Du får ikke sove. Du ligger våken og stirrer i taket. Hjertet ditt banker. Hendene dine er kalde og klamme. Skjelvende kommer du deg opp av senga. Du begynner å gå fram og tilbake. Tankene svirrer i hodet ditt. Jeg har hatt mange slike netter. Har ikke du også? Du vet at noe fryktelig kommer til å skje. Du kan ikke bare føle det - du kan se det for ditt indre øye. Du må gjøre noe. Men hva? Du har så liten tid. Og ingen å spørre om hjelp. Ingen kan komme deg til unnsetning. Du er makteløs. du er vettskremt.... Bra. Hold på den følelsen. Du er rede til å lese denne historien. Du er rede til å ta på deg den svarte masken....

Etter at familien min flyttet inn i det nye huset, begynte kompisene mine å være i kjelleren hjemme hos meg. Kjelleren er digert, nedlesset kaos med haugevis ting som de gamle eierne lot være igjen etter seg. Men pappa hadde fikset opp kjelleren til en slags kjellerstue. Vi hadde et bordtennisbord der nede, og et lite kjøleskap med fullt av brus, og et fjernsynsapparat hvor jeg har koblet opp TV - spillet mitt. De fleste ettermiddagenevil du finne Martin, Julie, Katrine og meg der nede. Martin er en stor, blond, fregnete type. Han trener i helsestudioet til faren sin. Han liker å vise hvor sterk han er. Men desverre har stakkaren en million allergier. Han begynner å nyse så snart vi har kommet ned trappa.

Julie og Katrine ser nesten ut som søstre. Begge er høye og tynne med kort, mørkt hår og brune øyne. Katrine bruker briller og Julie ikke. Det er ikke den eneste forskjellen på dem. Julie er sjenert og har en lav, hviskende stemme. Hune er hjernen i gjengen. Hun har alltid en bok eller et blad i hånden. Katrine klarer ikke å sitte stille lenge nok til å lese en bok. Hun snakker og ler bestandig, og kommer med syke forslag og ville planer for hvordan vi skal skaffe oss lassevis med penger. Jeg? Jeg er minien i gjengen, den eneste kortvokste av oss. Jeg har brunt hår, piggsveis og et smalt, alvorlig skurkefjes. Folk sier bestandig at jeg må få opp humøret, selv når jeg er glad. Martin og jeg tilbringer mesteparten av tiden i kjelleren med å spille TV - spill. Julie liker å lese gjennom stablene med gamle bøker og blader som ligger overalt der nede. Katrine bruker så mye tid på å legge planer at hun aldri får tid til å gjøre noe!! Når vi kjeder oss, går vi på oppdagelsesferd i lagerrommene og skapene. Du ville bli overrasket over hvor mange kule ting vi finner.

En ettermiddag satt vi og bladde gjennom en haug med gamle servietter. ''Jens, hva skal faren din gjøre med alt dette skrotet?'' spurte Katrine. ''Han skal se gjennom alt sammen,''sa jeg. '' Han vil se om det er noe av det er verdifullt. bHuset er over hundre år gammelt. Og jeg tror de som bodde her, var sånn passe sprø. De har ikke kastet noe!!'' Bak oss satt Julie å leste igjennom en bunke med gulnede tegneserieblader. ''Disse bladene er beingamle. det er som å lese et urgamelt skattekart. Hei, sjekk denne da!!'' ropte Martin. Han bøyde seg over en trekasse og kom med en stabel med falate pappesker. ''Gamle brettspill. Ludo, Hinderløp. Hva slags spill er det? Og dette her heter Pah-Cheesi. Sykt.'' Han blåste støvet av den øverste esken og begynte øyeblikkelig å nyse. Han nøs igjen, enda kraftigere. Han sluttet ikke å nyse før Katrine tok spillene fra han. ''Noen av disse kan være verdt en masse penger,'' sa Katrine ivrig. ''Jeg skal vedde på at noen av disse spillene er minst hundre år gamle. Jækk!!'' Martin snøt seg i et lommetørkle. ''Det lukter iallefall som hundre år gammelt. Jeg hater denne mugne lukta. Den er ikke fra spillene - den er fra skjorta di!'' forklarte jeg han. Julie og Katrine lo. Martin trampet bort til meg og lot som om han skulle kvele meg. Han liker å bryte og bokse med folk, bare for gøy. Men jeg er så mye mindre enn han at det aldri kan bli noen jevnbyrdig kamp.

