Kristian

De fleste barn i Norge har ikke en aning om hvor godt de har det. De lever livet og sutrer over ei kvise her og der. Men med denne glutten er det annerledes. Han har opplevd noe som han ikke husker, men samtidig har det forandra og forma han som menneske og gjort han til den han er i dag. Han har opplevd det onde liv og er nå i full gang med å tilpasse seg det gode liv. Men hva er egentlig det gode liv? Perfekt kropp? Pen hud? Å eie de dyreste og fineste tingene? Nei, ikke for denne gutten, men kanskje for oss bortskjemte. Kristian hjalp meg å skjønne hva det gode liv er og for at du også skal få vite hvor heldig du er, skal jeg fortelle en historie. Min venn Kristians historie.

Når du blir født har du gjerne to foreldre som vil ha deg og passe på deg. Foreldre er ikke noen du kan plukke ut, du blir bare tildelt et par. Kristian ble født med russkader. Moren klarte ikke å ta vare på seg selv, og var halt ute av stand til å ta vare på et lite barn. Hun hadde som 13åring havnet i feil miljø. Hun kom fra en rik og flott familie som fant ut at de var for fine til å ta seg av den ‘skitne’ datteren datteren sin. Faren til Kristian er en annen historie. Jeg vet bare at hensatt inne i litt over to år. For hva aner jeg ingen ting om. Han vet om Kristian og virker helt desperat etter å få møte han. Jeg skjønner han godt. Hadde jeg hatt en sønn hadde jeg selvfølgelig gjort alt for å få møte han, i alle fall sett han.

Kristian levde to år hos moren sin. To år som har satt dype spor i han. Han husker ingen ting men, han reagerer annerledes enn andre barn gjør på mye. I to år levde han på bare melk. 50% av tiden moren var hjemme, lå hun rusa på sofaen. Alt dette skjedde før jeg ble kjent med den lille raudtoppen.

Ane er dattera til min halvsøster. Og Pål er mannen til Ane. Vi er en liten familie og kjenner hverandre godt. Ane og Pål har mistet fire barn, før fødsel. Kroppen hennes skyver fostret fra seg og slutter å gi det næring. For tre år siden søkte de om å få et fosterbarn. Når de etter en lang tid med barnevernet var klare for å ta imot et barn, hadde Kristian akkurat blitt tatt fra moren sin. Han hadde tilbrakt noen uker på beredskapshjem og trengte nå trygghet.

 Ane og Pål hadde mye å lære. De måtte skrive under på papirer fra barnevernet om å ikke drikke alkohol med Kristian tilstede. For noen måneder siden feiret vi min datters 50års dag. Vi var ca 17 stykker hjemme hos meg. Det er tre år siden Kristian kom til vår familie, men han sliter fortsatt med å takle store folkemengder. 17 stykker i et hus er mange for han. Han har ASHD, er mye urolig og har store søvnproblemer. PÅ slutten av kvelden fant jeg han i trappa. Han var helt i sin egen verden. Øyekontakt var helt umulig å få. Tidligere på dagen hadde jeg og Elise (et av mine barnebarn ) hengt opp ballonger i trappa. Nå satt han der og hadde funnet opp en egen lek. Han reagerte ikke på lydene rundt seg men var helt i sin egen lille verden. Når han kom til Ane og Pål var han helt uten språk, men han er den glupeste ungen jeg noen gang har møtt.

I går kveld ringte telefonen. ‘Tante Lolla?’ ‘Ja, hei Kristian! Hvordan går det?’ ‘Bra, men du har ikke ringt på to dager, så jeg ville bare si at jeg er gled i deg!’ Det gjorde så jeg gikk å smilte resten av uka.

Kristian holdt meg og Ane i hver sin hånd. Han visste han skulle besøke mamma og begynte å bli urolig. ‘Hva om hun ikke kommer sånn som sist?’ ‘Joda, hun kommer nok’. Sa jeg, og prøvde å overbevise mergselv like mye som Kristian. En overhyggelig dame kom mot oss og begynte å prate med babyspråk til Kristian. Det ploppa ut av han: ‘Jeg er ikke så liten. Jeg er fire og et halvt år!’ Han satte hendene i kors og trampet i bakken. Damen ble litt paff men fortsatte i samme tonen men med et skeivt smil. Vi fikk ikke være med inn , men ble plassert på venterommet med kald kaffe. Etter en utrolig leng halvtime kom Kristian. Han løp mot Ane, slo armene rund bena hennes. Det dannet seg mørke flekker på olabukse til Ane. De kom fra de krystallklare tårene til Kristian. Jeg skjønte først ikke hva han gjentok og gjentok mellom alle tårene. ‘Er så utrolig glad i deg mamma!’ Vi fikk vite senere at moren var dopa under dette besøket.

Nå lever Kristian, Ane og Pål et trygt liv. De har skjult telefonnummer og adresse. Før de fikk dette ringte moren ofte og maste, og faren dukka opp på døra. Kristian lever nå et godt liv. Livet hans forandret seg uten at han vet det. Han trenger mye gjentagelserav faste og gode ting som skjer rundt han. Det gir han trygghet. Han vet nå at han har mennesker rundt seg som er glade i han. For Kristian er trygghet og kjørlighet det gode liv.