Hun dro opp en t-sjorte fra haugen med klær som lå midt på gulvet. Den vellkjente duften av eks. venninnens DKNY parfyme slo mot henne. Hun kjente det samme stikket hun kjente hver dag på skolen, når de satt å snakket bak ryggen hennes og ga henne alle blikkene eller overså henne helt. Hun sølte seg tom, som en tom ølboks, som noen hadde tråkket på.

 

Beina hennes sviktet under henne, og hun datt sakte ned på gulvet. Hun ble sittende slik, tårekvalt med T-sjorta presset til brystet. Den første tåren rant nedover kinnet hennes, og traff henne tilslutt på låret. De neste timene var fylt med tårer og stille hulking.

 

Hun tvang seg opp av sengen om morgenen, og ut i verden. Ut blandt uvitene og fredelige folk. Folk med et meningsfult liv, tenkte hun stille mens hun trasket i gangen fult me elever. Alle presset seg forbi, og mellom andre. En lærer gikk forbi henne, og smulte medfølende til henne. Hun så bare ned i bakken og trasket videre. Hun visste ikke hvordan hun hadde det. Hun hadde ingen rett til og føle med ! Hun hadde ikke følt det samme som hun følte nå!

 

I friminuttet ignorerte de henne bare, latet som om ingenting var galt. Selfølgeli hadde hun snakket om det. Hun hadde venner, gode venner. Men hun savnet de andre mye. Åm det var statusen som en a av de populære, eller vennskapet hun savnet, visste hun ikke. Men hun savnet dem. Hun så dem hvær dag, samme følelsen. Behandelt som luft. Blikk som skar seg inn i hjernen og dukket opp hele tiden.

 

Hun skulte bor på gjengen som sto blandt gutter og jenter fra hele trinnet. Hun kunne høre latter, som om de ikke hadde merket at hun var borte fra livene deres. Hun hadde vert der, stått der og ledd. Hun hadde vært der blandt alle. Men nå var hun ingenting for dem. Alt de ofret på henne, var hvisking hvær gang hun kom inn i klasserommet, og stygge blikk. Problimet var at hun hørte det, alt som ble saktm og hvisket bak hennes rygg. Det skar seg inn i hjertet og lakte sår sm aldri healet. I begynnelsen var hun stolk nokk til å snu det andre kinnet til, men det slo mer og mer sprekker i selvtilitten hennes, og til slutt knakk den. Mentale arr og sår, det var de som var de verste. De som stakk dypest.

 

Hun hadde gjort en feil, en ørliten glipp. Sklidd ut på feil spor, sakt de feil tingene. Hun hadde hørt rykter om at de var lei av henne, og alldri sur og såret. Hviss hun hadde gjort en feil, hadde hun taklet det bedre, men det at de bare ikke orket henne mer, bevisst hadde de bare kuttet henne ut.

 

Det som var det verste var at hun stolte på dem. Betrodde seg hemmeligheter og problemer. Åpnet seg opp og nermest kastet alt på dem. De hadde missbrukt tillitten hennes, men hun sa alldri ifra. Iftykt for å miste dem. Et vennskap fulgt med løyn og bedrag.Hun hadde beklakt deg tusen ganger, men de hadde vendt seg om og fortsatt med sitt.

 

Ord ble sakt og ord ble hørt. De stakk seg langt inn i henne og ville ikke ut. Alle blikkene og kranglene. Alle minnene og alle de utallige jentekvellene de hadde hatt. Slettet fra mnnene og sluppet løs. Hun satt å skannet veggen over sengen. En kvell hadde de sottet oppe hele natten og skrevet med sprit tysj på den veggen. Hennes vegg. Hun hadde ett lite håp om at de mente det de skrev og virkelig var glad i henne.

 

Det sto skrevet på en vegg, søte små ord og begkjeder. Oss forr alltid. Bestevenner, interne vitser som de hadde ledd av hver gang de så dem.utallige minner, jentekveller, shopping turer og til og med ferier sammen. Et år fult av gode minner. Og resten vonde.

 

Året nermet seg slutt, og hun hadde nye venner. Trofaste venner hun kunne lage nye, gode minner med. Venner hun kunne stole på, og si alt til. Hun stirret opp på veggen. Sittene midt i rommet med T-sjorten på. Den vellkjente mentale smerten stikkende i henne.

 

Det sto skrevet på en vegg. Søte små ord, sammen for alltid.