Marie er en 13 år gammel jente, hun kommer ifra Oslo, men nå bor hun i Stavanger sammen med faren sin Karl. Moren døde i en bilulykke for 13 år siden, men hun klagde ikke for hun var alltid like glad for å ha faren sin, men i det siste hadde ting begynt å endre seg.

 

Marie hadde akkurat begynt på ungdomsskolen, der var alle opptatt av ”kule” klær, kult hår og selvfølgelig det verste, kjærester. Marie hadde ingen kjæreste, eller ”kule” klær, slik som de andre på skolen, derfor hadde hun ingen venner på skolen. Ingen ville være venn med noen som verken hadde kjæreste eller kule klær.

 

Hver dag på skolen hadde hun blitt kalt for ” DEN STYGGE HORA ”. Marie var vant med det, men hun fikk mindre selvtillit for hver dag som gikk, og hun følte seg ensom og alene.

 

Noen ganger hadde hun tenkt på om det var noe vits i å leve når ingen brydde seg om henne, men det hadde hun bare tenkt på i en liten stund. Etter det hadde hun ikke tenkt noe særlig på det, men hun lurte på om det var noen i det hele tatt som brydde seg om henne. Noen som kunne si at de brydde seg om henne, men det var veldig liten sansynlighet for at det i det hele tatt fantes noen som kunne si det, og som virkelig mente det.

 

Dagene gikk, og Marie hadde funnet seg en brevvenn som skulle hjelpe henne. Det var ikke en normal brevvenn, hun fant brevvennen i en annonse i avisen for et par dager siden. Der det stod at det var en gutt som het Magnus som hjalp folk ut av vanskelige situasjoner. Det stod og at han kom med kloke og gode ord. Når Marie så annonsen, fant hun frem penn og papir, der hun skrev hva hun hadde opplevd de siste månedene, og at hun en liten stund hadde tenkt på selvmord, og nå hadde hun fått svar av Magnus.

Marie leste brevet høyt, der det stod:

 

”Kjære Marie.

Du har det sikkert veldig vondt for tiden. Skulle ønske at jeg kunne hjelpe deg, men den eneste som kan hjelpe deg er Gud.  Grunnen til at jeg skriver det er på grunn av at han er glad i deg uansett hva du har gjort. Om du har sveket han, tenkt vonde tanker om livet eller hva annet stygt en gjør eller tenker, tilgir han deg.

For det viktigste du kan vite om deg selv er at Gud er glad i deg.

Hilsen Magnus”

 

Marie leste gjennom brevet minst fire ganger, før hun la det fra seg, og satt seg ned i en stol og begynte å grine. Tårene rant nedover kinnene hennes, før de landet i fanget på genseren. Hun var så rørt over hva en person kunne skrive som hjalp henne med de vonde tankene om livet, og litt på ensomheten og på hva alle andre sa om henne.

 

Hun ville skynde seg å svare, men hun hadde ikke tid før hun skulle på skolen.

 

Når Marie kom inn i klasserommet hadde det allerede ringt inn til første time, og når hun åpnet døren og gikk inn, begynte alle i klassen å le og hviske om henne. Der røyk den gode tanken om livet, sa Marie lavt til seg selv. Marie satt seg ned og ventet til at læreren skulle fortsette timen, men dessverre måtte læreren gå og hente datamaskinen sin, nå visste hun hva som kom til å skje.

 

Læreren gikk ut av klasserommet, og med en gang hun hadde gått ut, ropte alle i klassen i kor ”DER ER DEN STYGGE HORA”, om og om igjen.

 

Marie ble så lei seg at hun tok sekken og løp hjem til seg selv og tenkte at nå var det nok. Hun hadde bestemt seg, nå skulle det skje, men Marie var redd, redd for om det skulle gjøre vondt, redd for om noen kom til å savne henne, men nå hadde hun bestemt seg. Ingenting kunne hindre henne.

 

Marie tenkte på hvordan hun skulle gjøre det så smertefritt som mulig, så hun bestemte seg for å finne et tau som hun kunne henge seg med. Hun hadde en krok i taket på rommet sitt, så hun bestemte at det var der det skulle skje.

 

Hun løp rundt omkring i huset for å finne et tau, og etter en stund fant hun ett i den rotete kjelleren. Hun gikk forsiktig opp trappen til rommet sitt, mens hun skalv på hendene. Marie hang tauet fast i kroken i taket, etterpå lagde hun en løkke som passet til halsen hennes. Hun stod på en stol med løkken rundt halsen og strammet, det var allerede vondt, men hun måtte gjøre det. Marie stod på stolen og tenkte på at det kom til å gjøre vond, men ikke så vondt som å leve uten at noen bryr seg om en. Hun trakk sakte stolen vekk. Nå var stolen vekke og Marie følte en stor trang for å puste, hun skrek, plutselig ble alt hvitt for henne, og i det øyeblikket hadde hun tatt sitt eget liv.

 

Klokka var blitt mye når Karl, faren til Marie kom inn dørene. Han syntes det var urovekkende stille i huset, men han tenkte ikke over det. Han skulle til å ta sin vanlige rutine til han hørte et dunk som kom fra etasjen over. Han gikk forsiktig opp trappen til andre etasje, han var nervøs, redd for hva som ventet ham. Kanskje det bare var Marie som mistet noe. Han åpnet forsiktig døra til Marie sitt rom, det var da han så det, Marie lå på golvet med et stramt tau rundt halsen. Han brast i gråt mens han ropte ”NEEEEEEEEEEEI”!

Han tok Marie inntil seg, og ga henne den største klemmen han noensinne hadde gitt henne.

Han bestemte seg for å ringe etter en ambulanse, selv om han skalv av redsel klarte han å slå nummeret til ambulansen. Når ambulansebilen kom, tok de med seg Marie inn i bilen.

Karl var helt oppgitt, han gikk opp og la seg i sengen til Marie og lå og gråt hele natten.

 

Dagene gikk og Marie var blitt begravd for to dager siden, og hver dag etter begravelsen kom Karl med blomster og lys på graven hennes. Han savnet henne så inderlig, han ville bare skru tiden tilbake og komme hjem rett før hun tok selvmord, og reddet henne fra døden, men det visste han at han ikke kunne gjøre.

 

Han måtte bare godta det som hadde skjedd. Karl tenkte at Marie sikkert hadde det mye bedre i himmelen sammen med moren sin. Karl klarte ikke å hindre tanken gjennom hodet hans over at Marie endelig fikk tid sammen med moren sin i himmelen, det er endelig tid for Marie å få tid sammen med moren sin.

 

Det var da han tenkte at det kanskje var en mening i at det skulle skje, meningen var kanskje det at Marie trengte moren sin, og at det kanskje var eneste løsningen til Gud. Han visste at det Gud, vår Herre gjør, har en veldig god og betydningsfull mening.