Avisoverskriftene slo i mot Kriminalbetjent Bang, da han satt seg ved frokost bordet. Han var en lang og mager mann i slutten av 40-åra, med hentesvies og spiss nese. "Statsministeren mordet i natt," sto det med store, hvite, fete bokstaver på den svarte bakgrunnen. Han slang forskrekket i seg brødskiva, grep avisen og leste ingressen. "Klokken 22 i går kveld ble Statsministeren funnet mordet på kontorgulvet, av partilederen, som straks ringte politiet. Mordvåpenet er ikke funnet." Like fort som han var ferdig med frokosten slang han på seg ytterklærene og styrtet ut av døra.
     2 timer senere var han på til et møte med de som hadde vært på åstedet for å samle bevis og vitneforklaringer. Han hadde vært hos sjefen og fått vite at han var etterforskningssjef på mordet av statsministeren. Mens de lette skrittene hans ga gjenklang i de gamle murveggen mens han gikk mot møterommet. Føk tankene rundt i hodet hans som en sprettballen. Hans synes det var et stort ansvar å ta på sine skuldre, men samtidig var det en viktig sak som kunne føre til forfremmelse. Var dette en slik sak som mordet på JFK, hvor nasjonen skriker etter en syndebukk. Og stakkars Lee Harvey Oswald blir pekt ut av staten som den skyldige fordi han hadde russisk (kommunistisk) bakgrunn? Eller skal retten bestemme?
     Da han skrittet inn til det store ovale møterommet var alle der. Det lange furubordet hadde en ledig plass. Han satt seg rolig ned og startet møtet med en gang.
     - Huseby? sa han, vendte seg til høyre og fortsatte: -Har dere fått noen vitneforklaringer?
     - Ja sjef, Anja Olsen som fant vedkommende har avgitt forklaring.
Anja Olsen var partileder i regjeringspartiet hun hadde lyst halvlangt hår og vestland dialekt. Huseby tok på seg brillene, lot hodet falle ned mot arket på bordet og leste opp: "Jeg satt og arbeidet ved skrivebordet mitt, da jeg hørte ett skudd. Jeg løp ut i gangen og så en skikkelse som lignet på Svein Hjelde forsvinne ut av statsministerens kontor. Jeg gikk inn på kontoret og fant han død på gulvet, jeg løftet straks røret og ringte politiet."
Hjelde var leder for det norske selskapet Datanor. Han var formet som en ekte viking i kroppen, men snurrbarten og månen hans sprekker idyllen.
     - Har noen fått tak i Hjelde, spurte Kriminalbetjenten. En av de få jentene representerte på møtet svarte at dem hadde forsøkt og få tak i han i hele dag, men han var sporløst forsvunnet.
     - Hmmm interessant, jeg tror vi har noe her. Prøv hardere!
Han snudde seg mot Treholt som kom fra Kripos og spurte ham om det var funnet noen fingeravtrykk eller andre tekniske bevis.
     - Nei, det var ikke fingeravtrykk å finne på pistolen eller noen av de andre gjenstandene på kontoret, svarte han. Og så forvirra utover i det blå rommet som var belyst av et stort vindu som viste hele tigerstaden.
     - Motiv da? Han så spørrende utover de oppmøte: - Har Hjelde eller noen andre motiv til å morde statsministeren? En mann i mørk dress og playmo-sveis tar ordet:
     - Det sies at stasministeren før på dagen hadde sagt nei til sammenslåingen mellom datagigantene: Datanor og Dalia. Kanskje Hjelde kom tilbake for og true stasministeren til å si ja. Men da statsministeren ikke ville, skjøt han statsministeren. Kriminalbetjenten lot de nye faktaene synke inn før han etter en stund avsluttet møtet.
     Etter møtet bar det rett opp til åsted. En vitneforklaringen, samt avtaleboka til statsministeren som beviste at Hjelde var der rett før drapet kunne bli litt tynt. Han måtet finne noe mer. Et stort område rundt den sorte bygningen til Regjeringskvartalet var avsperret. Og det var allerede tydelige tegn etter folk som hadde kommet og lagt ned en blomst.
Vaktene fikk se skiltet hans og slapp han inn. Han steg bortover de veldekorerte veggene i gangen av Regjeringskvartalet. Her hang både Munch og Picasso. Når han kom til åstedet drev fortsatt et par menn fra Kripos på. Hva han lette etter eller hvor han skulle begynne visste han ikke. Derfor var det naturlig å lette igjennom hyllene og skapene først. Det var ikke mye av interesse og finne. I skuffen på skrivebordet lå det et bilde av Pål Kolle, politiker fra et rivaliserende parti, i en intim situasjon med en prostituert. Samt et lydbånd av talene hans og bilder av barna og kona var det eneste og finne. Lydbåndet og bildet av Kolle la han i innerlomma. Han lette videre rundt på kontoret men det meste var fjernet av Kripos.
     På vei ut av bygningen vibrerte mobiltelefonen:
     - Hallo.
Den andre stemmen svarte: - Hallo Bang, det her er Sylte. Sekretæren til Kolle har akkurat vært her. Hun fortalte at for en måned siden ble hun beordret av Kolle til å gå og kjøpe en pistol, det visste seg å være en helt lik pistol som mordvåpenet.
Han virket ikke særlig overbevist. Men Kriminalbetjent så en sammenheng.
     - Interessant jeg har nettopp funnet et bilde som kan gi Kolle motiv. Prøv å få takk i Kolle og sjekk om han har alibi.
