Du går sakte mot døren, innenfor den sitter det fem mennesker. Et eldre ektepar og et yngre ektepar med en liten gutt. Gangen mot døren er plutselig lengre enn normalt. Du trår på et langt, tykt rødt teppe. I endene er det lange svarte tråder. På teppet er det en tegning av noe, men du ser ikke hva det er. Etter mange år på det samme gamle legekontoret, har du fortsatt ikke funnet ut hva det er. Du legger merke til at det har samlet seg sand og støv utenfor teppet. Du tar tak i dørhandtaket og vrir om. Du får det ikke skikkelig til første gang, men det går den andre gangen. Det er klamt.

Det er bare den lille gutten og den eldre dama som legger merke til deg når du kommer inn i rommet. Gutten smiler til deg, til tross for at han har et sår i ansiktet som faktisk ser litt vondt ut. Den eldre damen i knall rød jakke ser sjenert på deg og smiler. Du harker litt før du forteller det eldre ekteparet at de kan komme inn. Du gir et smil og et lite nikk til de tre gjenværende i rommet, før du leder det eldre ekteparet inn på kontoret ditt.

Kontoret er helt hvitt, bare stolene er svarte. Du har ingen bilder på veggene, men det er fullt av plakater. Mest reklame for legeprodukter av alle slag. Du gir et signal til ekteparet om at de kan sette seg ned. Du lukker sakte den hvite døren, den knirker litt, og du smiler svakt mens du finner stolen og setter deg ned. Du glimter raskt bort til ekteparet, og ser at kvinnen gnir seg nervøst i hendene. Mannen sitter bare og stirrer ned på sine brune, litt gamle sko. Du smiler, tar fram noen papirer, og spør hva som er nytt siden sist. Mannen ser bort på konen, med et spørrende blikk. Du venter på at konen skal snakke. Det samme gjør ektemannen. Siden ingen sier noe, så du spør igjen. Ja, hva er nytt siden sist? – Jeg tror jeg har kreft, sier kvinnen fort. Ektemannen lukker øynene. Sikkert for å holde igjen tårene, tror du. Du vet ikke hva du skal si, det blir stille en stund. Brystkreft, sier kvinnen. Du blir svært overrasket, det er ikke ofte du, som fastlege, får høre slike ting.

Du ser gjennom journalen hennes, om det kunne ha vært noen symptomer du har oversett. Du finner ingenting der, du klør deg i hodet og vender deg mot ekteparet. Når merket du kulen?

- Sist uke, det var helt tilfeldig at jeg merket den, sier hun. Du ser at ektemannen har tårer i øyenkroken mens han rister svakt på hodet. Først nå legger du merke til hvor ustelte de begge to er. Du kan ikke forestille deg hvordan det kan være, etter så mange års ekteskap, å gå gjennom noe sånn som dette. Du noterer smått noen ord på datamaskinen din. Kreft. Du visker det bort. Brystkreft. Kul merket i uke 44.