Det regnet. Ikke sånne store tunge dråper. Men sånne små lette dråper som ikke gjør klærne dine våte, men som gjør fjeset og håret vått. Martin dro hånden gjennom det nesten korte, svarte håret. Det var høst, så det var ganske mørkt. Men til tross for regnet var det ikke særlig kaldt. Han gikk rolig gjennom skogen. Øynene hans kikket vilt rundt seg. Kom det noen? Hørte han stemmer? Nei… Eller… Jo… han kastet seg ned i skog kanten. Trillet ned mellom trærne. Det var et par som kom. De hadde en hund med seg. Martin reiste seg ikke, ble bare liggende.

 

- Martin! Nå må du stå opp! Det var Mutter. Hun hadde sikkert vært inne her fjorten hundre ganger siden vekkerklokka hadde ringt. Men nå mente hun at han måtte stå opp! Han kom til å komme for seint. Igjen!

Martin slang de lange beina ut av senga. Gulvet var kaldt og de bare føttene hans frøs når de nådde bakken. Han vaklet seg i halv søvne bort til skapet. Åpnet det og tok ut en olabukse og en hettegenser. Han sjekket mobilen før han trasket ut døra og opp trappen fra kjellerrommet hans og opp til mutter på kjøkkenet.

 

Han lå helt stille på bakken, med øynene lukket og armene ut til siden. - Er jeg død nå? Tenkte han stille for seg selv. Han beveget den ene fingeren. Nei da han var ikke død. Men han ble bare liggende sånn. Han skulle til og åpne det ene øyet da en regndråpe traff han midt på øyelokket. Han løftet armen og tørket seg i fjeset. Tenk hvis han hadde dødd nå. Da hadde ikke planen hans funket allikevel. Han kjente at det svartnet inni ham når han tenkte på kompisen og kjæresten hans. Det var så stille her. Bare lyden av regnet som plasket mot bakken.

 

Det stod en melding mottatt på mobildisplayet. Han åpnet den. Michael stod det. Han gadd ikke lese den, bare trykket slette. - Hei din syv sover!

Det var mutters varme stemme som kom han i møte fra kjøkkenet.

- Heissann mutter! Martins stemme var mørkere enn mutters. - ja-a tenk at nå er du snart 18. Den lille gutten min har blitt stor. Hun sa det med en sånn pludre stemme og kløp han i kinna sånn som gamle tanter gjør. Han dyttet hånden hennes vekk og sa. - Det er ikke så store greiene da.

- Men nå kan du jo begynne å drikke og sånn, også fortelle meg det før og ikke etterpå. Mutter blunket med det ene øyet.

- Ikke drit deg ut Mutter. Martin snudde ryggen og trasket ut mot gangen.

 

Martin fikk en kongle i hodet. Han visste ikke hvor den hadde kommet fra. Men litt forfjamset kom han til seg selv og tilbake til den våte skogen. Han reiste seg i en fort bevegelse. Kjente at han var våt i rumpa.

- Shit heller. Hvisket han svakt til seg selv. Månen prøvde å presse noen lyse stråler gjennom det tette sky laget. Han løp litt lenger ned i skråningen, han måtte finne bagen! Han løftet den opp, den var fortsatt lukket. Han åpnet den og sjekket for ente gang om han hadde husket alt.

 

Sky laget lå tett over den store skolen. Det var ikke mye til solskinn og finne her nei. Han tuslet bort til den svære gjengen som sto helt i enden av skolegården. Det var Morgan og gjengen hans. Martin nærmet seg de lange slynglene, da en finger prikket han på skulderen. Han snudde raskt, litt overasket og litt avslappet. Det var en tynn person som sto foran han. En tynn lang jente med like tynt og langt svart hår. - Hei! Sa hun med et smil om munnen. Her kom sol strålen han hadde lengtet etter da han hadde gått til det store huset med bøker og lærere.

