- Du vet at jeg alltid vil elske deg, sier Lena ømt. Stemmen hennes er som kjærtegn mot sjelen min. Jeg ser inn i øynene hennes, før jeg lener meg over henne. Leppene mine møter hennes, varme og myke. Som alltid når vi kysser hverandre, kjenner jeg den varme gleden eksplodere i magen min.

Jeg legger meg forsiktig ned ved siden av henne i senga, blir liggende tett inntil henne og bare nyte den tause varmen hun utstråler. Og lykkefølelsen den gir meg. Som hun gir. Jeg tar hånda hennes, kysser henne igjen, og trekker henne enda tettere inntil meg. Så tett at jeg kan kjenne hjertet hennes banke gjennom den tynne huden hennes som har blitt mer og mer lik porselen i det siste. Like skjør og like vakker. Det er nesten så man kan ødelegge den hvis man ikke er forsiktig nok.

Så glad jeg er i henne, tenker jeg, og blir nok en gang fylt av denne tomme tristhetsfølelsen. Jeg hører at Lena sukker tungt ved siden av meg, og jeg lar leppene mine kjærtegne hennes febervarme øre. Som om det kan hjelpe. Jeg kjenner tårene presse på, igjen påmint det uunngåelige som snart må skje.

Da jeg fikk vite det, etter at det første sjokket hadde lagt seg, ble jeg først bare sint. Sint, og litt redd. Jeg ble sint på Lena, selv om jeg visste at det ikke var hennes skyld, like lite som noen andres.

Etter sinnet, kom skyldfølelsen, for at jeg hadde blitt så sint på henne. Min lille engel. Jeg var redd. Jeg er redd. Fordi hun forlater meg, allerede. Så ung. Det er ikke mer enn tre år siden vi la alle våre store planer, så fulle av liv. Og absolutt ikke forberedt på at en av oss snart må forlate denne verden. Dø. Og alle de planene! Hva skal jeg gjøre med dem nå, nå som jeg snart blir alene i denne verden?

Jeg kjenner de varme tårene trille nedover kinnene mine. Igjen. Hvorfor måtte det ende sånn? Det har nå gått litt over to år siden vi begynte å bli bekymret for alvor. Lena hadde vært syk, altfor lenge, og jeg fikk til slutt overtalt henne til å gå til legen. Hun hadde først vært imot det, leger hadde hun ikke noe særlig til overs for. Hun hadde sprøyteskrekk, noe som sjelden er bra når man skal ta blodprøver og sånne ting. Jeg kan ennå huske hver eneste lille detalj fra den dagen, dagen da hele min verden falt i grus.

Sommerluften var allerede varm da jeg våknet av fuglene som kvitret utenfor soveromsvinduet. Det første jeg så da jeg åpnet øynene, var Lena som satt oppreist i senga, ved siden av meg. Hun betraktet meg med sine vakre blå øyne, som man betrakter en man elsker. Da jeg spurte henne hvor lenge hun hadde sittet der, trakk hun bare på skuldrene. Hun hadde våknet tidlig, vært badet i svette, fortalte hun meg. Så hun hadde stått opp og dusjet, uten å vekke meg. Jeg kysset henne og trakk henne ned til meg for å ligge i varmen fra dyna enda noen minutter.

Lena hadde vært til fastlegen sin og tatt diverse prøver uken før, og vi skulle nå få høre resultatene. Vi hadde fått time på byens sykehus klokka ett, og det var jeg som kjørte oss dit i den blå volvoen jeg hadde fått til bursdagen min denne våren. Det var ikke lengre enn tre uker siden jeg hadde tatt førerkortet, så jeg var fremdeles en uerfaren sjåfør. Men jeg fikk oss da gjennom byens overfylte gater uten å kjøre på noe eller noen.

Det var først da vi gikk gjennom de hvite sykehuskorridorene på jakt etter ei dør merket dr. Lambart, at alvoret i situasjonen gikk opp for meg. Jeg prøvde å roe ned meg selv ved å tenke at det sikkert var helt normalt, at det sikkert ikke var noe verre enn en influensa som hadde hengt i veldig lenge. Men jeg skjønte egentlig at det måtte være noe verre, ettersom vi hadde fått beskjed av fastlegen hennes om å komme hit.

