Det ufordrende, tomme arket. Det står der helt hvitt og håner deg. Det nyter det at du ikke kommer i gang. Det er jo nok med at hjernen ikke kommer i gang, men i tillegg må den irriterende pila stå å blinke. Som om den sier ”Kom igjen da, har du ikke noe, eller? HA! Du har jo ikke noe jo!”

Men det er jo sant da. Det som er vanskeligst ved å skrive stil er å komme i gang. Og det at du starter med ett tomt ark gjør det ikke noe bedre. Du spisser blyanten om igjen og om igjen. Snart finner du ut at du må ha ny blyant. Du legger opp tingene dine på nytt og på nytt. Du må rydde mer rundt det tomme arket. Det blir plutselig så trangt, og så altfor rotet. Du får lyst til å rive ned alt fra bordet. Da ser ikke arket så tomt ut lenger.

Etter hvert prøver du å starte med en setning. Men setningen blir ikke riktig. Uansett hvilken setning det er, så klarer du bare ikke å bygge videre på den.

Klokka går. Når du så på arket første gang, gikk sekundviseren passe fort. Like fort som den alltid gjorde. Men nå, nå går den mye fortere. Hvert klikk er som harde slag inni den. Den slår deg, banker deg følelsesløs. Du må komme deg unna. Reiser deg fort opp av stolen og dundrer vekk fra klokka. Men nå, nå er det for stille.

Rommene krymper, og veggene nærmer seg. Det er for trangt. Du får ikke puste. Du begynner å hyperventilere. Det begynner å minne som en slagmark her inne. Lungene skriker etter luft. Dørene er for langt unna. Men plutselig er du fremme og slår dem opp. Så deilig det er her ute. Du våger ikke å se deg tilbake.

Naboen la merke til måten du kom ut på. Det så nesten ut som om du løp fra en morder, med svetten i panna. Han ser rart på deg og du tenker: Forstår du ikke? Forstår du ikke det groteske synet der inne?

Du ser deg tilbake, synet overrasker deg. Der er bare stua. Den gamle, gode, trygge stua. Og på bordet ligger det et ark. Et hvitt og tomt ark.

Du ser tilbake på naboen. Han har startet med rakingen sin igjen. Du bestemmer deg for å gå tilbake.

Du setter deg ned. Der ligger det et tomt, hvitt ark…