 

Han vaklet litt. Kanskje var det på grunn av at han hadde slått hodet. Eller så var det noe annet. Tankene hans var ikke i den store skogen. Tankene hans var på en dag som han aldri kom til å oppleve igjen. Han skjønte at det var ikke noe annet han kunne gjøre nå. Ikke for at ting skulle bli bedre. Regnet trommet han i hodet. Han tenkte på en lek som onkelen en gang hadde lært han. Man skulle tromme på hodet til noen også den man trommet på hodet til skulle holde for øynene ,og så når man ble trommet på hodet og den som trommet sa - bank bank, er det noen hjemme? Så skulle man ta vekk hendene fra øynene og si - titt titt, her er jeg.

 

Han så hvordan hendene hennes beveget seg i raske rolige bevegelser når hun tegnet. Hun satt helt på tuppen av stolen, rett i ryggen, håret som var langt og svart skinnende, kastet hun bakover i en bevegelse hun gjorde ofte. Han så hvordan tungen hennes fuktet leppene, hvordan den lille rosa bløte tingen smatt ut og slikket på leppene. Bet seg litt på innsiden av kinnet. Observasjonen ble fort avbrutt når en høy person kom bort og tok håret vekk fra ryggen i en myk bevegelse. Og lente seg ned og kysset henne svakt på kinnet.

 

Martin gikk bare bortover mellom trærne. Han hadde slått hodet i det han hadde slengt seg ned i dumpa der han drev å trasket rundt nå. De store trærne samlet seg rundt han. Han så for seg et fjes han kjente så altfor godt. Et fjes som hadde grønne store øyne, en smal ikke veldig liten munn. Og lyse brunt kort hår. Håret var litt rufsete, stod lissom til alle kanter. - Pokker ta deg, din mega dritt!! Martin trakk pusten dypt og skrek ut alt han hadde! Alle disse ordene han hadde båret inni seg helt siden sommerferien. - Jeg hater deg. Han hvisket det så lavt at han ikke engang hørte selv hva han sa.

 

- Martin! Det var Michael som ropte etter den hengslete personen som trasket bortover gangen mot trappa som førte ut i friheten. Han snudde seg raskt. Smilet han hadde hatt, døde når han så hvem stemmen tilhørte. riktig nok var den bestevennen hans. Men han klarte ikke smile når han så han, mest av alt ville han bare fortsette å gå. Og bare late som om han ikke hadde hørt at Michael ropte. Men Michael hadde tatt han igjen.

- Heissann! Hva er det du løper staffet for? Har du dårlig tid eller? Michael lo litt, smilte det der smilet som alle jentene faller for. Martin skulle prøve å ikke virke for avisende mot kameraten.

- Sorry. Trodde du skulle til Charlotte i dag jeg. Martin klarte ikke å ikke virke avisende å snudde ryggen til å gikk.

 

Nå var Martin langt inne i skogen. Han stod langt ute i svarteste skauen og skjønte ikke hvorfor han var der.

- Hva er det jeg gjør her inne egentlig? Martin stilte seg selv et spørsmål han ikke visste svaret på. Han famlet seg tilbake til veien gjennom trærne. Han skulle opp igjen fra denne dumpa her! Det tok sin tid, og i det han hadde kommet opp hadde det sluttet å regne, og månen tekte å ta overtaket. Den sendte noen lyse stråler ned i skogen.

 

De to guttene trasket bortover skolegården og ut av porten. De sa ikke mye, kanskje de ikke hadde så mye å snakke om. Michael brøt stillheten.

- Skal du til Morgan i kveld eller? Han spurte i en tone som sa ja hver så snill å komme, men samtidig spurte han i en tone som sa det bryr meg egentlig ikke om hva du gjør!

- Nei trukke det ass. Må hjelpe mutter med no greier. Martin hadde svart i en letter henslengt tone, som om det egentlig ikke brydde ham det spøtt om Morgan skulle ha fest eller ikke.