Han slang mobiltelefonen ned i lomma, akkurat slik de slenger revolveren i "pistolbelte" i gamle western filmer. Veldig gode beviser på både Hjelde og Kolle. Håper bare de ikke har vanntette alibier, tenkte han idet bilen svingte ut fra parkeringsplassen.

     Neste morgen satt han på kontoret sitt, mens den varme junisola pisket inn gjenom vinduet og varmet opp det smale kontoret. Tidligere på dagen hadde han våknet opp til en avis som allerede visste om at Hjelde var mistenkt i saken. Hvordan finner "Akersgaten" ut av dette så fort. -Muldvarper tenkte han.
De hadde nå lyktes og fått tak i både Hjelde og Kolle. Men begge hadde ganske sikre alibi. Allikevel beordret han at begge skulle arresteres. Han funderte på det…Begge hadde alibi? Har je oversett noe? Han åpnet mappen med beviser og fakta om mordet. 2-3 ganger leste han forvirra igjennom det. Men plutselig… "Åjaaa, så klart. Hvordan kunne jeg overse det?" Selv om både rygg og lår begynte å bli rustne, spratt han opp av stolen. Minuttet etterpå var han på vei til åstedet i sin sølvgrå stasjonsvogn.
     Både Hjelde og Kolle ble arrestert uten dramatikk. De bablet i vei om at de var sjokkerte etter og ha blitt satt i sammenheng med en slik gjerning. Kriminalbetjenten hadde akkurat kommet tilbake etter og ha funnet mange nye bevis. Han skulle forhøre begge to samtidig og Anja Olsen skulle komme får å se om hun kan identifisere Hjelde.
     Da han gikk inn til de to siktede visste han allerede hvem morderen var. Det han hadde lyst på var en tilståelse. Forhørsrommet var et lite og stusslig rom. Hjelde og Kolle satt ved et bord i midten. Bak dem i hvert sitt hjørne sto to vakter. Han satt på bånd båndopptaker og bøyde seg over bordet inn mot de siktede:
     - Så Herr. Hjelde, hvor befant de dem på mord tidspunktet? spurte han mistenksomt.
     - Jeg hadde akkurat gått fra møtet, derfra dro jeg rett hjem, bare spør kona mi. Og forresten hvilket motiv skulle jeg ha for å drepe statsministeren.?
Han var ikke særlig blid. Kriminalbetjenten spurte om det ikke var sant at statsministeren hadde stoppet fusjonsplanene. Det var sant svarte Hjelde, men ikke nok grunn til å drepe en mann.
     - Vi har et vitne. Så snart hun kommer for vi løst saken, svarte kriminalbetjenten raskt og triumferende tilbake.
Han spurte så Kolle: - Hvor var du på det aktuelle tidsrommet? Kolle forklarte at han var hjemme hos barna hele kvelden.
     - Ok, du kan gå, svarte Kriminalbetjenten. Kolle reiste seg litt forferdet og tuslet ut av rommet.
     Like etterpå kom Anja Olsen. Hun ble ført til rommet av to politimenn. Hun stoppet ved døra og så bort på Hjelde.
     - Er dette mannen du så på kontoret den kvelden? kriminalbetjentens stemme var spørrende
Hun tok seg lang tid og svarte ja med en lav og redd stemme.
     - Det er en løgn!! skrek Hjelde det oste sinne av han.
     - Riktig, sa kriminalbetjenten og beordret: - Vakter grip den kvinnen. Fingeren hans var rettet mot Anja Olsen.
     - Jeg, hva, hvordan? hun så forskrekket ut.
     - Du ventet til Hjelde forlot kontoret. Deretter tok du på deg et par hansker og tok opp en pistol fra skrivebordet. Stille og rolig gikk du til statsministerens kontor. Og da han så deg skjøt du han og slapp pistolen på gulvet. Så gikk du til telefonen hans og ringte politiet. Du gikk tilbake til kontoret, gjemte hanskene og ventet på politiet, fortalte kriminalbetjenten sikkert.
     - Og dette er motivet ditt. Han holdt opp et dokument, som bevisste at statsministeren ville presse henne ut av jobben og kjøre henne personlig konkurs.
     - Da jeg leste gjennom bevisene og vitneutsagnet ditt i dag morges skjønte jeg at du var skyldig. Derfor reiste jeg til kontoret ditt. Der fant jeg dokumentet, samt disse. Han dro frem et par hvite vanter. Hun falt sammen i tårer og tilsto det hele. Deretter kom en forklaring på hvorfor hun bare måtte gjøre.
     - Men hvordan visste du at det var meg?" spurte hun da hun begynte og komme til hektene igjen.
     - Jo, det skal jeg si deg, Du forklarte at du fant han mordet og ringte straks fra telefonen hans, ikke sant? hun nikket. - Da burde fingeravtrykket ditt ha vært der. Men teknikere våre fant ingen fingeravtrykk på mordvåpenet eller andre gjenstander i rommet, altså også telefonen. Derfor skjønte jeg at den som ringte var den som hadde hansker og derfor også hadde mordet statsministeren.

PS.
Hvis det er av interesse, så kan du lese stilen med de riktige navnene:
Stasministeren = Bondevik
Anja Olsen = Valgjerd Svartstad Haugland
Kriminalbetjent Bang = Hermansen (fra Olsenbanden)
Hjelde = Hermansen (Telenor)
Datanor og Dalia = Telenor og Telia
Kolle = Jagland