Katrine var gått bort til ett av skapene. ''Wow. Dette er kult, da. Sjekk dette!!'' Alle snudde seg for å se på skatten hun hadde funnet. Et stort, firkantet kamera. ''Dere kan sikkert få hundrevis av kroner for dette,'' sa hun mens hun løftet det opp og trykket på utløseren. ''Jens, faren din burde vise alle disse tingene til foreldrene mine. de kan selge dem i antikvitetsforretningen sin. dere har jo en formue her nede!!'' Jeg kikket meg i rundt. Det var minst tolv - tretten skap og lagerrom der, alle stappfulle av gamle ting. og det ene skapet som var stengt med en rusten hengelås, hadde vi ikke åpnet engang. Jeg bøyde meg over den store eskensom de gamle brettspillene hadde ligget i, og fikk øye på noe svart nede på bunnen av den. Et svart skjerf? Nei. En maske.

Jeg tok den opp, ristet på den og tredde den over hodet. ''Sjekk her, folkens - jeg er Zorro!! Zorro? Aldri i verden!!'' ropte Martin fra den andre enden av rommet. ''Du ser ut som en bankraner.'' jeg rettet på masken for å se klart gjennom øyehullene - og gispet av sjokk. Vennene mine!! Hvor er vennene mine? De var forsvunnet. Jeg stirret gjennom masken på fire andre barn. De satt i en sirkel på gulvet. To jenter og to gutter, kledd i mørke, gammeldagse klær. De spilte et av brettspillene. Jeg kunne ikke se annsiktene deres tydelig. Trekkene ble borte i et kraftig lysskinn. Den ene av guttene hadde på seg en svart dress. Gutten ovenfor han hadde hvit skjorte med oppstive krave og tykke brune buksersom rakk han rett nedenfor knærne. Skoene hans var av brunt lær, store og klumpete. Alle barna virket muntre og glade. De to jentene hadde mørkt hår knyttet i stramme knuter oppå hodet. Den ene hadde på seg en lang, svart genser over en hvit silkebluse. Den andre var kledd i en grå kjole med snøring i livet. Det så ut som om hun fortalte en vits. Hun fektet rundt seg med hendene og lo.

''Hei!! Hva er det som foregår?'' ropte jeg. ''Hvem er dere?'' De fire gammeldagse barna verken snudde seg eller så opp. Jeg kunne ikke høre hva jenta fortalte. Gutten i den svarte dressen strakte seg etter terningene på spillebrettet. ''Hei!!'' ropte jeg til dem igjen. ''Kan dere høre meg? Hei! Kan dere se meg?''De snudde seg ikke. Satt der bare, i de stive gamle klærne og pratet og spilte videre. Tungpustet, med hamrende hjerte, rev jeg den svarte masken av meg. ''Det - det er umulig!''ropte jeg. ''Jens, hva er det med deg?'' spurte Martin . han sto og ristet meg i skuldrene. ''Hva er det? Er du ikke bra?'' Jeg blunket flere ganger. Og stirret opp på de tre vennene mine - Julie, Katrine og Martin, tilbake i kjelleren, tilbake fra hvor de nå hadde vært. ''Du ble bare helt stiv og begynte å gaule,'' sa Katrine. ''Hva var det du så på?''Jeg svelget tungt. ''Prøv dennne masken,'' sa jeg til Martin. ''Jeg så nettopp noe....fullstendig sykt. så du deg i speilet?'' fleipet han.

