Sally het jenta, jenta som alltid hadde masse venner. Jenta som var så pen at alle snudde seg etter henne. Jenta som var den mest populære hos gutta, ”Afrodite” kalte de henne. Ikke rart Sally var sammen med den kjekkeste og kuleste av alle guttene i byen, Benjamin. Navnet smaker liksom ”han er bare min”. Det passet bra for Sally.

De gikk på forskjellige skoler, hun gikk i 10. klasse, og hadde akkurat fylt 16, mens han var 18 og gikk på videregående. Han gikk musikk, dans og drama, med musikk som valgfag. Trommeslager, gitarist, bassist, og sangstemme som en nattergal. Benjamin var perfekt på alle måter. Han lignet litt på Sally. Mørkt, langt hår og vakre øyne. Munnen, den var helt spesiell. Som en sjøanemone, fristende, og deilig lyserød. Sally hadde langt, brunt hår med de fineste bølger. Lyseblå øyne som nesten grenset til turkis. Hun lignet på et jordbær. Med små innslag av bringebær. Så rød, så søt, så frodig.

De to levde livet sammen i fullkommen harmoni. De dro på hyttetur til kysten, kjørte motorsykkel, og Sally var med på bandøvinger. Hele bandet hadde blitt glad i Sally, og Sally var glad i bandet. De hadde til og med skrevet sang om henne, ”My Afrodite, my Sally” het den. Sally gadd ikke å være sammen med jenter på sin egen alder. ”Fisefine småjenter” kalte hun dem. Benjamin, bandgutta og deres kjærester var hennes omgangskrets.

Sally og Benjamin hadde til og med hatt sex, lenge før Sally fylte 16. De så ikke noe problem i det, de likte det. Hvis noen andre ikke likte det, fikk det være deres problem. Første gangen hadde de blitt tatt på fersken av mammaen til Sally, men hun bare smilte og gikk sin vei.

Sally var enebarn, men var ikke bortskjemt av den grunn. Faren hadde stukket av, mens moren ikke hadde kommet over hippiestadiet enda. Det var nok derfor hun bare smilte og gikk. -”Make love, not War”.

Sally hadde ingen konkrete planer om yrke og slikt, hadde helst lyst til å bli groupie for bandet. Bare hun fikk være sammen med Benjamin. Benjamin var enig. De to elsket virkelig hverandre, og hadde ikke øyne for noen andre.

De to skulle på hyttetur, bare de to. For å slappe av, kose seg, spise god mat, for å konsentrere seg om hverandre. De pakket ut, fyrte i peisen, og spilte kort. Det var høst, og gradestokken begynte å krype ned mot minusgradene. Benjamin gikk for å hente mer ved. Med det samme han kom inn døra igjen, ropte han på Sally som lå ovenpå og ventet. ”Du, jeg fant ei eldgammel bok i vedskjulet, vil du se den?”

Sally hadde planene klare for kvelden, hun skulle ikke lese noen bok, nei, hun skulle ha Benjamin!

”Kom opp kjære, så skal jeg lese, men ta av deg på beina.”

Idet Benjamin kom snublende inn på rommet måtte Sally le. Han hadde ikke noe på beina, men ikke noe annet enn en latterlig stygg boxershorts. Det var det Sally elsket med ham; alt det stygge og rare han gjorde, var så uimotståelig vakkert. Han satte seg på sengekanten og bladde ivrig i boka. ”Jøss”, utbrøt han i en tone Sally sjelden hørte. ”Den starter jo bakerst! Dritfett!”

Boka var ei sånn svær, gammel bok med gult papir, og slitt læromslag. På permen var det rispet inn en slags figur. Det lignet litt på et ansikt. Benjamin enset ikke engang at Sally ikke var interessert i boka, så Sally skred til verket. Hun reiv boka ut av armene på han, og la seg over han. ”Vær så snill Sally, ikke nå” sa Benjamin med en streng tone. Sally hadde aldri blitt avvist av Benjamin på noe vis før, så nå ble hun irritert. ”Hvorfor ikke? Nå som vi er på hytta og greier”. For Sally virket det som han brukte en halv evighet på å forklare at han ville spare seg til neste kveld. Sally var fremdeles sint, og bare snøftet og la seg over på siden. Det tok ikke mange minuttene før hun sovnet.

Neste morgen be hun vekt med frokost på senga. Den første tanken som slo henne var at Benjamin hadde dårlig samvittighet. Likevel virket det ikke sånn på ham. Det eneste han pratet om var denne boken. Han forklarte at det var en slags bibel, med mange messevers og tegninger. Han kalte det en ”Voodoo-bibel”. Sally hadde bare lest om Voodoo i tegneserier, så hun visste ikke annet enn at gale ”heksedoktorer” stakk nåler i små halmdukker, så skulle noen dø, eller få voldsomme smerter. Hun tenkte ikke mer over det, og ikke hadde hun tenkt å gjøre det heller. Benjamin sang for henne, han visste at hun elsket akkurat det. ”You make me sick, because I adore you so, I cut your name in my heart”. En sang av Muse. Benjamin elsket Muse.

