-Jævla drittunge! Du mistet flasken!

Hele damen skjelver, som om jeg hadde mistet noe av det mest elskede hun eide. Men det var vel det også. Stemmene skriker igjen, alle skriker. De forteller meg ting jeg ikke vil høre, de mest forbannede ord som noen gang har blitt sagt.
”Tanten min bringer djevelens ord”.

-Tørk det opp! Ikke bare stå der! Plukk opp alt!

”Kom igjen ta henne! Du er ikke verdt noe uansett, du har ikke noe å miste.” stemmene blir sterkere.

Å gjøre henne vondt hadde streifet tankene mine før, men ikke på denne måten, ikke fysisk vondt. Jeg børster bort tanken, og fokuserer på å gjøre det som hun sa. Jeg tar opp glassbitene og legger dem i en boks. Blodet etter kuttet fra glasskåret, renner nedover armen min, men blodet betyr ingenting, det viser ikke den virkelig smerten som pågår inne i meg.

-Ikke bare klarte du å søle spriten min over alt, men nå driver du å gnir blod på gulvet også! Du er en fiasko, det er det du er! Du duger ikke til noe! Og hva gjør tante med de som ikke duger til noe?

Hun drar meg etter genseren, sleper meg bortover gulvet over all alkoholen og alt blodet. Kaster meg inn i det lille avlukket hennes jeg kaller ’helvete’. Hun låser døren og går.

Det er som om hele hodet mitt skal sprenges. Det gjør så vondt, det gjør alltid vondt. Stemmene skriker, hun skriker. Smerten borer seg gjennom hele kroppen min, fordøyer alt som er igjen av håp og sjel. Alle de gangene hun har slått og hånt meg, hver gang har hun glist av å seg meg lide. Hun har bare forårsaket smerte og hat. Hatet til henne har blitt så sterkt at jeg avskyr alt hun gjør og alt hun er. Tanken på henne får magen min til å vrenge seg.

Stemmene er det hele tiden, fjør små stikk i siden, får smerten til å bli enda større.

Jeg svever inn i min egen verden, der jeg er tilfreds med bare tanken på å ha det godt. Det er ingen andre som kan såre meg. Skulle nesten tro at det ville komme store røde varselskilt når du overskrider det de kaller ’hva vanlige menneske gjør’. Men jeg kjenner ikke til disse såkalte menneskene. Det er mer som om jeg er i en berusende tilstand av ren og skjær glede! Hva mer kan forventes fra et misfoster av en jente!?

” Det er vi som lider, ikke du eller de andre som faktisk ikke har det vondt!” sniker stemmene seg rundt meg.

-Jeg har det vondt! Det er hun, hun føler ingenting. Jeg er ikke monsteret her!

Det er slutt på tårene, de finnes ikke mer. Massen av depresjon og angst fortsetter å vokse inne i meg.

Inne i en psykisk tilstand av frykt, frykt for å bli en jeg ikke vil være, men mest av alt, frykt for at jeg faktsik aldri har visst hvem jeg har vært. Prøvd å være som alle andre, eller som alle andre har villet at jeg skal være. Men ingenting er godt nok.

Kommentarene og all dritten triller nå av meg, som en vanndråpe ville ha gjort på et av fjærene til den vakre fuglens vinger.

Jeg finner fram nøkkelen jeg har i lommen, låser meg selv ut fra ’helvete’ og går mot tante. Jeg bøyer meg over den gråtende kvinnen som alltid får meg til å gråte. Jeg gjør alt som skal til for at smerten skal forsvinne.
”Monster!” stemmene roper nå.

Piken røsker kvinnen hardt i håret og drar henne ned mot bakken.

I det jeg sparker henne føler jeg all energien, all smerten og all grusomheten følge slaget. Jeg ser henne inn i øynene, det er som alt det onde kommer tilbake.

Jeg gjentar slaget.
”Monster!”
Hvorfor vil de ikke gi seg!?
Jeg gjør ikke noe galt. Det er jeg som har det vondt!

Piken bøyer seg over den livløse kvinnen.

-Din smerte kan faen meg ikke sammenlignes med min!

Hva har jeg blitt?
Jeg ville ikke skade...
”Monster!”
Det er fortsatt navnet mitt de roper...