”Hva skal jeg gjøre?” klynket hun fortvilet. Det var veldig godt å ha venninnen der.
De hadde bestandig kunnet betro seg til hverandre, og nå trengte hun virkelig noen å søke råd hos.

”Jeg vet ikke. Men, for all del, ikke la noen andre bestemme det for deg. Det er du som avgjør det,” svarte venninnen.
Ja, det visste hun, for det hadde legen forklart. Han hadde sagt at før hadde en legenemnd avgjort saker om abort, men etter den nye abortloven i 1978 skulle kvinner avgjøre selv.
Men det var aldeles ikke noen lett avgjørelse.
Alle hadde noe de skulle sagt om saken, og ingen mente det samme. Til og med foreldrene hadde forskjellige syn. Faren, som er veldig mot abort, sa at det kom ikke på tale om at hans datter skal gjøre noe så skammelig. Abort, det var visst det samme som å ta liv.
Moren, derimot, sa at det å få barn så tidlig bare vil ødelegge resten av livet, og at hun heller burde vente. ”Du er så ung ennå,” hadde hun sagt.

Det var jo sant, det visste hun, men allikevelfølte hun på seg at hun var i stand til å ta vare på et barn. Hun følte at uansett hva hun bestemte seg for å gjøre, så ville hun såre eller skuffe noen av sine nærmeste.

Ennå hadde hun ikke fortalt dem alt.
Hun hadde ikke turt. Vært redd for hva alle ville si.
Hun visste jo om folks fordommer mot slike unger. Unger med den sykdommen.
Downs.

Bare tanken får henne til å føle seg forferdelig. Det var denne klumpen inne i henne som hadde verket så veldig.
”Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre,” tenkte hun om og om igjen etter at venninnen hadde gått.
Tankene svirret rundt i hodet hennes.
Hadde hun egentlig grunner som var gode nok til å ta abort? Hun var jo svært ung, men allikevel trodde hun at hun skulle greie det. Med litt hjelp skulle det vel gå bra, skulle det ikke? Jo, hun trodde det. Innerst inne.
Og det med at barnet kom til å bli født med Downs Syndrom var hvertfall ikke grunn nok til å ta abort.
Et psykisk utviklingshemmet barn hadde da like stor rett til å leve som alle andre barn!
Men hun var enda i tvil….

Dagen etter, da hun sitter på legens kontor, begynner klumpen i magen å verke igjen.
Legen spør henne hvca hun vil gjøre, og da hun forteller at hun ønsker å beholde barnet, kjenner hun at klumpen i magen begynner å løsne.
Med et smil om munnen forstår hun ta nå har hun gjort det rette valget!

Forklaringer til ”Det vanskelige valget”

I oppgaven står det at vi skulle hente eksempler fra boken. Noen av de eksemplene jeg har brukt, er bl.a. om abortloven i 1978, og noen av tankene hovedpersonen har om abort er også delvis hentet fra læreboken. Noen av disse eksemplene er flettet inn i novellen, slik at det skulle bli mest mulig flyt i den.

Der vi skulle fortelle om våre egne meninger og følelser på dette temaet, har jeg valgt å si dem gjennom hovedpersonen. De tanker hun har er identiske med mine. Jeg synes ikke det er rett å ta abort p.g.a. at barnet vil få slike sykdommer som Downs.
Slikt er jo vanskelig å si før du selv kommer opp i den situasjonen, noe jeg håper jeg aldri vil oppleve. Tror at hvert tilfelle må behandles forskjellige, for det er ofte ulike faktorer som spiller inn.