Dagene gikk, og de pratet ikke mer om boka, men Sally visste at Benjamin leste mens hun sov. Sally merket at han ble mer og mer urolig om natten, men hun regnet med at det bare var mareritt eller noe. Til slutt var han så urolig at Sally ikke fikk sove. Hun sparket ham i siden i håp om at han skulle våkne. Med det samme han åpnet øynene ropte han ut noe på et helt fremmed språk. Stemmen var helt annerledes, som om når du setter en kassett på ”slow-motion”, dyp og skummel. Sally ble skremt, så skremt at hun holdt pusten. Når hun endelig våget å trekke et åndedrag igjen, vekket hun ham med å stryke ham forsiktig på kinnet, han hadde sovnet igjen. Denne gangen var han akkurat som før, vakker, med svevende stemme. Sally spurte hvorfor han gjorde det, men han bare satte opp en forskrekket mine. ”Jeg har ikke gjort noe som helst, bare sovet!” Sally skjønte med en gang at han ikke husket noe som helst, så hun bestemte seg for å late som ingenting.

Neste natt lå Sally våken til tidlig på morgenkvisten. Hun fikk ikke sove, hun var redd. Livredd for et utbrudd til, for han var mer urolig nå enn i går.

”Tenk om det er boken?” tenkte hun høyt. Benjamin gryntet og vred litt på seg med det samme. Benjamin hadde boken under puta, så hun måtte være uhyre forsiktig. Hun skulle finne ut hva som gjorde Benjamin så rar, koste hva det koste vil!

Å få tak i boken gikk som en lek, men hun grudde seg til å lese. Hun fikk bare en ekkel følelse om at det var noe mystisk med den.

Som Benjamin sa, startet den bakerst. Versene sto på gammelnorsk, og av og til sto det på latin. Sally kunne litt latin, så det visste hun. Bildene var grufulle. Gamle damer med opprevne klær, grå ansikter og blødende sår. Sally slo igjen boka, men fant fort ut at hun måtte lese videre. Jo lengre hun bladde, jo styggere ble bildene, og versene ble desto lengre. ”Quod me nutrit, me destruit” var det skrevet over to hele sider. ”Den som nærmer seg meg, ødelegger meg”, det var latin. Hun leste et av versene. Det handlet om masse djevler, demoner, pakter med satan, hekser og banneord. Nederst på siden var det et messevers.

Sally leste messeverset høyt, men ikke så høyt at Benjamin kunne bli vekt. I det samme øyeblikket begynte Benjamin å røre på seg, akkurat som om han vred seg i endeløs smerte. Sally leste verset om igjen, hun måtte se hva som skjedde. Benjamin ble verre og verre, kroppen kunne vise de forskjelligste reaksjoner. Når den virvlet rundt i det ene øyeblikket, kunne den i det neste være helt ubevegelig. Bena filtret seg sammen, og viklet seg så løs igjen. Det samme gjorde armene. Noen av fingrene og tærne var strukket rett ut mens de andre var helt forvridde. Sally var livredd. Hun skjønte at Benjamin var besatt. Hun hadde lest om åndeutdrivelse i et magasin engang, så hun bestemte seg for å fortsatte å lese, i håp om at dette skulle gi seg. Kroppen hans var bøyd i halvsirkel, og plutselig lå han rett, som en pinne. Han kastet hodet frem og tilbake, det var nesten som det skulle rives av resten av kroppen. Han ropte ut så mye stygt at Sally fikk frysninger. ”Fjern deg, jævla kjerring! ”Rører du meg, er du død, jeg kommer til å drepe deg, jævla drittkjerring!!!” Ansiktet avspeilet skiftevis frykt og raseri, det var forferdelig. Sally gråt så tårene sprutet.

Etter en stund roet Benjamin seg ned. Hun messet videre, helt til Benjamin lå dønn rolig. Det føltes ut som dette varte en evighet, men det hadde bare tatt noen minutter. Sally var sikker på at Benjamin var helbredet nå. Forsiktig la hun ei pute under nakken hans, så han lå godt. Han sov som en unge. Og slik fortsatte det i nesten et døgn til. Sally gikk rundt og kjedet seg mens Benjamin sov. Når han endelig våknet, var Sally ute på joggetur. Når hun så at det var lys i hytta, og at det røyk fra pipa, ble hun så oppspilt at hun omtrent spurtet hjem. Benjamin lå i sofaen, like vakker som han bestandig hadde vært.

”Husker du noe som helst?” spurte Sally forsiktig.

”Husker hva? Hva har skjedd?” Sally bare smilte, og gikk for å hive innpå peisen. Det var ikke ved hun skulle hive på, det var boken, for boken var farlig.

”Hva, Sally? Hva er det jeg skal huske?” ropte Benjamin etter henne. ”Hehe, bare glem det du kjære…Jeg kan si så mye som at det er mer mellom himmel og jord enn du tror.” sa Sally med en stemme så myk som fløyel. Benjamin skulle ikke vite hva som hadde skjedd, det var det kun Sally som skulle. Og djevelen.