Ingen sa noe. Alle va stille. Alt for stille. Det var så stille at man kunne høre alt. Penner som skrev, ark som ble skjøvet og bladd.

 

Pultene stod ikke i orden. De var blitt flyttet. Klasserommet var nesten fullt. Det var noen tomme stoler. Det var sol og varmt, og våren hadde kommet. I skolegården stod det et tre. Nå var det ingen som la merke til det, men om sommeren ville alle elevene skynde seg for å få sitte under det, for da ville treet gi skygge. Ved treets røtter var det sprunget ut noen blomster. Et tegn på at våren var på vei. De gledet seg også til sommeren. Alle gjorde det.

 

Mens alle satt og strevde og stresset satt hun der uten bekymringer. Hun satt og skrev, og så ikke opp. Hun satt der. Hun kunne alt. Snart var hun ferdig. Om noen dager får hun en sekser. Og jeg, jeg kom til å sitte her hele dagen og kom ikke til å få mer enn en treer, hvis ikke dårligere, selfølgelig. Alle kom til å ignorere meg, å bare bry seg om henne. Fordi hun hadde fått en sekser.

 

Det hadde ikke altid vært slik. Før var det ingen som brydde seg om hvor flink jeg var. Alle ligte meg før. Før var det ingen som ikke så meg, men det var før det. Før hun kom. ”Hei, jeg heter Hanne”, hadde hun sagt. ”Jeg er 12 år gammel og singel”. Da hadde alle guttene begynt å le. Singel?!, tenkte jeg. Hvorfor i all verden hadde hun sagt det? Jeg visste det fra første dag at hun kom til å ødelegge for meg.

 

Jeg så meg rundt. Hun hadde gått, de fleste hadde gått. Jeg så på klokka. Det var bare en halv time igjen, og jeg hadde ikke fått gjort noen ting. Jeg hadde brukt all tiden til å tenke på hvordan livet mitt hadde forandret seg det siste året. Det var på tide å gjøre et eller annet.

 

Jeg la fra meg pennen, og så fòr jeg ut, jeg løp til busstoppet og håpte på at hun ikke hadde nådd den forrige bussen. Jeg løp alt jeg kunne, men bussen kom litt før meg. Heldigvis ventet bussjåføren på meg. Jeg sprang inn og betalte. Jeg så meg rundt. Bussen var full av masse gamle folk som så stygt på meg. Sikkert fordi de måtte vente noen ekstra sekunder. ”Hva stirrer dere på?”, spurte jeg sint. ”Idioter”, mumlet jeg.

 

Nå så jeg Hanne. Hun satt alene og smilte til meg. Men det var ikke hyggelig smil. Nei, det måtte være et tegn på at hun syntes jeg var tett i pappen. ”Hva smiler du for?”, spurte jeg. ”Nei, jeg bare smiler jeg”, svarte hun, fremdeles med et stort smil om munnen. ”Får jeg ikke lov til å smile heller nå da?”, spurte hun spydig. Da ble jeg sint! Jeg begynte å rope frekke ting til henne. Vet ikke hvor ordene kom fra, men de bare strømmet på. Jeg sa mye som jeg angrer på, og mye som hun ikke helt fortjente å høre. Jeg må ha hatet henne av hele mitt hjerte. Men hun sa ingenting. Det var stille. Jeg så henne inn i øynene. De pene brune øynene hennes ble på en måte borte, og en tåre rant ned kinnet hennes og laget en våt flekk på den gule buksa. Hun begynte å gråte. Og bussen stoppet.

 

Hun reiste seg og gikk ut. Jeg fulgte etter. Vi stod der og så på hverandre et lite øyeblikk. Bussen kjørte forbi og jeg ropte til henne: ”Ikke kom tilbake!”. Nå begynte hun virkelig å gråte. Tårene rant i det hun løp fra meg. Hun skulle krysse veien da hun så seg over skulderen og så på meg. Noe mer fikk hun ikke gjort.

 

Jeg satt og så på foreldrene hennes. Moren gråt, mens faren prøvde å trøste henne. Jeg kunne se at han var lei seg, at han hadde det vondt. Han hadde tårer i øynene, men tviholdt på dem, nektet å la dem gå.

 

Alt var hvitt. Veggene, gulvet, taket, sengetøyet. Til og med klærne til folkene der var hvite. Det luktet så typisk. Men gardinene var ikke bare hvite, de hadde noen grønne og gule striper som hadde retning ned mot gulvet. Ved siden av senga stod en hvit kommode. Den hadde et lite skap underst, og to skuffer øverst. På siden var det en bordplate. På den lå det brukte sprøyter. Sprøyter uten spiss.

 

Hun så ut som en engel der hun lå. Det brune håret lå løst og forsiktig inntil ansiktet hennes. Øyene var lukket. Den lille munnen var også lukket. Hendene lå foldet, og dyna var bare trukket opp til livet. Det eneste tegnet på at hun var i live, var at hun pustet.

 

En mann kom bort til meg og spurte hva som hadde skjedd. Jeg så bare på ham. Fikk ikke frem et ord. Jeg kunne huske alt som hadde skjedd. Tenkte på det hele tiden. Det var som om en sakte film gjentok seg i hodet mitt om igjen og om igjen. Hun hadde løpt med tårer i øynene, hun hadde sett tilbake på meg. Jeg hadde sett bilen. Jeg så at den kom til å treffe henne. Jeg ville rope det til henne, men ordene satt fast i halsen. Bilen hadde truffet henne i knehøyde og hun hadde blitt slengt opp og over bilen. Sjåføren hadde et skremt uttrykk i ansiktet. Han hadde av all makt prøvd å bremse, men hadde ikke sjanse til å få gjort det i tide.

 

Jeg følte meg rar, var kvalm og svimmel. Jeg pustet litt rart. Plutselig kjente jeg et kaldt og hardt underlag, og deretter ble alt svart.

 

Jeg våknet i et hvitt rom. Det var helt likt hennes. Jeg lå der bare. Gjorde ingenting. Følte ingenting heller. Der ble jeg liggende lenge. Husker ikke hva som skjedde der. Husker bare at Hanne hadde vært der. Hun hadde sittet i rullestolen sin og smilt til meg. Vi hadde pratet. Pratet ut om alt som hadde skjedd. Begge unnskyldte seg, og var lei for det hele. Hun var lenge hos meg. Vi prata om alt mulig, og ordna virkelig opp. Vi ble venner.

 

Til slutt...