Johan sitter på hjørnet av badet. Det er like før han ligger helt flat på det kalde gulvet.
Han tenker over om det var verdt det. Om det var riktig å kutte av pulsen på grunn av en jente. Badet er kaldt og blodet stopper ikke. Det bare kommer ut som en rennende foss. Kjøkkenkniven ligger i hånda hans. Baderomsmatten har endret farge til rødt, fra hvitt.
Johan blir slapp i hele kroppen og det eneste han kan gjøre er å tenke.
Tenke over hvorfor han gjorde det. Tenke over om det var i det hele tatt verdt det.

 

Været var helt topp. Sola var høyt oppe og vinden hadde gått for å sove.
Johan kom gående til skolegården. I dag var han i topp form. Han smilte til absolutt alle han så. Det var ikke den vanlige Johan, som alltid gikk med hodet ned. Idag var han helt annerledes. Nesa hans pekte opp mot himmelen og det brune og halvlange håret var pent tatt til side.
Denne helt vanlige onsdagen var spesiell for Johan. Idag hadde han samlet nok krefter for å fortelle om følelsene sine til Melissa, jenta han hadde likt i over to år. For første gang hadde han en optimistisk følelse. Johan kom løpende til Usman. Usman var den eneste gode vennen han hadde. De hadde kjent hverandre helt siden de sluttet med morsmelk og litt før det.
Men Johan sa ingenting til Usman. Det ville han overraske han med. Det ringte inn og alle gikk inn til klasserommene sine. Under et øyeblikk var hele skolegården tom.
Det var bare en forvirret lærer som gikk litt kjapt tvers gjennom skolegården.

Johan spurtet nedover gangen og lurte på hvorfor alle gikk den andre veien.
-Nerd, skal du til helvete eller, var det noen som ropte etter Johan. Johan snudde seg tilbake og så at det var Usman.
-Nei, jeg skal til klasserommet vårt, svarte han.
-For første gang ser du vekk fra de stygge skoene dine. Kom da, vi skal i klasserommet til 10b, det vil si vårt, dust.
Johan tok seg aldri nær av de rappkjeftede kommentarene til Usman. Fordi han visste at innerst inne var Usman en veldig god venn.

Skoledagen begynte med det kjedeligste Einstein kunne finne på, matematikk.
Tavla var grønn, klasserommet gult, og hodene var brune, svarte og blonde. Alt var som vanlig, men ikke for Johan. For Johan var alt som stod på tavla et kunstverk, hodene var svære iskuler og klasserommet var som Hawaii. X-er, Y-er og tall ble bare gjennomsiktige dotter for Johan. Det eneste Johan tenkte og ventet på var storefri. For første gang ventet han ikke på mat, men Melissa.

 

Timene kom og gikk. Endelig ringte det ut for storefri. I dette øyeblikket kunne hjertet til Johan sammenlignes med en bordtennisball som var i full gang med å bli spilt med.
Johan gjorde ferdig matpakken sin. Etter at han var ferdig med maten sa han til Usman at han skulle en liten tur på do. Johan hadde sendt en sms til Melissa fra mobilen til Usman at hun skulle møte han ved det svære epletreet bak skolen. Johan ruslet litt rundt på toalettet for å samle sammen kreftene sine. Han så på det halve speilet som en gang var helt og sa til seg selv at han skal klare det denne gangen. Han gikk forbi en gul og illeluktende vanndam på gulvet. Han gikk oppover trappene. Folk rundt ham lo, bannet og byttet snus, men han var opptatt av å komme seg til epletreet. Han åpnet opp døra og gikk bak skolen.

Der stod hun, Melissa, den vakreste jenta på hele jord. Bare hun kunne sette farger på omgivelsene. Hun var så vakker at hun gjorde de eplene røde og fristende. Hun var så søt at hun gjorde de sure eplene søte. Melissa stod under skyggen av treet. Hun hadde på seg rød topp, blå jeansbukse og lilla og rosa ”Puma” sko. Johan ville bare løpe bort til henne og si alt han hadde på hjertet. Men han visste at han måtte være kul og avslappet.

