"DUNK!" sang det i kateteret. Jeg skvatt til og strakk ryggen i ryggstøtten på stolen min. Nå var læreren vår sint, og sånn hadde vi aldri sett han før. Jeg ble rent redd av det rødlige kinnet som strålte gloheite varmebølger ut over klasserommet. Ordene kom snøvlende ut fra åpningen midt på ansiktet, men ingen skjønte helt hva han sa. Det var bare Rita som ikke hørte noe særlig etter, enda hun var den eneste som hadde grunn til det. Rita satt bakerst i klasserommet og hadde alltid kommet med småspydige kommentarer til de fleste lærere, - også til medelever for den saks skyld. Denne gangen hadde hun nok gått for langt.

Elevene trakk seg til siden idet Peder, som læreren for øvrig het, gikk sakte og ond til sinns nedover midtgangen i det kalde firkantete rommet som var denne hendelsens åsted. Rita satt fortsatt rolig og beskuet sine negler som om ingenting hadde hendt eller kom til å skje. Vi andre fulgte skritt for skritt, - negl for negl, og alle satt stumme og vettskremte. Noen begynte nesten å gråte, mens andre satt likbleke og bare stirret på alt og ingenting. Læreren var nå kommet til tredje rad, jeg satt på fjerde - to foran Rita.

Peder hadde én tanke i hodet nå, og det var nok en sånn tanke som hadde satt Derrick i virksomhet hvis den hadde blitt utført. Han nærmet seg meg med stormskritt, og jeg ble redd denne læreren jeg alltid hadde likt så godt. Allikevel tror jeg nok ikke at jeg var den som var mest redd, for de som nå satt på fremste rad og grein åpenlyst, hadde nok med å holde tilbake stortutinga. En skulle ikke tro at så mange 15-16 åringer kunne bli redde på en gang, men dette var helt ekstremt. Peder var nemlig skolens mest populære lærer, og ingen hadde forventet noe slikt av han. Også så sint han var! Der han kom marsjerende, virket han som en blanding av Hulken og Mike Tyson.

Nå var han nesten ved pulten min, og jeg kunne føle pusten hans komme brusende ut av kjeften. Jeg trakk til meg beina idet han var på vei til å passere, samtidig som jeg holdt blikket mitt på trygg avstand unna hans. Der passerte han, og jeg kunne puste litt lettere enn for et halvt sekund siden. Den "vennlige" lukten av han kunne fortsatt kjennes, men det var det eneste som ennå føltes vennlig ved han. Det var den samme lukten som vi hadde hatt som vår definitive favoritt siden den kom til skolen. Jeg snudde meg etter han da jeg følte dette var trygt.

Rita hadde nå tatt blikket vekk fra neglene og gløttet såvidt mot Peder. Vi andre skjønte det ikke - at hun kunne være så rolig. Det virket nesten som om hun ikke visste at han var på vei mot henne. Vi andre var redde på hennes vegne, men hun brydde seg liksom ikke. Hun var i en helt annen verden enn den som vi andre i dette nå iskalde rommet befant oss i.

Peder hadde én pulterad igjen før han var framme hos Rita. Alle holdt pusten, og vi var spente på hva slags utblåsning vår tidligere favorittlærer ville få. Der stoppet han opp foran Ritas pult. Han og Rita stirret på hverandre, - hardt og intenst. Ingen av dem visste vel helt hva de skulle gjøre. Rita var den som taklet situasjonen best, og det var ved å se hånlig på Peder. Peder derimot var så sint som tidligere forklart, men klarte allikevel å styre seg såpass at Rita fortsatt satt like hel på stolen sin. "DUNK!" låt det i pulten også. Nå skvatt til og med Rita litt også. Det gjorde at hun for første gang åpnet øynene skikkelig. Peder hadde forberedt sine mer eller mindre velvalgte ord i noen sekunder og presenterte Rita med den salva av en irettesettelse.

Rita reiste seg brått. Sint som et svensk lemen kastet hun pennalet sitt i ansiktet på læreren, og gikk ampert mot døra. Peder gikk med raske skritt så han klarte å ta igjen henne før hun rakk utgangen. Hun skreik at han skulle slippe henne, men Peder var sterk og klarte å holde. Rita hoppet og skrek og trodde vel snart at det skulle komme noen fra en annen klasse. Men tiden gikk, og Rita ble mer og mer frustrert. Til slutt slapp Peder henne, og hun løp bort til tavla. Det virket som hun fomlet etter en tavlelinjal å forsvare seg med. Linjalen satt jeg med, for jeg hadde trengt den litt tidligere i timen. Hun tok opp det første og beste hun fant…et kritt av alle ting. Peder var nå kommet til det stadiet at han hånlo av Rita. "Ha ha ha, akkurat som at det hjelper å ha et kritt i hånden?", sa han spydig. Rita svarte ingenting og sto der helt stille. Vi som kjente Rita fra hun var mindre, merket nå noe vi ikke hadde sett i henne på mange år. Hun hadde gjort mange forferdelige ting, blant annet på barneskolen.

Nå hadde hun det samme utseendet. Vi ble redde, mens Peder var sikker på at dette skulle bli lett match. Rita hoppet plutselig rundt nakken på han. Han ble så forfjamset at han datt i bakken med et brak, og Rita ble sittende på magen. Så stakk hun krittet ned i halsen på han.

Senere på dagen var det et voldsomt oppstyr. Hver og en av oss i klassen ble etter tur tatt med på et grupperom for å snakke om det som skjedde. Et kriseteam hadde også base i klasserommet vårt, et klasserom som nå var preget av livløshet, våte drypp fra krokene og en matt stillhet som satt død i veggene. Ingen sa noen ting, men det var det heller ingen som trengte. Ansiktsuttrykkene sa alt. Rita satt ikke her, og ingen visste hvor hun var. Det var kanskje det beste, både for henne og oss. Favorittlæreren vår var heller ikke her. Han visste vi hvor var, i hvert fall hvor han skulle…

Noen dager senere kom rektor inn i klassen vår fordi han ønsket å fortelle oss mer om hvem Peder Pettersen egentlig var. Det skolen nemlig hadde fått vite, var at Peder Pettersen egentlig var en rømt fange fra Ila Landsfengsel. Han hadde dessverre fått tak i noen falske papirer og var derfor ansatt som en "feilfri" lærer. Han satt inne for et liknende tilfelle, bare at der hadde det ikke vært noen Rita.

Rita kom på skolen etter en uke i Danmark og hadde kjøpt med en pose skolekritt til hver av elevene i klassen som unnskyldning for hendelsen… Jeg orket ikke.