Skoledagen startet normalt. Det ringte inn til timen, Ivar gjorde leksene til Tom-Inge og Fredrik tok pengene hans. Slik gikk det på repeat i fem skoletimer. Ivar var ikke særlig fornøyd med livet, men slepte seg igjennom skolen. Han skulle jo bli lege. Hver dag var en pine, men Ivar fant seg i det ved å tenke at “i morgen er en ny dag, kanskje bedre enn i dag.” Men det var den ikke. Aldri. Historien starter en onsdag i januar, en uke før bursdagen til Ivar. Fatter’n hadde planlagt at den skulle de feire på Peppes, og hadde bedt Ivar om å finne noen som kunne være med å feire. Den onsdagen var noe av det verste Ivar noen gang hadde vært med på. Han hadde jo ingen venner han kunne spørre.

Ivar kom gående hjem den dagen. Han hadde ikke lyst til å ta bussen. Ikke i dag. Han gikk hjem gjennom de skumle mørke gatene fra skolen og ned mot byen. Normalt ville ikke Ivar ha gått her, men i dag var det annerledes. Han gikk, og lurte på om han kunne finne noen å be med å spise pizza. Mens han gikk, fikk han øye på noe blankt og gullfarget borte i gata. Han løp ned veien og snublet nesten da han skulle stoppe for å se hva det var som lå og skinte mellom brosteinene. Han bøyde seg ned, og mellom steinene lå det en liten blank gullring. “Sikkert ikke verdt så mye.” Tenkte Ivar. “Den er sikkert falsk.” Han tok opp ringen, beundret den. Den var blank, og litt mindre enn fingeren til Ivar. Han puttet ringen forsiktig ned i lommen. Plutselig. Bang! Ivar lå flat på bakken, lang som han var. Han hadde blitt truffet av noe, noe hardt. Ivar så ikke annet enn stjerner og en svak mørk skikkelse. Plutselig var det noen som tok tak i kragen hans og dro ham inn i smuget. “Hva skjer?” mumlet Ivar. “Hysj.” Hørte han en stemme hviske. Bang! Han ble truffet igjen. Denne gangen ble alt svart.

Ivar våknet i et lite mørkt rom. Det eneste lyset var et lite halveis nedbrent stearinlys. Ivar prøvde å reise seg, men han var lenket fast til gulvet. Han var fortsatt litt ør etter de to slagene han hadde fått tidligere. Han kjente etter, han hadde to kuler i bakhodet, og det ene blødde litt. Plutselig husket han ringen. Han kjente etter. Ja, han hadde den fortsatt. Ivar tok forsiktig opp ringen. Han betraktet den nøye. Den hadde en inngravering, “For evig din.” Han puttet den ned i lommen. Lyset fra det nå nesten nedbrente stearinlyset, var varm og deilig. Skyggen fylte hjørnene med mystikk. Den svake lukten av sprit svei i nesen.

Plutselig klirret det i låsen på den nok så rustete ståldøren. Inn kom en ganske høy mann, med bustete skjegg og en flaske sprit under armen. Han gikk bort til Ivar, og sa: “nå gutten min, hva heter du da?” Ivar svarte ikke. “er du redd?” spurte mannen. Ivar sa ingen ting. “nei vel, jeg finner nok ut av det etter hvert.” Sa mannen og gikk ut døren. I dørkarmen stod en litt mindre mann, han så litt ut som en sirkusdirektør. Han hadde kort, svart, bustete hår og en tynn svart bart. Han kunne godt ha vært Hitler, men han var jo død. Den lille mannen ble stående der å se på Ivar en stund, før han snudde seg og gikk. Døren stod fortsatt åpen, og på veggen utenfor døren kunne Ivar skimte et nøkkelknippe, sikkert til lenkene som Ivar hadde fast rundt føttene. Lenkene var sikkert ikke lengere enn en halv meter, så han kunne umulig nå frem og ta nøklene.

Ivar reiste seg, men han var fortsatt litt ustø etter den tidligere hendelsen. Han falt nesten, og måtte støtte seg til det lille bordet med stearinlyset på. Han så rundt seg. Veggene var malt i mørke farger, og malingen hadde flasset av enkelte steder. Ivar viste ikke hva klokken var, men det var sikkert sent, for i et lite vindu helt oppe på veggen, kunne han se at det var mørkt ute. Det var ikke kaldt i det lille rommet, nei heller ganske varmt. Han så seg rundt. Han kunne ikke se noen ovner, men det var noe der som varmet opp rommet.

Endelig kom det noen. Ivar hadde ventet i noe som føltes som flere dager. Det var den samme høye mannen som tidligere. Han kom inn og stilte seg i dørkarmen med en sigar i munnen. Tan tok opp en Zippo, og tente sigaren. Lukten var sterk og en sky av røyk fòr ut i rommet. “hva vil dere?” skrek Ivar. Mannen tok opp en mobiltelefon, og tastet inn et nummer. “han har fått tilbake stemmen.” Sa han. Så la han på. Etter en stund kom det en stor, ganske kraftig mann inn. Han bar på en stol, og hadde håndjern i beltet. Han gikk bort til Ivar. Han hadde kort lyst hår, og var glattbarbert i ansiktet. Han hadde på seg et par svarte solbriller. Han satte stolen ned bak Ivar og ba ham sette seg. Ivar ble bare stående. “Sett deg!” ropte mannen. Ivar satte seg forsiktig ned på stolen. “det var bedre.” Sa mannen. “nå, kan du fortelle meg hva du heter?” Ivar var helt stille. “jeg heter Michael.” Sa mannen. Michael. Så det var det han het. Den skumle mannen som hadde dratt Ivar inn i smuget og fraktet ham hit til dette lille rommet, for så å lenke ham fast i gulvet. “hva vil du med meg?” spurte Ivar. Stemmen hans var kald og tørr. “kan jeg vær så snill å få litt vann?” spurte han. “ok.” Sa mannen. Så ropte han til mannen som stod i døra, “hent en flaske vann til gutten.”

