Jeg åpnet den store døren. Den var tung, og gav ikke etter før jeg la hele min vekt inntil den. Jeg gikk innenfor døren, med usikkerhet. Så svært det var! Den første hallen var enorm. Så ut som en diger svømmehall. Høyt under taket var det også, og det var fullt av mennesker der. Noen satt, helt i ro, eller trippet nervøst med bena. Andre gikk utålmodige rundt omkring, med armene i kors og hodet i dype tanker.

 

En gammel mann gikk rundt, og rundt. Rundt, og rundt. På den samme plassen, runde etter runde, skritt etter skritt. Han var blek i ansiktet, og så veldig trøtt ut. Skjorten hang og slang på han, og jakken hang henslengt over sofaen ved siden av. Plutselig klødde han seg i hodet, og strekte på seg mens han så rundt seg, som et dyr som akkurat hadde våknet etter en lang nattesøvn.

En ung jente, med en enda yngre gutt ved siden av seg, satt på et bord, i et hjørne litt unna de andre. Gutten var rød i ansiktet, det så ut som han hadde grått. Jenta hvilte armen sin mot skulderen til gutten, og hadde et fortvilet utrykk i ansiktet.

 

Mange skjebner….venter på noe. En melding, en beskjed. Positivt? Kanskje…Noen var heldige, andre ikke. Rommet summet, stemmer og lyder hørtes overalt. Senger ble trillet rundt omkring, sykepleiere hastet frem og tilbake. Leger sto og snakket med folk, antagelig familie, eller venner, av noen som lå her på sykehuset. Små barn lekte stillferdig med lego, ved ”lekehjørnet”. Mødre hysjet på småbarna sine, og fedrene leste i avisene, eller drakk kaffe. Høytaleren ropte ut beskjeder hele tiden.

-”Doktor Haug-Dyhre ønskes til kirurgen, øyeblikkelig.”

Og lignende beskjeder.

Jeg gikk mot resepsjonen. Heldigvis var det ingen kø der, så jeg slapp å vente.

-Unnskyld, vet du hvilket rom Tora Årnes ligger på? Spurte jeg damen bak luken forsiktig.

-La meg se…Ja, rom nummer 317. Du tar heisen tre etasjer oppover. Utenfor heisen tar du til høyre, så er det sjette rom på venstre side. Spør deg frem hvis du ikke finner det.

-Takk, svarte jeg mutt.

 

Heisen durte og gikk. Folk gikk av, folk gikk på. Virket som heisen aldri skulle komme til min etasje. Heisen gikk opp og ned, uten en lyd. Til slutt var jeg alene i den lille boksen. Jeg begynte å tenke. Hvordan ser han ut? Liten, eller stor? Og hårfarge, hvis han har hår da….Har Tora funnet på et navn? Usjh, bare hun ikke tar Lars. Så stygt navn. Øyvind, eller Adrian? Jeg likte Adrian best. Hvem lignet han på?

 

Pling!! Heisen stoppet, og jeg gikk sakte ut, og begynte å gå i korridoren til venstre. Korridoren var lang, og svingete. Hjørner overalt. Og dører, til alle rommene. Innenfor dørene kunne jeg høre stille snakk, og høye røster. Barneskrik, og tv-programmer. Det var få folk i korridorene. Bare jeg og en gammel mann med stokk og en plastpose, som så ut som den var veldig tung.

 

315, 316…her var det. Rom 317. Tallene var røde, fargen var blass, og skiltet var gammelt og hadde vel vært hvitt en gang i tiden, men denne hvitfargen begynte å bli grå. Jeg hørte ingenting fra dette rommet. Det var helt stille. Jeg banket. Bank, bank. To ganger. To små forsiktige bank.

-”Kom inn!” Hørte jeg innenfra. Jeg tok tak i dørhåndtaket, og skjøv det ned. Åpnet døren forsiktig og stille, og trakk pusten. Jeg gikk inn og så rett på Tora, som satt i sengen sin, og så ganske sliten ut. I armene holdt hun…noe…

-Hei! Så fint du kunne komme….Se, her er Lars Adrian, den lille stebroren din!!