Han bokset meg i magen, så hardt at jeg knakk i sammen. Han skjønner aldri hvor sterk han er. Han så tvilende på masken. ''jeg kommer til å nyse av den.'' Jeg dyttet den inn i hendene hans. ''Vær så snill. bare prøv den.'' Han spente ut tøymasken med hendene og trakk den foran annsiktet. Jeg så øynene hans komme fram i øyehullene. Han stirret på oss gjennom masken. ''Hva skal dette bety'' ropte han. ''hvem er dere. hvordan kom dere hit?'' Jeg jumpet ned ved siden av Martin. ''Ser du å de merkelige barna?'' spurte jeg. ''gjør du?'' Martin svarte ikke. Jeg tror ikke han kunne høre meg. Munnen hans åpnet seg, og han stirret gjennom masken med store øyne. ''Hvem er dere?'' spurte Martin, høyere denne gangen. ''Hvem er dere? Svar meg!!'' han rev av seg masken. Annsiktet hans var blussende rødt. Han ristet på hodet som om han prøvde å klarne hjernen. ''Så du fire barn? Fire barn som så gammeldagse ut?'' Martin nikket, fortsatt med åpen munn. ''Ja,'' sa han omsider. ''Barn som så ut som de kom fra et annet århundre. Jeg kunne ikke se annsiktene deres så godt....'' Julie mønstret oss uten å si noe, men med et tankefult uttrykk i annsiktet, litt skremt. Katrine himlet med øynene. '' Og akkurat når var det dere to kokte sammen denne lille spøken?'' spurte hun. '' ror dere virkelig at Julie og jeg kommer til å falle for noe så teit? Nei, det....det er sant,'' sa Martin. ''Når du ser gjennom masken, ser du fire andre barn.'' Katrine stønnet. ''Ja da. særlig.'' Jeg tok masken fra Martin og trakk den over hodet på henne. ''Kom igjen. Ta den på deg.''

Hun nølte. De mørke øynene hennes studerte meg bak brilleglassene. ''Kom igjen,'' insisterte jeg. ''Det er ikke noe tull.'' Katrine prøvde masken. Så var det Julies tur. Begge så barna i de gammeldagseklærne, som satt i en ring der vi satt, og snakket med hverandre og spilte spill. Julie rakte masken tilbake til meg. Vi stirret på hverandre. Ingen sa noe. Jeg holdt opp masken og undersøkte den mens jeg vrengte innsiden ut. Bare en vanlig tøymaske. Ingenting spesielt med den. Ingenting uvanlig. ''Dere skjønner hva det er vi ser gjennom masken, gjør dere ikke?'' spurte Julie med en skjelvende stemme. ''vi ser barn fra fortiden. Kanskje barn som var i denne kjelleren for hundre år siden.'' Det ringte i den gammle, svarte telefonen. Jeg stirret på den. Fikk vi telefon fra fortiden? Det var moren til Julie som sa at hun måtte komme hjem. Martin og Katrine bestemte seg for å dra, de også.

Jeg fulgte dem ovenpå og sa ha det, fremdeles med maken i hånden. ''Kommer du til å ta på deg masken igjen?'' spurte martin da han gikk ut døra. Det gikk en iling nedover ryggen på meg. ''Nei,'' sa jeg til han. ''aldri i verden.'' Men jeg klarte ikke å la være. etter middag skulle jeg egentlig ha gjordt lekser, men jeg snek meg ned i kjelleren istedet. Jeg fant frem masken i fra skjulestedet, nederste skuff i et gammelt skrivebord. Jeg satte meg på sofakanten. Hjertet mitt slo fortere idet jeg trakk masken på meg. Jeg så dem med det samme. De fire barna. De satt med beina i kors på gulvet i de stive, tykke klærne sine og spilte det gamle brettspillet. ''hei, kan dere høre meg?'' ropte jeg. ''Snu dere!!'' De fortsatte å spille. ''Hallo!!'' ropte jeg. ''Hallo?'' Ingen reaksjon. Den lyshårede gutten ristet terningene i hånden, kastet dem og flyttet brikken sin over brettet. De fire barna konsentrerte seg om spillet. Jeg holdt hendene som en trakt for munnen og ropte av mine lungers fulle kraft. ''Hei!! Hør på meg!! Kan dere - ''

Jeg stoppet opp da jeg så enda et menneske i kjelleren. En høy skikkelse bak vedovnen. En mann. Hva gjorde han her nede? Viste de fire barna at han gjemte seg bak der? At han spionerte på dem fra de mørke skyggene. Nei. De så ikke påå ifra spillet. ''Hei!! Se opp!!'' ropte jeg med stemmen hes av redsel. '' det er noen der! Bak dere!'' En av jentene kastet terningene og flyttet brikken bortover brettet. Jeg myste for å se mannen bedre. Han var en ganske gammel mann, lang og hengslete. Han hadde vide, blå snekkerbukser over en rød langermet genser. Han hadde tykke briller og var skallet, bortsett fra noen hvite hårtufser som sto rett til værs ved ørene. hva var det haqn hadde i hånden? Hva var det? En skiftnøkkel. En stor skiftnøkkel av jern. Hva skulle han med den? Skulle han slå dem med den?

