Joakim er 15 år og en grei og smart gutt. Han går i 10. klasse. Han har kort, lyst og rett hår. I ansiktet har han noen fregner på nesa. Foreldrene hans vil at han skal bli lege, akkurat som dem. Det har han ikke særlig lyst til, men han velger å late som at han gjør det. En dag flytter foreldrene hans og han er nødt til å bytte skole.

- Joakim, reis deg opp! Roper Arne, den nye læreren hans. Arne er en gammel, grå og lubben kar. I ansiktet hans har han et brannsår, det ser forferdelig ut. Håper ikke jeg kommer til å se sånn ut når jeg blir eldre, tenker Joakim.

– Hvorfor er du så trøtt? Spør Arne. – Jeg, altså, ehhm, jeg fikk ikke…..sove , sier Joakim nervøst og sitter sammenkrøket på stolen sin. Han hadde ikke akkurat lyst til å si at han var på fest og drakk øl hele natta heller.

– Jaså? Du kan vel vise meg leksene dine til i dag da?

– Ehhhm, ja, du skjønner, jeg fikk ikke gjort dem fordi, ja jeg var for trøtt, prøver Joakim seg på.

- Jeg vet at du ikke snakker sant Joakim, du må nok bli med meg.

Da Joakim kom inn på grupperommet bakerst i klasserommet, var han ikke akkurat særlig glad. Han satt seg ned på den gamle, falleferdige og stygge stolen. Det sto to stoler rundt det lille bordet. Det var så vidt han fikk plass til bena under det. I hylla rett innefor døra var det en del gamle brettspill, sikkert fra 1950- tallet. Han gråt innvendig, men ikke sånn at Arne så det. Han prøvde å holde det skjult, men det var ikke lett. – Du skuffer meg, Joakim, sier Arne. Joakim vet at han gjør det, men prøver å være tøff i trynet. –Samme faen det vel, svarer han tilbake. –Ikke ha den tøffe tonen! I fjor hadde du en særdeles høy snittkarakter. Nå har du gått ned, kraftig ned. Du er nå på 2,2 i snitt, Joakim. Det er på tide at du skjerper deg! Jeg gjør det her for ditt eget beste. Han går tilbake til klasserommet, mens Joakim tenker litt over det de snakket om.

Det er friminutt, og alle stormer ut i det kalde snøværet. Det blåser og det snør tett i tett.  Han går bak det blå og ødelagte skuret som han pleier. Der samles gjengen hans og de begynner å snakke sammen. Michael som er lederen, trekker fram en røyk og spør de andre om de vil ha. Han får dem vel fra Daniel, som er 18 år. Sander og Simen svarer selvfølgelig ja, det sier de hver gang han spør. Joakim har aldri svart verken ja eller nei, men nå svarer han motvillig ja. Han var i tvil om han ville ta en røyk, hva ville foreldrene hans si? De kommer ikke til å få vite det, tenker Joakim og takker ja. Han tar lighteren til Michael og tenner den. Han begynner å hoste og harke, det var motbydelig. Han kastet røyken med en gang. De andre sa at det ikke var så rart, de gjorde akkurat det samme første gang de røykte. Skoleklokka ringte inn, og de skyndet seg til klasserommet.

Arne står i døra, det så ut som han ventet dem. Jeg fikk et glimt av noe i lomma hans, det var det jeg fryktet. Det var et røykebrev! Jeg hadde aldri i verden trodd at jeg komme til å få det noensinne. De andre går bort til læreren og tar motvillig imot hvert sitt brev. Joakim blir stående, uten å rikke seg. Han var stiv av redsel. Det hadde enda ikke gått opp for han enda. Hadde han akkurat gjort det han trodde han aldri kom til å gjøre? Ja, det var vel det. Han prøver å virke tøff ovenfor de andre, derfor går han bare bort til Arne. –Samme faen det vel, sa han med en morsk stemme. Jeg kommer ikke til å gi det til dem uansett. Det skulle han ikke sagt. –Det er derfor mobiltelefonen ble funnet opp Joakim. Han fisker opp mobilen av lomma si og taster et nummer med de store fingrene hans. Det hadde han ikke tenkt på! Han angrer nå på det han gjorde, men gjort er gjort. Han kan ikke ta det tilbake.

Skoledagen var ferdig, og han gikk ut sist fra klasserommet. Han tok på seg den nye jakka hans og gikk ut. Det blåste sterkere og kraftigere nå. Snøen hadde også begynt å legge seg rundt om på bakken. Det snødde jo så tett med de hvite, tynne og våte snøkrystallen. Han gikk forbi noen 8.klassinger som lagde snøengler og snømenn. De hadde det i hvert fall morsomt, noe han ikke hadde, tenkte han. Han var på vei mot livets værte møte med foreldrene.

Det var to illsinte ansikter som møtte han da han åpnet den grønne døra. De hadde sikkert stått i gangen siden Arne hadde ringt dem. De trengte vel ikke overdrive? –Hva er det du finner på med på skolen? Roper de sint og høyt. –Jeg bare er meg selv, svarer han. –Det er du aldeles ikke ! Du har ikke vært deg selv siden vi flyttet. Da var du flink og grei på skolen. Vi kjenner deg ikke igjen! Joakim innså at det han hadde gjort hadde vært dumt. –Du kommer aldri til å bli lege nå, med de karakterene. Det finnes heller ikke leger som røyker. Det visste Joakim at fantes og rettet på det. –Du skjønner hva vi mener! Vi er skuffet. Skjerp deg!