Det gikk kanskje to minutter, så kom den lille mannen inn med en feltflaske. Michael tok flaska, åpnet den og satte den mot munnen til Ivar. “drikk.” Sa han. Han begynte å helle, litt og litt. Det var deilig og kaldt. Ivar hadde hendene i håndjern nå. Han hadde ikke lagt merke til det tidligere, men han hadde hendene festet til stolen i håndjern. “jeg heter Ivar.” Mumlet Ivar lavt. “okei, Ivar. Vet du hvorfor du er her?” Ivar ristet på hodet. “Nei. Du er her fordi at din far har penger, og vi har ikke.” Sa mannen. Ivar følte at han ble dratt ned gjennom gulvet. Meg? Utpressing? Nei, det var ikke mulig, men nå var det skjedd. Ivar så opp på Michael. “kan dere ikke heller finne dere en jobb?” spurte Ivar. “nei, rullebladet vårt er ikke akkurat tomt.” Sa Michael. “nå, hva er nummeret til faren din?” Ivar svarte ikke. Michael gikk bort til Ham. Ivar hadde fortsatt mobilen i lommen. Michael tok mobilen opp av lomma til Ivar. Han tastet litt, før han fant det. “ah, der har vi det. 98564213.” Han stavet det høyt, så tastet han det inn på sin egen mobiltelefon og ringte. Ivar viste hva som kom til å skje. Michael tok et tørkle foran munnen og sa; “Vi har gutten din Ivar. Hvis du ønsker å se ham igjen så må du ha en million kroner i kontanter på bussholdeplassen ved skolen i morgen kveld klokka ti.” så la han på. ­­­­­­­­den kvelden var lang. Eller var det kveld? Ivar hadde ingen anelse. For alt han visste, så kunne det være morgen. Men det betydde ikke noe, ikke nå.

Det hadde gått åtte timer siden Michael og kompanjongen hadde forlatt Ivar i det lille rommet. Ivar visste at faren aldri ville klare å få tak i så mange penger. Da måtte han i hvert fall ha ranet en bank. Dagen nærmet seg sakte. Ivar hadde sittet i det lille rommet i minst elleve timer, og han hadde begynt å gå fra vettet. Han viste at han måtte komme seg vekk, men visste ikke hvordan.

Plutselig kom Michael inn. “Jeg håper for din del at din far har tatt vettet til seg og fått tak i pengene.” Sa Michael. “Det er bare to timer til klokken er ti.” Ivar kjente at han fikk frysninger oppover ryggen. Han skalv, eller nærmest ristet. Han viste jo at faren ikke kunne få tak i så mange penger. Han ventet i noe som føltes som en evighet. Men endelig var tiden inne. Michael reiste seg opp, gikk bort til Ivar og løsnet lenkene som var festet fast i gulvet. Det var en deilig følelse, å komme bort fra de tunge stålklemmene. Michael løsnet håndjernene.

Ivar spratt opp og løp mot døren. Plutselig traff han noe. Det var den lille mannen som stod der. Han hadde et maskingevær hengende rundt halsen, og håndjern i beltet. “Godt forsøk!” sa Michael. “men du slipper ikke ut herifra.” Michael tok fram et par nye håndjern, og festet dem bak på ryggen til Ivar. Han tok tak i genseren til Ivar, og dro ham med seg ut. Satte et tørkle over øynene hans og lukket døra på bilen. De kjørte i cirka ti minutter, før de kom fram. Da de kom fram kom Michael og åpnet døra, og dro deretter Ivar ut av bilen. Ivar ble satt midt på veien, og to nye menn, stod og siktet på ham med maskingevær. Michael og den lave mannen gikk i sirkler på asfalten.

De så på klokken. Nøyaktig samtidig. “klokken er fem over, ta gutten!” Skrek Michael. Ivar hørte to skudd. Det ene traff ham i leggen, og det andre i armen. Han skrek, nærmest hylte. Smerten var uimotståelig. Blodet rant ned over armen. “hva skjer?” skrek Michael. De to mennene så på hverandre. De så ut som to spørsmålstegn. Ivar reiste seg raskt og begynte å løpe. Blodet rant ned over leggen. Han snudde seg. Da var faren kommet. Ivar bråstoppet. “Pappa!” skrek Ivar, men det var for sent. De to mennene skjøt 10 kuler i brystet og hodet hans. Han falt, og traff bakken med et dunk. De to mennene snudde seg mot Ivar. “ta ham!” skrek Michael. De skjøt. Kulene føyk rundt hodet til Ivar. Men han bare fortsatte å løpe. Langt vekk. Han løp og løp. Plutselig falt han utfor en skrent. De to mennene kom løpende etter, men stoppet oppe på kanten. Ivar hadde falt ti meter og truffet stranda. De to mennene skjøt. Ivar lukket øynene, og alt ble svart.