Jeg pustet tungt og presset hendene mot kinnene. Jeg må advare dem!! Hva kom til å skje hvis jeg gikk bort og prøvde å ta på en av dem? Jeg prøver. Før jeg fikk rørt meg av flekken lød en øredøvende buldring. Hele kjellerfen ristet voldsomt. Jeg klamret meg til armlenet på sofaen og strevde for å holde balansen. Hva var det? En eksplosjon? Jeg så alle fire barna bli slengt over ende. Jeg hørte en knakende lyd. Lyden av tre som ble splintret. Høyere. Høyere.... ''Neeeeeii!!'' Den ene jenta åpnet munnen i et fryktelig skrik. ''Hjelp!!'' hylte den andre jenta og strevde for å komme seg opp. Den knakende lyden fylte hele kjelleren og ble til et høyt brak idet trebjelken over hodene deres ga etter. Den tunge bjelken raste ned på dem. Deretter så brøt hele taket sammen i en lavine av treverk og gips. Knuste dem....knuste dem alle sammen....begravde dem. ''Neeeeiiii.'' Et skrik av gru presset seg opp fra brystet mitt. Jeg orket ikke å se. Jeg lukket øynene. Hendene mine famlet etter masken. Til slutt fikk jeg revet den av og lot den falle på gulvet. Jeg slo hendene rundt meg for å slutte å skjelve sånn..

Det gikk en lang stund før jeg klarte å manne meg opp til å åpne øynene igjen. Da jeg gjorde det, var kjelleren normal igjen. Alt var som før. Ingen døde barn. Ingen brukket bjelke eller sammenrast tak. ''Jeg vet hvorfor vi ser barna,'' sa jeg høyt for å få orden på tankene. ''For hundre år siden døde disse barna i denne kjelleren. De ble drept her, knust under raset...." Jeg stirret på masken som lå i en krøll på gulvet. Så løp jeg opp trappa med bein like skjelvene som gele. Mamma og pappa hadde dratt for å handle. Jeg følte ikke for å være alene. Jeg kunne ikke være alene. Jeg måtte ringen noen av vennene mine og fortelle om det. Men akkurat da jeg løftet av røret, ringte det på døra. Jeg skyndtet meg bort til ytterdøra, åpnet den - og hylte. Mannen fra fortiden. Mannen som gjemte seg i kjelleren med skiftnøkkelen og som sto å spionerte på de stakkars barna. Mannen fradet forrige århundre.... Han sto på trappa vår!!

''Beklager at jeg er sen,'' sa han og mønstret meg gjennom dørsprekken. ''Hæ? Sen? N-nei....'' stammet jeg. ''Nei....det kan ikke være....'' Han strøk seg over en hvit hårtust

 med den ledige hånden. ''er faren din hjemme? Jeg er Kåre Karlsen. Faren din ringte meg angående vedovnen. Men jeg har ikke hatt tid før nå.'' Hva er det som skjer, spurte jeg meg selv. Jeg så han gjennom masken, for hundre år siden.Men han ser nøyaktig lik ut!! Er han et gjenferd? ''Får jeg komme inn?'' spurte han. Han løftet en stor verktøykasse opp fra trappen. ''Jeg er her for å reparere vedovnen.''Jeg så for meg igjen hvordan han gjemte seg i bakgrunnen med skiftnøkkelen i hånden. Jeg kan ikke slippe han inn, tenkte jeg. Det er den samme mannen jeg så gjennom masken. ''Foreldrene mine er ikke hjemme,'' sa jeg. Han overhørte meg og skjøv døra helt opp. Han trengte seg forbi meg og gikk inn i stua. "Det gjør ingenting,'' sa han "For jeg kan veien." Han begynte å gå mot kjellertrappen. Jeg fulgte etter han med bankende hjerte. ''Har du vært her en gang for lenge siden?'' spurte jeg med en skurrende stemme. Han klukket. "Der sa du det, gutt. Tro det eller ei, jeg har lappet og fikset dette huset i nesten femti år.'' hjernen min jobbet på høygir. Jeg fulgte han ned i kjelleren. Han åpnet vedovnen og begynte å jobbe med en gang. Jeg sto å så på han, med hendene dypt ned i bukselommene, prøvde å holde meg rolig, prøvde å finne ut av dette mysteriet. Jeg så hele tiden for meg hvordan de stakkars barna ble knust under det sammenraste taket.- Karlsen, har det skjedd noe....fryktelig her nede noen gang? spurte jeg med en skurrende stemme.