Neste morgen var han mer opplagt enn det han hadde vært på lenge. Det var kanskje fordi han ikke hadde vært sammen med kameratene hans i går kveld? Det er i hvert fall en av grunnene tenkte han og gliste om munnen. Hva kom kameratene hans til å si? Kom de til å banke han? Han valgte uansett og ikke fortelle om det som skjedde i går.

Veien til skolen var som vanlig, kjedelig. Det eneste som var nytt var den nye meteren med snø som gjorde det vanskelig å gå på fortauet. De hadde mest sannsynlig ikke måket snøen, eller hadde det bare kommet så mye etter at de måkte? Den snøen, kan den ikke bare slutte å falle ned fra det der oppe? Det var han sikker på at han skulle ønske seg til jul. Det var jo bare noen dager til. Han gledet seg, kanskje han fikk en ny blyant?

Arne sto som alltid bak den vide og blå pulten sin da elevene kom inn. Han hadde gitt alle i klassen en ny plass i klasserommet. Joakim hadde kommet sammen med den største nerden i klassen. Det kan ikke være tilfeldig? Kanskje han har snakket med foreldrene hans igjen? Det brydde han seg ikke noe særlig om nå, han satt seg bare ned på den helt nye stolen og begynte å snakke med nerden. Han var ikke så verst alt i alt. Han var faktisk smart! De hadde en matteprøve etterpå, han hadde øvd til den. Han ville vise hva han egentlig kunne.

Timen var ferdig og han fikk prøveresultatet sitt. Han følte det gikk bra, og det gikk det. Han fikk en 6’er. Han kunne ikke tro det, var det sant? Han fikk et stort glis rundt munnen. Endelig! Arne kom bort til han og satt seg ned. –Jeg er stolt over at du har blitt ditt gamle jeg. Du fikk best karakter av samtlige på prøven i dag. Det viser hva du er god for.

Bak skuret venter ’’vennene’’ hans. –Hva faen er det du driver med a? Det er ikke lov å være smart hvis du skal være med i gjengen. Det er faen ikke lov ass, sier Michael og drar opp sigarettpakken hans fra lomma. Skal dere ha Sander og Simen? Du far ikke noen nå ass mann. Du forræder oss. Du er ikke som før, hva har skjedd? –Ikke noe svarer Joakim. Det har ikke skjedd noe ass. Føler meg bare ikke helt bra, lyver han. Er ikke meg selv i dag liksom. Skal du være med på fest i kveld eller, Joakim? Den er hos Sander. Har noe spesielt til deg mann, så du må komme. Tja, jeg tenker meg vel å komme ja. Ja , jeg kommer. Det ringer inn, det var jo bare et kortfriminutt.

Arne er selvfølgelig i klasserommet og venter på elevene. Han smiler idet Joakim kommer inn døra. I denne timen skulle vi ha en samfunnsfagprøve, det er jo lett tenker han. Det er jo ett av de beste faga på skolen. Prøven gikk bra, tror han i hvert fall. Han har ikke fått tilbake prøven enda, men han følte det gikk bra.

Han går inn døra. Endelig. Foreldrene sitter i sofaen og venter på han. –Vi har fylt ut skjemaene dine til videregående, sønn. Studiespesialisering er en linje som passer bra for deg og de karakterene du har. Bare skriv under så er alt i boks. –Jeg vil ikke gå på studiespesialisering! Jeg vil velge linje selv! Jeg har blitt herset med nok av dere, nå skal jeg velge. Han tar arket og skriver inn idrettslinja på arket. –Nå har jeg valgt det jeg vil. Bare skriv under så er alt i boks. Foreldrene ser helt forskrekket ut. –Er det virkelig det du vil? –Jeg har sagt det som trengs. Skriv under nå. Forresten skal jeg til den nye vennen min i kveld, Patrik. Han er skikkelig smart altså! Jeg sitter ved siden av han på skolen nå.

Kvelden er kommet og Joakim er på vei mot Sander, der han skal møte de andre. Sander bor rett borti gata, så det er ikke så veldig langt. Selv om det er kort, blir han sliten. De andre ser ut til å ha ventet på han, for de står i den rotete gangen da han kommer. Det ligger sko overalt, og jakkene ligger på bakken. –Endelig er du her! Vi har ventet lenge på deg. –Jeg kom litt seint, måtte ta en snus først skjønner du, han må jo lyve for å virke tøff. -Kom da, det ligger her inne. Han følger etter dem inn på det rotete rommet til Sander. Simen tar hånda ned i en skuff ved pc-en og trekker en pose opp. Det er noe hvitt i den, og han føler seg redd. –Er det det jeg tror det er? –Det er kokain ja, ferdig til å sniffes. –Jeg vet ikke helt jeg, har ikke prøvd å sniffe før skjønner du. Jeg har litt lyst til å prøve da.  –Bare husk at det skal være to striper igjen da, jeg skal ha jeg og. Joakim lener seg over stripene som er lagt oppå den brune og rotete pulten til Sander. Han trekker hardt inn med nesa og merker at han blir helt borte fra alt annet. Han lener seg over de to neste stripene og han føler bare mer og mer ubehag i kroppen. Han tar de to som Simen skulle ha også. –Faen da, de var mine! Det var først nå Joakim angrer på det han gjorde. Før de andre rekker å si mer, faller Joakim bevisstløs ned på gulvet. –Joakim! Joakim! Er du er? Roper Simen. –Hva faen har du gjort nå? Spør han Sander. Ring 113! Fort! Men det var for sent, han hadde allerede dødd. Han hadde dødd av et dårlig valg.