Men da vi satt der alene på det hvitmalte venterommet, begynte vi virkelig å bli redde. Vissheten om at livene våre videre faktisk kunne avhenge av resultatene på disse prøvene skremte ihvertfall livet av meg.

Endelig ble vi kalt inn på denne Lambarts kontor. Han møtte oss og tok oss i hendene da han hilste på oss. - Lena? Spurte han, som for å finne ut om vi hadde husket å ta henne med oss. - Det er meg, sa den vakre jenta mi. Han tok henne i hånda enda en gang, og holdt den litt lengre. Det virket nesten som om han ikke ville slippe den klamme hånda hennes, og jeg kjente redselen klipe tak om hjertet mitt som en iskald klo.

Endelig slapp han henne, og ba oss sitte ned i to av de harde stolene ved pulten hans. Selv gikk han og satte seg i sin behagelige skrivebordsstol. Jeg følte meg ubehagelig gransket der jeg satt, det virket som om det stålblå falkeblikket hans kunne se rett gjennom oss. Øynene hans var rammet inn av noen ovale brilleglass.

- Jah, sa han etter noen sekunders stillhet. - Jeg vet at dette blir et hardt slag for dere, men det er ingen grunn til å gå rundt grøten. Han fokuserte blikket sitt på Lena, før ordene falt, de som skulle komme til å hjemsøke meg de neste årene.

- Du har Leukemi, kreft.

Jeg husker følelsen av å falle, som om jeg sto utenfor meg selv og hørte på doktorens harde ord. Jeg kjente Lenas hånd klemme hardt om min, og jeg så bort på henne. Øynene hennes møtte mine. Kreft. Kreft! Av alle ting kreft! Som om ikke dette var nok, fortsatte han snakkinga si, denne Lambart, som jeg hadde bestemt meg for ikke å like. 

- Det er ingenting vi kan gjøre. Du har vært uheldig, denne formen for kreft er uhelbredelig. Du kommer til å dø innen få år, og det kan være alt mellom ett og ti år.

Han bare fortsatte å snakke som om han var en automat noen hadde sluppet en mynt på, ga oss bare mer og mer av denne informasjonen jeg aller helst ville sluppet å få.

Jeg kan enda ikke helt skjønne hvordan jeg klarte å holde meg oppe mens det kjentes ut som om bakken ble dratt bort under føttene på meg. Men på en eller annen måte kom vi oss gjennom den første dagen. Så den andre, den tredje, og alle de påfølgende dagene, ukene, månedene, og, etterhvert, årene. Målet vårt ble å komme oss gjennom en dag av gangen, og også å prøve å fokusere på de positive tingene. Jeg tror jeg fant dette litt vanskeligere enn Lena, hun har alltid vært så sterk, den jenta mi. Men også for meg, virket det som om det ble lettere med tiden. Jeg vet at det kan høres litt rart ut, men jeg ble liksom vant til det og prøvde å la være å tenke så mye på det. Det hendte faktisk at jeg glemte at hun var syk.

Jeg lærte meg å sette pris på de stundene vi hadde sammen, både gode og mindre gode, og ettersom vi tilbrakte nesten all vår tid sammen, ble ikke så få timer egentlig. Noen ganger snakket vi om det. Selv om det ofte var vanskelig og vi ikke alltid visste hva vi skulle si, hjalp det å få snakke sammen og vite at vi ikke var alene. Enda. Men uansett hvor godt det var, unnskyld, er, å få snakke ut om ting, var de lykkeligste øyeblikkene de stundene da vi klarte å glemme at alt ikke var som det skulle. Da elsket vi bare hverandre helt og holdent, uten forbehold, uten å tenke på at hun snart skulle dø.

Og nå ligger vi her igjen, i senga, og tar farvel. For jeg vet at det er det vi gjør. Jeg kjenner det på meg, og ser det på henne, at vi ikke har mye tid igjen sammen. Jeg kjenner at hun rører litt på seg i armene mine.

- Ikke gråt, sier hun. Stemmen hennes er svak, mye svakere enn den noengang har vært før. At hun ber meg om ikke å gråte hjelper ikke, jeg begynner bare å gråte enda mer, og snart ligger vi der som to små barn og gråter begge to.

Jeg vet ikke hvor lang tid det går, det som kjennes som timer er sikkert ikke mer enn noen minutter. Og som alt annet, gråten dør langsomt ut.

