Her står jeg foran graven. Det er kaldt og mørkt, vinden rusker i håret. 6 fot under meg ligger min best venn, Knut, i en trekiste. Han ble gravlagt her for 2 uker siden. Han tok en heroinoverdose. Han var bare 17 år gammel. Gikk i 2. gym. Det hele begynte for 5 år siden da Knut og jeg startet på ungdomsskolen.

Vi kom inn i klasserommet. Der satt det mange elever som vi skulle begynne i klasse med. Vi fortalte navnene våre og litt om oss selv den timen. Da klokka ringte til friminutt, gikk Knut og jeg ut. Der stod det en masse ungdommer som røkte. Vi gikk bort til dem og sa hei. De spurte om vi ikke ville ha et trekk. Jeg sa nei. Knut sa ja. Hver dag etterpå gikk Knut og jeg ned til ungdomsgjengen, der Knut tok seg en røyk. Vi begynte å gå på sene fester sammen med dem. Knut drakk seg full, men ikke jeg. Jeg visste at det var skadelig.

Så en dag sa Knut at han ville prøve noe nytt. Han sa til meg at ungdommene hadde tilbydd ham hasj. Han ville bare prøve det én gang. Men det gjorde han ikke. Han begyndte å røyke hasj hver dag. Knut spurte hvorfor ikke jeg røkte, siden han og alle de andre kameratene våre gjorde det. Jeg sa at jeg hadde ikke lyst til å begynne å røyke, og det sa han var greit.

Etter at vi var ferdige med 9. klasse, hadde Knut frika helt ut. Jeg tenkte at nå orket jeg ikke å stå imot lenger. Jeg begyte å røyke og drikke og "full pakke". Vi var på fester hver helg og drakk oss fulle. Jeg begynte også å røyke hasj. Det var som å være i en annen verden når vi var rusa. Vi sniffet lim, bensin, lightergass og alt vi kunne komme over. Vi måtte ha rus hele tiden. Foreldrene våre hadde gitt oss opp for lenge siden. Vi bodde hos fosterforeldre. De brydde seg ikke noe særlig.

Vi hadde vært flere ganger på avrusing, men vi begynte igjen. Knut og jeg hadde nettopp sittet 1 måned i fengsel da vi skulle begynne i 2. gym. Det vil si vi var aldri på skolen. Skolen ja. Vi gikk på spesialskole for sånne som oss. Vi ranet folk på gata, faktisk så hadde vi ranet et postkontor også en gang. Det var det vi satt inne for i en måned.

En dag vi var på fest hos en kar, kom det en mann i 20-årene bort til oss. Han solgte heroin. Han spurte om vi ville ha et skudd. Gratis. Alt som ikke er prøvd skal prøves var vårt motto. Det sa vi ja til. Han ga oss en sprøyte og viste oss hvordan det skulle gjøres. Vi stakk den inn i armen og etter en kort tid kom rusen. Den var kraftigere enn noen av oss noen gang før hadde opplevd! Vi syntes at dette var livet. Etter at vi hadde kjøpt det første grammet, ville vi ha mer. Vi ble avhengige. Nå var livet bare en eneste stor tung rus.

Vi ble kastet ut fra der vi bodde. Nå var gata hjemmet vårt. En dag i april satt jeg og Knut utenfor ei gammel rønne og tok oss et skudd. Etter en stund begyndte Knut og ynke seg. Han sa at han ikke klarte å puste. Jeg trodde at han bare tøva. Men plutselig stoppet han helt å puste og jeg begynte å skjønne at noe var galt. Jeg løp ut i gata for å forsøke og skaffe hjelp. Bilistene bare så på meg og kjørte forskrekket videre. De tenkte vel at jeg bare var en jævla narkis som ville ha penger til stoff. Narkis var jeg. Man akkurat nå ville jeg ikke ha penger til stoff. Jeg ville skaffe hjelp. Hjelp til kameraten min som lå livløs borte i smuget.

Endelig stoppet det en bil. Dat var en politibil. Jeg ropte og skrek at kameraten min holdt på å dø. De tilkalte en ambulanse over radioen. Da ambulansen kom og hentet Knut, spurte jeg om jeg fikk være med. Det fikk jeg. Men Knut fikk de ikke noe liv i. Knut var død. Død av en overdose. Jeg trodde først ikke at det var sant. Jeg trodde at han bare spilte død. Men det gjorde han ikke.

Så derfor står jeg alså her. Ved graven til Knut en kald kveld i april. Det kunne like gjerne vært meg som lå der. Men jeg er fortsatt i live. Jeg er på et avenningskurs. Denne gangen skal det gå!