Han så på meg gjennom de tykke brilleglassene.-Hvorfor spør du om det? Jeg trakk på skuldrene og prøvde å virke normal. -Bare lurte. Karl bet seg i underleppa. -For å si det som det er, så skjedde det en fryktelig tragedie i denne kjelleren for nesten femti år siden. Men hvor gammel er du? Elleve? Tolv? Jeg tror ikke du har lyst til å høre om det. Jo, ropte jeg og glemte rollen min. -Vær så snill. Jeg vil veldig gjerne høre om det. Han pirket borti en hårtufs med spissen på skrujernet.-Vel, det var en bitende kald vinterdag. Familien Anderson- det var de som bodde her da-fyrte fremdeles med kull i en gammeldags ovn. Han sukket. -De flyttet ut like etter tragedien. Du skjønner, Maria, det minste barnet i familien,kom seg ned hit. Ingen skjønte hvordan hun hadde klart å komme seg ned, men hun måtte antagelig ha drevet å leket her nede og så falt hun. Karl stoppet og myste på meg.-Er du sikker på at du vil høre dette? Jeg nikket.-Ja. Fortsett. Vær så snill. Han renset strupen.-Vel, for å gjøre en lang historie kort, noen hadde glemt å lukke igjen luka til ovnen. Maria falt inn, falt rett inn i det glødende kullet. hun brandt tvert opp. Brandt inn til knoklene. Kan ikke ha tatt den lange tiden.Ingen hørte henne skrike eller noe.Senere fant de det forkullede, lille skjelettet hennes. Karl ristet på hodet. -Familien flyttet ut like etter. Men det er folk som mener at Marias gjenferd ble igjen. Noen sier at gjenferd til den lille jenta har hjemsøkt denne kjelleren siden den gang.

Jeg stirret på Karl med åpen munn. Jeg viste ikke hva jeg skulle si. For en grufull historie. Men hva hadde det å gjøre med de fire barna jeg så? Og hvorfor så Karl akkurat maken ut nå som han hadde gjort for mange år siden? -Håper jeg ikke skremte deg, sa Karl og smekket igjen verktøykassen.-Det er bare en historie. Alt i orden,sa jeg. -Men....har det ikke skjedd noe annet forferdelig her nede? Han tenkte seg om et øyeblikk før han ristet på hodet. -Niks.Kan ikke komme på noe.Han klappet oppå ovnen. -Jeg blir nødt til å bytte ut noe.Si til faren din at jeg kommer tilbake i morgen.Jeg fulgte han opp trappa og lukket ytterdøra etter han. Så skyndtet jeg meg å ringe vennene mine for å fortelle dem alt som hadde skjedd. Neste ettermiddag samlet vi oss i stua alle fire. Ingen var spesielt lysne til å gå ned i kjelleren. -Den gamle mannen fra forrige århundre var her inne,altså?spurte Katrine med et grøss.-Du slapp han inn? Jeg hadde ikke noe valg, forklarte jeg.-Han trengte seg inn. Han sa at han var kommet for å reparere ovnen. Han kommer tilbake i dag. Vi kan ikke gå ned dit igjen, sa Martin og nikket mot kjellerdøra. -Vi må finne et nytt sted å være.Vi må gå ned, insisterte jeg.-Jeg har tenkt på dette i hele dag, og jeg tror jeg har skjønt litt av det. Skjønt hva da?Spurte Martin. -Hvorfor vi ser de fire barna,svarte jeg.-Jeg tror de trenger hjelp. Hvis vi kan advare dem om taket på en eller annen måte,trenger de ikke å dø en sånn grusom død. Men Jens, de kan verken se eller høre oss,prosterte Julie.-Så hvordan skal vi få advart dem. Det må finnes en måte, sa jeg skråsikkert. -vi må finne en måte å komunisere med dem.Jeg spratt opp på beina. -Kom igjen.Vi kan redde dem. Det er jeg sikker på. Jeg måtte praktisk talt tvinge vennene mine ned trappa. Da vi kom ned i kjelleren, stanset alle fire. Og lyttet.