Jeg kysser henne igjen, kysser henne som jeg har gjort så mange ganger før. Og likevel føles hver gang leppene våre møtes unik. Jeg sier dette til Lena, og lar fingertuppene mine gli over de myke leppene hennes.

- Det er vel sånn det er, ekte kjærlighet, sier jeg. Hun svarer ikke først, bare ligger der ved siden av meg.

- Det er vel det, sier hun endelig. -Eternal love, legger hun til etter en kort pause. Evig kjærlighet. Jeg nikker, vet hva hun mener. Uansett om vi dør, vil kjærligheten vår leve evig.

Det går noen sekunder, kanskje et minutt, før hun snakker igjen.

- Du må passe godt på deg selv, sier hun. - Og du må huske at jeg aldri helt vil forlate deg. Du må bare tenke på meg, så vil jeg være der.

Jeg kysser pannen hennes, det er ikke noe behov for at jeg sier noe nå. Jeg klemmer meg enda litt nærmere den varme kroppen hennes.

- Er du redd, spør jeg henne, mest bare for å si noe, som om det kan holde henne i live lengre.

Jeg kjenner at akkurat nå er et veldig dårlig tidspunkt å miste henne på. Som om tidspunktet noen gang vil bli riktig for noe sånt.

- Nei, svarer hun stille. - Jeg er faktisk ikke redd. Jeg hadde trodd at jeg kom til å være det, men nå som jeg har gått og tenkt på at dette må skje, har jeg funnet ut at det ikke er noen vits i å være det. Å dø er jo noe alle skal gjennom, før eller siden.

Jeg ser henne i øynene og hvisker lavt. -Jeg hadde foretrukket siden.

Hun tier et øyeblikk før hun svarer.

- Ikke vær redd du heller, ber hun meg. - Det skal bli godt å få hvile nå.

Først sier jeg ingenting til dette, men så klarer jeg ikke å holde meg lenger.

- Men hva skal jeg gjøre da? Du er alt jeg har! Alt jeg vil ha også.

Jeg setter meg opp og ser på ansiktet hennes. Hun åpner øynene, som hun hadde lukket.

- Du må bare leve, er det eneste svaret hun har på spørsmålet mitt.

Øyelokkene hennes glir igjen, og jeg ser at det tar altfor mange av hennes svinnende krefter å få dem opp igjen. Jeg ser på det vakre ansiktet hennes gjennom et vell av tårer som igjen har flommet opp i øynene mine.

- Jeg elsker deg, sier jeg, stemmen min er tykk av gråten som setter seg fast nede i halsen min. Hun åpner øynene igjen, og ser på meg en siste gang.

- Jeg elsker deg også, sier hun, før øynene hennes sakte glir igjen. Jeg bøyer meg ned og kysser munnen hennes en siste gang, før hun blir borte for meg. Min kjære Lena, borte for alltid.

Etter at hun har forlatt meg, ligger jeg der bare, ved siden av henne. Jeg holder framdeles hånda hennes som for bare et øyeblikk siden var varm av feber. Nå har den allerede rukket å bli kald, som resten av kroppen hennes.

Jeg føler ingenting lenger, bare tomhet, som om noe mangler inni meg. Jeg orker ingenting, såvidt å sende en sms med den dystre beskjeden til Lenas mor. Jeg vet at jeg burde ringt eller noe, jeg hadde iallfall ikke likt å få høre det sånn. Likevel orker jeg bare ikke, jeg orker ikke annet enn å bare sitte å se på henne. Jeg sitter der i senga vår og ser på henne, og likevel er det ikke Lena jeg ser på. Hun er ikke der lengre. Men likevel sitter jeg der og ser på liket av kjæresten min helt til familien hennes kommer med en mann fra et begravelsesbyrå. Jeg blir dratt bort fra henne, og selv om jeg har lyst til å bli ved siden av henne for alltid, har jeg ikke lenger krefter til å protestere.

Det er først mye senere den kvelden at jeg begynner å tenke igjen. Huset er fullt av familie, og noen andre av de få vennene hennes. Plutselig, mens jeg sitter i sofaen, den første og eneste sofaen vi noen gang kjøpte sammen, vet jeg hva jeg må gjøre. Jeg vet at jeg ikke orker dette lengre, alene. Jeg unnskylder meg og går på badet for å ta et bad. Et langt bad.

Ute på badet fyller jeg i vannet og vet hva jeg må gjøre.