Han gikk rolig bort til Melissa og stelte seg ved siden av henne.
-Hei, vet du når Usman kommer? Han sendte meg sms om at jeg skulle være her skjønner du, sa Melissa. Johan tenkte på hvorfor i all verden Melissa spurte etter Usman. Han tenkte seg litt om og skjønte at han hadde glemt å skrive ”hilsen Johan” på smsen.
–Nei, han kommer ikke, sa Johan litt nervøs og forklarte.
-Det var jeg som egentlig sendte deg den meldingen. Jeg ville snakke med deg om noe.
Melissa sluttet å stirre bak Johan i håp om at Usman skulle dukke opp. Det var en lang stillhet mellom Johan og Melissa før Johan sa noe.
–Eeeh, du skjønner at... Jeg... Jeg... Jeg ville snakke om noe. Eeeh, ja, det var det at.
–Fort deg litt da, treiging, avbrøt Melissa med en useriøs stemme og fortsatte, jeg skal inn også. Jeg har venner som venter på meg.

Nå tenkte Johan at han skulle ta seg sammen og si det. Han ble klar og stilte seg i en bestemt stilling og sa det han hadde holdt inne i hjertet sitt i to år. – Ja, nå skal jeg snakke helt klart og tydelig med deg. Jeg har likt deg i to år og har veldig sterke følelser for deg.
Og det mener jeg. Jeg kan gjøre hva som helst for deg! Vi har jo god kontakt ellers, og jeg har hatt følelsen av at du kanskje er interessert i meg. Du er liksom mye mer sammen med meg og Usman. Det jeg vil vite er at om det er sant det jeg tror og føler. Er det, Melissa?
Det Johan skulle få høre nå kom til å forandre livet hans. Det følte han også, men ikke på den måten det egentlig skulle.

-Ja, jeg har jo begynt å henge med dere to, sa Melissa. Det hørtes ut som om det var vanskelig for henne å si alt. –Jeg liker deg som en venn. Du er liten og snill. Ganske kul er du også.
Men det er bare det at jeg liker en annen. Ikke noe problem med deg, men du skjønner at jeg er sammen med en annen. Jeg er opptatt. Overraskende at jeg må si dette, men den jeg er sammen med, jeg mener kjæresten min, det er, hun stoppet litt, puttet hendene i lomma og sa, Usman. Jeg er sammen med Usman. Sorry, jeg visste ikke at han ikke hadde fortalt deg det.

Johans hjerte sluttet å banke fort. Den ble langsommere roligere, fra hundre kilometer i timen til en kilometer i timen. Plutselig ble eplene grønne og sure igjen. Hele hodet ble til store tredimensjonelle krusseduller. Tusen tanker kom i hjernen til Johan og overbelastet minnekapasiteten hans. Han ble svimmel og kvalm. Han så ned igjen på skoene sine. Vinden våknet opp og oppdaget et knust hjerte. Håret til Johan ble bustete igjen. Alt han hadde drømt om var fortsatt drømmer. Lufta ble kald og sola sa velkommen til hvite og triste skyer.

Johan gikk tilbake til klasserommet med et gråtende hjerte. Han sa ikke noe til noen.
Johan tok sekken sin og forlot klasserommet. Det eneste han tenkte på nå var at hvorfor Usman ble sammen med Melissa når han visste at Johan likte henne. Johan gikk hjemover og så ned på bakken. Han så på de svarte joggeskoene sine og den grå bakken. Alt var så trist og leit.

Ingen var hjemme, pappa var hos Gud og mamma var på jobb. Johan gikk inn i kjøkkenet og tok ut den skarpeste kjøkkenkniven. Han visste ikke hva han skulle gjøre med den, han bare tok den. Det var som om hjernen arbeidet med å finne et svar og hendene kunne gjøre hva de ville. Johan gikk ut av det røde, varme kjøkkenet med en duft av pannekaker.
Han vandret rundt i huset, som om han hadde gått seg vill.
Til slutt satt han seg ned på gulvet til det hvite badet og begynte å gråte. Han gråt og gråt. Tårene rant ned over kinnene, en etter en.
Han førte kjøkkenkniven over venstre arm og kuttet av pulsen.

Johan ligger på gulvet. Blodet har sluttet å renne ut. Han er blek i fjeset og skjelver over hele kroppen. Han har mange spørsmål i hodet som han vil ha svar på. Er Usman egentlig en god venn? Har jeg noen venner? Er jeg en taper på skolen? Hvorfor likte ikke Melissa meg? Er jeg stygg? Vil jeg noen gang finne en jente som er glad i meg?
Det er noen av spørsmålene som kommer inn i hodet hans. Før han kan få svar på spørsmålene sine begynner øynene hans å lukke seg. Skjelvingen slutter. Armen hans faller ned fra magen og på alt blodsølet. Han slutter å puste og alt blir svart for Johan.

Der ligger Johan med ubesvarte spørsmål.
Der ligger Johan som bare håpet på å få Melissa.
Der ligger Johan død på det kalde gulvet.