”Hvordan skal jeg si det til Per, han veit jo ikke noen ting! Jeg må jo nesten si det, jeg kan jo ikke bare late som at det er hans barn!” ”Og hva skal jeg gjøre, skal jeg ta abort eller ikke?” hvisket hun fortvilet til seg selv. Det var veldig godt å ha mamma’n der.
De hadde bestandig kunnet betro seg til hverandre, og nå trengte hun virkelig noen å søke råd hos.

”Jeg vet ikke. Men, for all del, ikke la noen andre bestemme det for deg. Det er du som avgjør det,” svarte moren hennes.
Ja, det visste hun, for det hadde legen forklart. Han hadde sagt at før hadde et legeråd avgjort saker om abort, men etter den nye abortloven i 19… skulle kvinner få avgjøre det selv.

Men det var ikke akkurat noen lett avgjørelse.

Alle hadde noe de skulle si om saken, og ingen mente det samme. Til og med moren og faren hennes hadde forskjellige meninger, selv om moren støttet hva enn hun kom til å gjøre. Faren, som er veldig mot abort, sa at det kom ikke på tale om at hans datter skal gjøre noe så skammelig. Abort, det var det samme som å ta liv, og det er jo litt sant i det.
Moren, derimot, sa at det å få barn så tidlig bare vil ødelegge resten av livet, og at hun heller burde vente. ”Du er så ung ennå,” hadde hun sagt. Men hun la til at det var hennes valg.

Det var jo sant, det visste hun, men allikevel følte hun på seg at hun var i stand til å ta vare på et barn. Hun følte at uansett hva hun bestemte seg for å gjøre, så ville hun såre eller skuffe noen av sine nærmeste.

Ennå hadde hun ikke fortalt dem alt.
Hun hadde ikke turt. Hun var redd for hva alle ville si, og hva de ville gjøre. Hun hadde ikke fortalt at hun var blitt voldtatt! Det hadde hun ikke turt å si til Per, kjæresten hennes, en gang! De hadde bare blitt enige om at p-piller ikke virka 100%.

Bare tanken får henne til å føle seg forferdelig. Det var denne klumpen inne i henne som hadde verket så veldig. Hun ble nesten kvalm.
”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,” tenkte hun om og om igjen etter at moren hadde gått.
Tankene svirret rundt i hodet hennes.
Hadde hun egentlig grunner som var gode nok til å ta abort? Hun var jo svært ung, men allikevel trodde hun at hun skulle greie det. Med litt hjelp skulle det vel gå bra, skulle det ikke?
Jo, hun trodde det. Innerst inne.
Og det med at barnet kom til å bli født med en ukjent far var vel egentlig ikke grunn nok til å ta abort. For ungen ville jo få et bra liv med bare henne som mor, og Per som far da! Det var bare så synd hvis noen skulle finne det ut!
Et sånt barn hadde da like stor rett til å leve som alle andre barn!
Men hun var enda i tvil….

Dagen etter, da hun sitter på legens kontor, begynner klumpen i magen å verke igjen.
Legen spør om hva hun vil gjøre, og da hun forteller at hun ønsker å beholde barnet, kjenner hun at klumpen i magen begynner å løsne.
Med et smil om munnen forstår hun at nå har hun gjort det rette valget! Men, hun har bestemt seg for å ikke fortelle om voldtekten…….