Jeg vet ikke lenger hva som er mine tanker, og hva som ikke er det. Hvem er det som tenker? Er det jeg eller er det meg? Det ble stille noen ganger, mens andre ganger føltes det ut som hodet mitt skulle sprenge av de konstante stemmene du undertrykker. Det rare var jo at tankene var mine egne, men på en annen måte ikke. Det var mine tanker, men det var ikke jeg som tenkte. Mine tanker var ikke mine egne, de var spredt ut til alle av meg. Jeg husker den gang da jeg ble spurt om jeg ville være med på klassetur med noen eldre elever. Det fikk hodet mitt til å implodere. Bare det lille spørsmålet gjorde meg usikker på hva jeg skulle svare, og hva jeg skulle tenke. Alt bare sugde seg inn i en liten del av hjernen min for så å skape et vakuum av tanker. Alt ble stille. Det varte ikke lenge, men det var godt i den korte stunden det var det.

Senere den samme kvelden skulle jeg gå på butikken. Heller ikke det er enkelt når man har tanker utenfor sitt eget hode. Jeg kunne ikke gå bort til kassen og si hallo, fordi det ville ikke vært meg. Jeg ville gått bort til kassen og til min beste evne prøvd å ikke få øyekontakt med den om var der. Ikke nødvendigvis for å være slem, men for å slippe det dømmende blikket som fulgte meg overalt. De syntes sikkert at jeg ikke var hyggelig. Men det var jo ikke meg; det var noe inni meg. Noe jeg ikke hadde kjent lenge, men fortsatt hadde blitt altfor nær.

Det finnes gode dager, netter derimot er alltid en del verre. Jeg vet ikke om det er fordi tankene svulmer seg opp utover dagen. Lagrer seg til jeg kommer hjem, så jeg kan være alene når det uunngåelige skjer. Jeg vil jo ikke leve sånn, men det er ikke opp til meg. Det er jo ikke jeg som bestemmer over mitt eget liv. Mange har sagt at jeg må bestemme meg for å være glad, ikke bare håpe at ting blir bedre i morgen. De skjønner det ikke. Ikke en eneste av dem skjønner hvordan det er å få håpene sine knust hver dag. Du håper at dagen skal bli din, også møter du en vegg. I dette tilfellet er det ikke en vegg, men deg selv.

Håp er det som får deg til å stå opp om morgenen. Håp er der når ingen andre er. Håp er din eneste venn, helt til det blir din verste fiende. Du føler deg forrådt av din egen tankegang. Konsekvensene av håp er så store at du ikke vet om du tør å stole på det lenger. Følgene av å være negativ er mindre fordi du vet hva som kommer. Du er ikke berett på fallet, men du vet at etter veien er det en klippe. Du kan ikke stoppe, men du kan bremse. Så, mens du faller, gjør alle tankene seg klare. De gjør seg klare til å kaste seg over deg. Mens du faller er det en usikkerhet på hvor hardt du vil treffe bakken denne gangen. Det er usikkert hvor vondt det vil gjøre og hvor alvorlige skadene vil være. Det er på det tidspunktet når du treffer bakken at du vet hva som vil skje.  Du har vært der før. Du dreper deg selv innvendig. Og utvendig. Ingen ser det bortsett fra deg selv.

Alt er ekte, men ikke konkret. Alt er falskt, men samtidig ingen løgn. Løgnen er deg selv, håpet og usikkerheten. Du er en løgn for andre og deg selv. Dette er den eneste sannheten i livet ditt. Andre ser det ikke, du derimot ser det, føler det og ikke minst opplever det så altfor godt. Du skjønner ikke. Hvorfor håpe? Håp gjør deg ikke klar for noe av det du vil oppleve. Du får en surrealistisk oppfatning av hva som vil skje. Usikkerheten er enda mer falsk enn håpet. Det er ingenting usikkert med det du føler. Du føler deg forlatt. Du føler deg undertrykt av deg selv og alle andre. Du føler deg ikke satt pris på.

Jeg går på badet. Jeg åpner skapet med reseptpillene. De er hvite ovalformede drops med fyll av glede. De får meg på andre tanker. Jeg henter et glass fra kjøkkenet rett ved siden av badet, fyller det opp med vann. Så putter jeg pillene i munnen og drikker. Det er en rar følelse i omtrent ti sekunder. En følelse av grådighet og ensomhet. Jeg er alene men på samme tid ikke. Det føles ut som om jeg tar den enkle veien ut, og det gjør jeg også. Jeg bare glemmer alt i noen timer. Jeg vet det ikke vil hjelpe i det store og hele, men jeg gjør det allikevel. Jeg teller “1… 2… 3… 4… 5…” etter jeg kommer på fem begynner ting å bli uklart. Det er en liten stund med panikk. Tok jeg for mange? Gjør det noe om jeg tok for mange er den andre tanken. Svaret er nei. For meg gjør det ikke noe om jeg tar en, to eller fem, for jeg blir borte uansett. Og det er tross alt det jeg vil. Forsvinne.