Jeg hørte en langsom, lav skrapelyd fra det innerste hjørnet. Fottrinn?Skrap skrap..... Høyere nå. -gjenferdet til den lille jenta,skrek Katrine. -Åh, nei. Pusten min satte seg fast i halsen. Jeg tok et skritt i retningen av lyden. ....Og så Karl stikke hodet fram fra ovnen. Han brukte skiftnøkkelen på et av rørene. Skrapelyden kom hver gang han vred på skift nøkkelen. . -Håper jeg ikke skremte dere, ropte han. Han la i fra seg skiftnøkkelen og kom mot oss. Han hadde på seg samme antrekket som kvelden før,store blå snekkerbukser og rød genser. Hvordan kom han seg ned hit, lurte jeg på og kjente frysninger på ryggen. Hvordan kom han seg inn i huset? -Jeg er nødt til å kjøpe en ventil,fortalte han meg med rynket panne. -er tilbake om en time eller noe sånt. Han vinket meg bort til trappa.-Jeg har dårlig samvittighet for i går kveld,hvisket han. -Den historien om den lille jenta. Det var noe jeg bare fant på.Du så ut som du hadde lyst til å høre en nifs historie, så....Fant på, ropte jeg. Han nikket. -Å dikte opp historier er en slags hobby jeg har. Jeg liker å fortelle eventyr. Kanskje jeg lager en nifs historie om deg en dag?Han blunket til meg. Jeg så han forsvinne opp kjellertrappa. Jeg var mer forvirret enn noen gang før. Hadde han virkelig bare funnet på den historien?

Jeg snudde meg ot vennene mine igjen. Martin rakte meg den svarte masken.-Hva skal vi gjøre, spurte han.-Prøv å få kontakt med barna på en eller annen måte,sa jeg. -Prøve å advare dem.Jeg trakk på meg masken og justerte øyehullene.Ja!! Der var de. De fire barna fra fortiden., sittende på gulvet rundt brettspillet. -Hva heter dere,ropte jeg.Hallo?Kan dere høre meg?Hva heter dere? Hadde jeg bare kunnet se ansiktene deres.Men ansiktstrekkene fløt i hverandre bak et skimrende lysskinn. De sa ingenting. De fortsatte å trille terningen og flytte spillebrikkene sine. Mens jeg fremdeles ropte til dem, gikk jeg over gulvet. Jeg strakte ut hånden. Prøvde å gripe den ene gutten i skulderen.Hånden min gikk rett gjennom. Han reagerte ikke. Jeg prøvde å nappe den ene jenta i håret. Ingenting.Jeg fikk ikke tak i håret hennes,kjente det ikke en gang. Jeg rev av meg masken i vemmelse.-Jeg får ikke kontakt med dem, sa jeg til vennene mine. -Her, prøv med denne,saJulie. Hun stakk en papirlapp i hånden min. -Jeg har skrevet en beskjed til dem.Jeg skrev at de måtte komme seg ut av kjelleren med en gang. Jeg rakte masken til julie. -Prøv å gi dem lappen,du.Hun nølte, men trakk masken på seg. Katrine, Martinog jeg så Julie gå over gulvet.Vi så at hun brøvde å gi dem beskjeden.Men lappen ble i hånden hennes. Omsider trakk hun masken av seg og kastet den til meg.-Håpløst,sa hun.-De kan ikke se den.De kommer til å dø alle sammen,jamret Katrine. -Dette er fryktelig. Det må finnes en måte å kommunisere på. En hemmelig måte. Denne kjelleren rommer hemmeligheten.Jeg føler det på meg. En slags måte å få kontakt med barna på og....