 

Det hadde begynt å regne igjen. Sånne store dråper denne gangen. Månen hadde gjemt seg i skam bak de tunge skyene som lå på himmelen og passet på at ingen fikk se det som foregikk bak dem. Martin innså at det var hans tur til å gjemme seg også. Når han gikk bortover veien tenkte han på at ha snart aldri mer skulle han denne følelsen av at han har tapt og at han må gjemme seg sammen med månen. At snart så skulle det ta slutt. Regnet fikk skogen til å lukte høst. Han hørte biler, biler som kjørte til hytta eller kanskje noen som skal besøke familien i høst ferien. Det skulle ikke han.

 

Musikken dundret inne i kjelleren til Martin. Michael hadde gått hjem, de bodde bare rett over gata. Så det var ikke noe problem for dem å stikke over til hverandre når det passa seg sånn. Martin satt å så på bilder fra klasseturen. Telt turen de hadde hatt rett før sommeren i fjord skole år. Han bladde seg gjennom bunken av bilder, helt til han kom til et bilde. Et bilde som var klipt i. Det hadde vært av Charlotte og Michael. Nå var det bare Charlotte. Og armen til Michael som holdt rundt Charlottes skulder. Martin kjente at det kokte i han. Han ville bare grine. Visste ikke hva han skulle gjøre. Kunne ikke få gjort så veldig mye egentlig. Men så kom tanken som hadde slått han så mange ganger. Den banket ned i hodet hans, og den virket mer ekte og mer gjennomførbar nå enn før.

Han reiste seg og tenkte, det er nå eller aldri!

 

Martin stoppa. Han så på klokka. Han regnet fort i hodet hvor lang tid han ca hadde igjen. Det var ca en halv time. Klokka var tolv. Michael skulle være hjemme før ett, det betydde at kvart på ett ville han og antakelig hvis Charlotte komme forbi. Han klatret opp til den greina hvor beina akkurat ikke rakk ned til bakken når han hang etter armene. Han satte seg på den tjukke greina og begynte og knyte sånne knuter man bruker når man fortøyer båt. Første gangen han hadde sittet her hadde han klatret ned igjen. Men denne gangen skulle han ikke det. Han kjente et stikk i brystet. Et stikk som alltid kom. Som hadde kommet og vært der helt siden i sommer.

 

- Jeg stikker! Martin ropte ute fra gangen og inn til mutter som satt på kjøkkenet. Mutter mumlet noe tilbake om at han ikke måtte bli for sein.

Han sjekket den store cola bagen sin. Hadde han husket alt, jada alt lå der. Han skulle ikke feige ut denne gangen. Han taklet ikke denne følelsen lengre. Michael skulle få igjen! Han hadde fortjent dette! Han åpnet døra og gikk bortover mot skogen. Han sjanglet litt. Men det var det ingen som la merke til. Det var ingen som så han.

 

De to personene som kom bortover veien sjanglet seg gjennom skogen.

En gutt og en jente. Jenta prøvde å støtte seg til gutten med det gikk ikke.

- Hva er det der for noe ? Jenta strakk ut en tynn pekefinger, og strevde med å få ut ordene. Hun blunket som en gal får å få et klarer syn.

- Ikke veit jeg vel. Det var Michael, han og Charlotte var på vei hjem fra Morgan. Nå rev han seg løs fra grepet Charlotte hadde rundt armen hans. Han trasket i forveien. Han snublet i noe, men gikk bare videre. Han enset ikke noen ting rundt seg, bare fokuserte på å holde beina fra hverandre, så han ikke snublet igjen. Plutselig skrek Charlotte. Michael snudde seg og han skulle til å si at nå måtte hun snart holde kjeft hvis ikke kom han til og kaste henne ned skråningen. Men han fikk aldri gjort det. Han så nemlig det som Charlotte hadde snudd seg vekk fra. Han gikk sakte mot det som hang fra treet. Han kjente at tårene presset på. Han kjente at nå var alt over. Han så på personen som hang der. Han hadde den ene hånden lukket. Michael åpnet hånden hans, det datt noe ut. Månen lyste nå opp hele skogen. Og Michael tok opp det som hadde falt ut. Det var et bilde. Det var bilde av en jente med svart hår og tynne fingre, og med en arm rundt skuldrene. Bak på bildet stod det. “Din for alltid”