Hun stirret ut i lufta. Det er som om ingenting er der. Alt er bare luft. Eller nei, ikke luft en gang. Vakuum. Hun stirret ut i vakuumet. Ut i absolutt ingenting. Tomheten hun ser i verden rundt seg gjenspeiler hennes indre. Tomhet. Total tomhet.

Lærer Andreassen kommer forbi. Han smiler og hilser. Hun smiler og hilser tilbake. Hun kommer med en vittig kommentar. Andreassen ler hjertelig. Hun kan se i øynene hans at han er fornøyd med henne. Hun ler med. Tomhet. Bare tomhet.

”Kom igjen, se meg”, tenker hun. ”Hjelp meg! Jeg er tom! Jeg har ingenting inni meg. Bare vakuum og tomhet. Bare tomhet.

Den imaginære skoleklokken ringte. Det finnes ikke skoleklokke lenger. Man må passe tiden selv. Derfor kommer man alltid for sent. Det er samfunnslære. Læreren provoserer med vilje. Hun protesterer høyt. Veltalende og selvsikker. Kvinnefrigjøring. Likestilling. Hun kan det. Hele regla. Får de andre jentene med. Engasjerer, får opp stemningen. Midtpunktet. Men allikevel. Tomhet.

Friminutt. Hun får ros av læreren. Fremtid innen politikken. Hah, han skulle bare ha visst. Hun er tom. Men hun smiler. Sjenert og beskjedent. ”Nei, synes du det?”

De andre elevene klapper henne på skulderen. Du kan tingene dine. Ros. Beundring.

Tomhet.

Hun ler og spøker med de andre. Snakker litt om han kjekke i tredje. Helene er interessert i han. Planlegger å rote med han på neste fest. Hun ler. ”Helene, du er gal!” De andre bare smiler. Visste hun at Micki var litt interessert i henne? Ikke? Nei? Hun Smiler. Forlegent. Et lys tennes i henne. Men slukker raskt. Mørket er for overveldende. Tomheten tar alt. Alt.

Hun går hjem. Alene. Gikk litt tidligere enn de andre. Vondt i magen, sa hun til læreren. Han hadde smilt medfølende og sagt hun bare kunne gå. Det er ikke langt. Allikevel er hun sliten. Det er ikke kaldt. Allikevel fryser hun.

Foreldrene er ikke hjemme. De jobber. Fint det. Skolesekken settes i hjørnet. Hun går opp trappa og inn på kjøkkenet. Koser litt med katten. Setter på tevannet. Hun ser ut i lufta, vakuumet, tomheten et øyeblikk. Øynene er klare. Klarere enn de har vært på lenge. De er nesten målbevisste. Hun går ned. Inn døra til boden. Den knirker. Hun vrir om nøkkelen til skapet. Ser omhyggelig på innholdet. Velger ut et. Et hun kjenner. Et hun har brukt selv. Før. Faren lærte henne det. Hun tar ut en eske også. Det er en grønn eske. Fin farge tenker hun idet hun setter dem på plass. Så ler hun. En Klokkeklar latter. Fin farge? Hva er det for en tanke? Hun setter to stykker inn. Hun trenger bare en. Hvorfor to? Hun ser ut i lufta, vakuumet, tomheten. Så setter hun løpet inn i munnen. Lukker øynene. Og trekker av.

Vannet koker. Katten hopper ned fra bordet. Bortsett fra det, stillhet. Og tomhet. Bare tomhet.