Paula løp gjennom den mørke skogen maskaraen og eyelineren hun hadde rundt de brune øynene rant nedover det bleke ansiktet hennes. Hun pustet tungt og fort, og saknet farten. Paula gikk den siste lille biten bort til kanten a stupet.

Hun sto helt stille og så ned i det mørke dypet. Det lange svarte håret hennes hang slapt ned og rammet inn ansiktet. Hun tok håret bak ørene slik at hun ikke skulle få det i øynene og fikk øye på armene sine. De var dekket av arr og dype sår. Hun tenkte på hvor godt det var å gra barberbladet gjennom huden, å se blodet renne sakte nedover armen og tilslutt dryppe ned på gulvet på rommet hennes.

Paula hadde ingen å snakke med hvis hun hadde problemer. Moren hennes var aldri hjemme. Hun var alltid på jobb, og når hun var hjemme var hun alt for full til å bry seg. Paula hadde ingen venner lenger heller. Paula tenkte på Linda. I hele to år hadde de vært venner, men for tre uker siden oppdaget Paula at hun var forelsket i Linda. Paula hadde visst at det ville være en dårlig ide å fortelle det til Linda, men hun gjorde det likevel. Hun hadde håpet at Linda ville akseptere det. Da Paula fortalte til Linda at hun var forelsket i henne hadde Linda bare gått. Paula hadde prøvd å ringe henne flere ganger, men Linda tok ikke telefonen.

Paula så ned i det mørke dypet igjen. Hun kunne ikke se hva som var i bunnen, men hun visste at det var havet. Hun lurte på hvordan det ville være å dø. Om det fantes en himmel og i så fall om hun fortjente å komme dit. Uansett hvor man havner og hva som skjer visste Paula at det var mye bedre enn å leve. Før hun hadde dratt hjemmefra hadde hun skrevet en lapp til moren hvor det sto ”unnskyld, men orker ikke mer”. Paula håpet at moren ville finne den.

Paula tok et skritt fram og hoppet ned i det mørke dypet. Hun lukket øynene mens hun dalt ned. Hun traff det kalde vannet og sank nedover. Lungene hennes ble fylt med vann og det gjorde vondt, men hun brydde seg ikke fordi hun visste at snart ville alt være over.