Jeg tror at alle fire så bort på skapet med hengelåsen samtidig. En hemmelighet....den hemmelige døra.... det eneste skapet i kjelleren som var låst. -Vi må åpne det, sa Katrine.-Jeg vedder på at vi finner det vi leter etter der inne. Vent,sa jeg. Jeg har en uggen magefølelse.Kanske det er en god grunn til at det er låst.Men det var for sent. De andre sto allerede foran skapet og dro i den rustne hengelåsen. -Hør her,folkens!!ba jeg. -Dette er for skummelt.Jeg tror ikke vi bør åpne...Martin spente muskelne sine og klarte å bryte opp den gamle hengelåsen. Han hektet den av slåen og slengte den fra seg på gulvet. Katrine så alvorlig på meg.-Vi kan like godt se hva som er inni,Jens,sa hun lavt. Hun vred opp håndtaket.Den tunge gamle døra knirket da hun skjøv den opp. Vi klemte oss sammen alle fire. Og gispet av sjokk. -Gamle klær, erklærte Julie og holdt opp en gulnet silkebluse.-Haugevis av gamle klær.Martin nøs.-Sjekk disse skoa.Han holdt opp et par svarte lakksko.De hadde knapper istedet for skolisser. Han blåste støvet av dem og nøs igjen. Julie holdt opp en lang svart kjole opp foran seg.-Wow,ganske stilig,Hæ? Dette er sånne klær som barna fra fortiden hadde på seg. Jeg grøsset.Jeg tror virkelig at vi ikke burde røre disse klærne. Men Julie drev allerde å kneppet på seg silkeblusen over T-skjorta. Og Martin beundret en svart,utslitt dressjakke. -Stopp,tryglet jeg. jeg tror disse klærne tilhørte de avdøde barna. Ja, det stemmer, sa Katrine og strøk hendene over det tykke stoffet. -Det var dette de hadde på seg. -nettopp, derfor må vi ta dem på oss, insisterte Martin. Skjønner du ikke Jens? Kanskje dette er hemmeligheten vi har lett etter? Hvis vi tar på oss klærne deres, kan vi kanskje kommunisere med dem. Jeg var ikke overbevist om at det ville virke, men jeg gjorde som de andre. jeg tok på meg en stikkete skjorte med stiv, hvit krage og et par romslige dressbukser som stoppet rett nedenfor knærne mine.

Vi sto og beundret hverandre i noen minutter.Katrine og Julie så sånn passe snåle ut med håret satt opp i knute.Vi klagde over hvor vonde alle klærne var å ha på seg, og hvor ukult barn gikk kledd i gamle dager. -Nå prøver vi masken,foreslo Katrine.-Også ser vi om vi får kontakt med barna.Nei, vent,prosterte jeg. -Alt må stemme. Vi trenger en ting til. Jeg fant fram de gamle brettspillene oppi trekassen og la det som het Ludo på gulvet.-Greit, sett dere ned,alle sammen,sa jeg.-Så spiller vi spillet.Akkurat som de fire barna fra fortiden. Lydig satte vi oss i en ring rundt spillet.-Jeg håper dette virker, sa Martin.-Jeg håper vi får kontakt med dem nå. Etter vi hadde spilt i noen få minutter,tok jeg den svarte masken og skulle til å ta den på, men jeg stoppet da jeg hørte skritt i trappa. Langsomme,jevne fottrinn,såpass tunge at det knirket i trappa.Vi snudde oss og så at det var Karl.-Har dere kledd dere ut, ropte han. -Dere ser veldig elegante ut.Ikke la meg avbryte.Han forsvant rundt hjørnet på ovnen og begynte å skru på rørene med skiftnøkkelen. Nå er det helt perfekt, gikk det opp for meg. Med Karl bak der, har vi skapt nøyaktig den samme scenen. Men kan vi snakke med de stakkars barna? Kan vi advare dem? Jeg strakte meg ut etter den svarte masken igjen. Men jeg rakk aldri å ta dem på meg.-Ovnen, skrek Karl bak oss.-Den..den kommer til å eksplodere!! Eksplosjonen slo oss over ende på gulvet. Jeg gispet etter luft. smerten skjøt gjennom kroppen min. Jeg hørte et høyt knak over hodet mitt.

Jeg så opp tidsnok til å se at takbjelken bli splintret....knekke i to. Nå skrek alle fire.Skrek idet takbjelken braste i gulvet og taket begynte å gi etter. Og i de siste to sekundene, i dette siste vettskremte øyeblikket i livet mitt, gikk den grusomme sannheten opp for meg. Jeg forsto hemmeligheten til den svarte masken.Vi hadde tatt feil.Vi hadde tatt sørgelig feil.Barna var oss. Masken viste oss aldri fortiden -DEN VISTE OSS FREMTIDEN!!