Klokka var blitt halv to. Min familie og jeg sto og ventet ved båthavna. Det var kun kort tid igjen før vi kunne gå om bord i det digre luksusskipet som lå stille på vannet foran oss. Vi skulle nemlig til de Karibiske øyer. Været var herlig denne sensommerdagen. Det var varmt og sola stekte. Det eneste jeg hadde lyst til nå var å hoppe i et badebasseng. "Dette blir sikkert en fin uke. Gleder du deg, Tobias?" sa mamma og smilte til meg. "Ja, jeg gleder meg skikkelig mye. Håper det er badebasseng der, og masse spilleautomater!" Sekundene tikket langsomt. "Hvor lenge er det igjen før vi kan gå ombord, mamma??" "Ikke mas sånn, Tobias, det er ikke lenge igjen." Hun hadde rett. Fem minutter senere fikk vi lov til å gå om bord i båten. Det var en hel masse mennesker der som bare ventet på å få komme inn, akkurat som oss. Jeg spurtet i forkant og kom først inn i båten.

Jeg ble stående litt ved inngangen. Jeg hørte et "kloink" bak meg, akkurat som når en metalldør blir lukket. Men jeg tenkte ikke mer over det, for det jeg så foran meg var mye mer interessant: Det var som en by, med høye skyskrapere, gatekryss, biler og butikker. Men det var noe som ikke stemte helt her. Med det blotte øye så jeg ingen mennesker, ingenting levende. Alt var bare helt stille der nede. Jeg skalv. "Men dette kan jo ikke være sant, man får jo ikke plass til en by oppi en båt, sa jeg til meg selv idet jeg snudde meg rundt. "Mamma, mamma, kom å se!!" Men jeg så ingen mamma, jeg så ingen i det hele tatt. Jeg sto og stirret rett på en tykk metalldør som skilte meg fra omverdenen. Jeg banket på den, men jeg hørte ingen. Jeg banket en gang til, uten svar. "Hva er dette for noe?" spurte jeg en vakt som sto ved siden av meg. "Kan du åpne opp døra igjen?" Jeg så på han. Han bare sto der, helt livløs. "Hallo!!! Hørte du hva jeg sa til deg??" Jeg tok på han, og da forsto jeg hva han var. En voksfigur! Jeg begynte å le litt, men jeg ble fort alvorlig igjen da jeg kjente noen, eller noe, som tok meg i armen. Jeg snudde meg rundt, og så rett på en jente. Jeg ble helt blendet av hennes skjønnhet, hun var så vakker. Jeg fikk fram et nervøst "hei!" og smilte vagt. "Hei, hvem er du?" "Tobias" sa jeg med lav, nervøs stemme. "Ok, jeg heter Zarixa. Hvor gammel er du da?" "12", svarte jeg. "Det er jeg også!! Skal du være med på cruiset til Karibien, eller?" "Ja", svarte jeg. Jeg sto med bøyd hode og stirret ned på gulvet. "Jeg og", sa hun. "Er du alene her, eller??" "Nei…mamma og pappa er også med, men de står utenfor". Jeg snudde meg og pekte på metalldøra. "Hvorfor står de der da?" "Jeg vet ikke jeg, men døra der borte er låst, så jeg skjønner ingenting. Og denne byen, hva er det, det må jo være noe tull". Jeg så på Zarixa, og hun så på meg. Hun var utrolig pen, med de vakre asurblå øynene og det blonde håret. Vi ble stående slik en stund, før hun plutselig førte munnen sin mot min og kysset meg.

Plutselig befant jeg meg i et trekantet, rødt rom. Båten hadde på merkelig vis forsvunnet. Det fantes ingenting i rommet, bortsett fra en skinnende hvit stol. "Her er min verden," hørte jeg en stemme si bak meg. Det var Zarixa sin stemme. Jeg snudde meg for og se henne. "Hva mener du med det?" spurte jeg henne. "Verdenen som du lever i er bare en fantasiverden, der ingenting er ekte, det er bare hjernen som forteller deg det. Dette er den ekte verdenen". Jeg så forbauset på henne. "Kom, vi går". Jeg fulgte etter Zarixa gjennom det røde rommet, før vi kom inn i et svart rom, deretter et grønt, så et gult, blått, lilla og rosa rom. Til slutt kom vi til et helt hvitt rom, og der satt det en vakker jente på en liten krakk. "Grunnen til at du er her, er fordi du er blitt valgt til å utføre en oppgave, Tobias," sa jenta. "Hva mener du?" spurte jeg. "Du skal redde jorda fra å bli utryddet av robotene fra planeten Xerwia. "Hva?" utbrøt jeg forbauset. "Du tuller nå håper jeg…" "Nei, dette er den hele og fulle sannhet. Robotene har invadert jorda. De har bedre utstyr enn oss, og har tatt kommandoen over oss. Det eneste våpenet vårt er dette…" Hun viste meg en sølvgrå, rund "mettalldings" som sannsynligvis ville få plass i hånda mi. "Hva er det for noe?" spurte jeg. "En bombe?" "Du har helt rett, selv om denne bomben ikke er helt vanlig. Når den treffer noe, vil den lage et magnetfelt som er tusen ganger sterkere enn jordas eget. Robotene, som er laget av et slags metall, vil bli tiltrukket av magnetismen, og vil bli utslettet for godt. Hvis du bruker den ofrer du ditt eget liv for jorda…" "Er du gal, tror du virkelig jeg gjør det?" "Du må!"

Med ett befant jeg meg i en stol, fastbundet og lenket fast. Jeg hadde den ene armen løs, og inni den lå "bomben". "Hva er dette?" skrek jeg ut, men jeg tror ikke noen hørte meg. Plutselig kjente jeg noe som stakk meg i armen. Det var en sprøyte, hvor det sto noe uleselig utenpå. En stemme inne i hodet mitt sa gang på gang: "redd jorda, redd jorda, redd jorda"… Jeg kastet den runde kulen ut i rommet. Jeg våknet i senga mi. Mamma satt på sengekanten og strøk meg over hodet. "Jeg drømte en helt utrolig og rar drøm, mamma…men jeg orker ikke fortelle om den, den var så komplisert". "Det er greit det, Tobias. Du kan bare glede deg til i morgen, du. Gjett hva vi skal da??" "Hva da?" "På luksuscruise til Karibien….."