å stoppe og le.”

Øynene mine søkte etter Lars, ett desperat forsøk på å finne han. Ja, jeg fant han, men det var ikke akkurat noen lettelse. Der stod han midt i en klynge, og rundt han stod fullt av jenter. Noen nærmest hang seg oppå han. Jeg gav fra meg ett sukk. Hvorfor skjer dette alltid meg? Kan jeg aldri lykkes? Jeg som hadde planlagt og ”liksom” dulte borti han, sånn tilfeldigvis. Men det er tydeligvis umulig, han er jo omringet, av alle jentene. Og mest av alt, Mia og Sara. De er to vidt forskjellige jenter, samme kan det være, de henger seg på han, som om det var jobben deres på en måte. Ser ikke akkurat ut som om han har noe imot det heller.

”Jeg må bare på do jeg, Sandra, kommer snart tilbake.”

”Ok. Jeg venter her jeg, pass deg så du ikke gjør enda en tabbe da.”

Der begynte hun å le igjen. Jeg bare gikk, jeg var ikke sur, men jeg var så deppa. Jeg gikk mot felles toalettene. Jeg skulle ikke på do, men jeg gadd ikke sitte der å se på at Lars nærmest blir ”tatt” på.

I det jeg tar i håndtaket på døra, hører jeg en myk stemme si navnet mitt. Jeg snur meg brått, og merket fort at det var Lars. Hjertet mitt banket oppi halsen.

”Du Elise, du har ikke sett leggskinnene mine?”

Leggskinnene? Spør han meg om det. Jeg vet jo nesten ikke hva det er engang.

”Nei, hvorfor skulle jeg det?”

Jeg hevet stemmen, uten mening. Han så bare rart på meg, rykket på øyebrynene og snudde seg og gikk. Dumme meg, her kommer kjekke, snille, nydelige Lars, spør meg, ingen andre, om jeg har sett noe til leggskinnene hans, og jeg nærmest skriker til han. Sandra hadde rett, jeg kom til å gjøre enda en tabbe.

Jeg gikk opp på tribunen igjen. Sandra stod og pratet med Tine. Jeg satte meg bare ned, uten å si noe. Sandra ser aldri på meg at det er noe galt, det gjør egentlig ikke noe heller, jeg liker å ha ting for meg selv.

”Nå er det lag 1 mot lag 4. Kan disse lagene vennligst innta sine plasser på banen?”

Kommentatoren snakket rolig og langsomt i mikrofonen. Jeg visste at Lars spilte på lag 4. Jeg fulgte nøye med. Han spilte spiss. Det pleide han alltid å gjøre, han var temmelig flink til det også. Kampen var allerede i gang. Det var to jevngode lag, så kampen kom til å bli spennende. Jeg fulgte nøye med. Nå var det Lars som fikk ballen, dempet den med høyre fot, snudde seg brått og sparket ballen så hardt han kunne. Ballen fôr kjempefort, som en raket, sikkert 100km\t. Men ballen traff ikke målet, ballen traff langt utenfor. Lars så overhodet ikke konsentrert ut, det var akkurat som han bare pælma til ballen for å få ut aggresjon. En av de medspillerne klapper han på skulderen. Så var enda ett nytt angrep i gang. Denne gangen er det motspillerne som er inni feltet. En av spillerne dribler seg frem, tar tunnel på to av forsvarsspillerne og sikter i venstre hjørne av målet. Ballen går rett i nettet. Stillingen er 1-0. Resten av kampen er ganske kjedelig. Ingen flere mål for noen av lagene. Kampen ender med seier til lag 1. etter kampen ser jeg lars sitte på en av sidebenkene. Han har hendene på hodet og ser ikke særlig blid ut. Jeg tar motet i meg, og bestemmer meg for å gå bort til han.

”Hei. Det var synd det med skuddet ditt. Du greier det nok neste gang skal du se.”

Denne gangen var stemmen min litt mer skjelven enn sist, og en god del mykere. Selv om jeg kjente jeg var nervøs.

”Åja, for det vet vel du alt om!”

Denne gangen var det han som hevet stemmen sin. Jeg snudde meg bare og gikk. Han hadde jo helt rett, jeg visste ikke så mye om fotball. Men han trengte ikke å være sur. Rett av meg å si, som akkurat hadde skjelt han ut pga. noen leggskinner.

”Nei, Elise vent. Unnskyld. Det er jo ikke din skyld.”

Disse ordene gjorde meg lettet. Men i det jeg snudde meg for å si til han at det var helt greit, stod han plutselig rett ved siden av meg. Jeg så rett inn i øynene hans, de var store og blå, helt nydelige. Hjertet mitt banket, tror faktisk det banket så fort at det hoppet over noen slag.

”Unnskyld Elise, det var på grunn av deg jeg bommet på målet, jeg greide ikke å konsentrere meg. Du var det eneste jeg hadde i tankene. Jeg var så redd du var sint på meg, ettersom du hevet stemmen slik i sted.”

Slik hadde jeg aldri sett han før, han var så følsom, han som virket så macho og sterk.

”Jeg var bare så irritert på alle de jentene som hang rundt deg. Jeg liker deg utrolig godt skjønner du.”

Setningene bare gled ut av meg. Jeg visste ikke engang hva jeg sa. For disse ordene forbauset meg like mye som han tror jeg.

”Ja, jeg skjønner, men jeg vil ikke ha noen av de, jeg vil bare ha deg, Elise!”

Det var da han kysset meg, like etter ordene hadde blitt sagt. Han kysset meg ømt på munnen. Det varte bare i noen få sekunder, men for meg varte det i evigheter. Det var det beste som noen gang hadde skjedd meg, hjertet mitt satt nå langt oppe i halsen og det kriblet i magen. Jeg var i min egen verden, alle rundt oss forsvant på en måte. Det var jeg og Lars, bare oss. Men gleden tok fort slutt.

”Hmm. Ungdommer nå til dags, skaff dere ett rom. Og du Lars, pell deg ut på banen og vis hva du er god for, har nemlig ikke tenkt å se deg gjøre flere av denne sorten skyting!”

Treneren var rasende, men likevel hadde han ett smil om munnen, han sa det liksom på en sint men humoristisk måte. Men Lars bare lo og kysset meg forsiktig på leppene, så sprang han ut på banen igjen. Jeg svevde langt oppi skyene, gikk der i mine egne tanker. Etter hvert merket jeg at en gjeng begynte å klappe. Der stod blant annet; Sandra, Tine og til og med Mia og Sara. Jeg ble litt flau, men det var verdt det. Dessuten gikk denne kampen mye bedre enn den forrige, Lars scorete tre mål, og var tilbake i sitt gode jeg. Etter kampen gikk vi sammen hjem. Tine og Sandra hadde gått i forveien. Vi gikk der og leide hånd i hånd og snakket sammen, vi var et par nå. En nærmest uoppnåelig drøm for meg, hadde jeg trodd. Men den som venter på noe godt, den venter ikke forgjeves.