Det var en mørk kveld i oktober, og Liss var på vei hjem fra en venninne. Hun hadde tatt snarveien gjennom skogen, men det angret hun på nå. Det var så mørkt, hun følte seg utrygg. Hun tittet nervøst rundt seg, for hun syntes hun hørte en lyd. Var det noen bak henne? Nei, det var nok bare hun som hadde latt fantasien løpe av gårde med henne igjen.

Det var sånn det var hele tiden. Hun var redd, nervøs, og stolte ikke på noen. Hun visste hvorfor. Det var på grunn av Han. Han som hadde gjort det forferdelige mot henne. Voldtatt henne.

 Det hadde skjedd en mørk høstkveld, akkurat som denne. Hun var på vei hjem fra trening, og hun var sliten. Plutselig stod han på stien foran Liss, tok tak i henne og la henne ned i bakken. Hun hadde prøvd å komme seg løs, men han var så mye sterkere enn henne. Han hadde voldtatt henne, slått henne og bundet henne til et tre, og så hadde han gått. Hun var nesten bevisstløs da politiet fant henne et par timer senere. Gjerningsmannen hadde aldri blitt tatt.

Liss hadde fortsatt mareritt om den vonde hendelsen. Hun gikk til en psykolog, men hun syns ikke det hjalp noen ting. Psykologen kunne ikke forandre fortiden, uansett.

Liss hadde ikke fått seg noen kjæreste etter det som hadde skjedd. Selv om hun visste om et par stykker som var interessert i henne, turte hun ikke å slippe noen så tett innpå henne. Det var en hun var litt interessert i også, som het Thomas. Men alle gutter minnet henne om voldtektsmannen. Hun ville aldri få seg en kjæreste. Aldri.

Liss lå lenge og tenkte den kvelden.

Etter at hun var blitt voldtatt, var det ikke noe glede igjen i henne. Vennene hennes merket det, de også. De sa at hun oppførte seg så rart, som om hun ikke var seg selv. De aner ikke hvordan det er, tenkte Liss.

Liss var hos venninnen Ane etter skolen dagen etter. Når hun skulle hjem, var det allerede mørkt. Hun spurte Ane om hun kunne følge henne et stykke, men det hadde hun ikke tid til.

Så måtte Liss gå alene. Hva om Han kom tilbake? Hva gjorde hun da?

Liss skyndte seg hjem. Mellom henne og Ane var det et stykke å gå gjennom skogen. Hun hatet det stykket. I dag hadde hun en ekstra sterk følelse av at noe kom til å skje. Hun skvatt til av hver minste lyd hun hørte. Snart hjemme nå, tenkte hun. Så så hun frem. Det stod en mann der.. Var det Han? Ja, det måtte være det. Hun skrek, snudde og løp den andre veien. Hun hørte at han kom etter henne. Hun var sliten, men hun måtte ikke stoppe. Plutselig kjente hun hånden hans på skulderen. Hun skrek, og slo fra seg alt hun kunne. Hun hørte at han stønnet, og datt ned i bakken. Så snudde hun seg, og fikk seg en overraskelse. Det var ikke noen slem mann, det var Thomas. Men hvorfor hadde han løpt etter henne?

”Unnskyld”, sa hun.

 Han reiste seg opp. ”Det går bra”, sa han, ”men hvorfor løp du din vei da du så meg?”

”Eh, jeg trodde du var en annen”, sa Liss.

Etter dette ble Liss og Thomas veldig gode venner, og etter hvert også kjærester. Liss glemte aldri det som hadde skjedd, men hun lærte seg at det faktisk gikk an å stole på noen allikevel.