Jeg kjente narkotikaen trenge seg inn i kroppen. Det var som om jeg kom til en ny verden, jeg var helt lykkelig nå. Alt var søtt, sancecellene mine smakte søtt. Narkotikaen var som godteri, noe jeg var avhengig av. Alt var hvitt og jeg trengte ikke å bekymre meg over noen ting, men jeg var alltid redd for at mamma skulle merke at jeg brukte rusmidler. Jeg ville både bli kurert og ikke, for jeg får depresjoner veldig ofte og derfor ble jeg roligere med narkotikaen.

For 1 måned siden, så jeg alle vennene mine prøve narkotika og de mobbet meg fordi jeg ikke gjorde det, men jeg viste dem at jeg var tøff og tok det første steget. Var det feil eller var det helt greit, det jeg gjorde? Jeg fikk veldig vondt da jeg prøvde for første gang, men etter hvert så ble det bedre og det ble behagelig å ta narkotika. Jeg vet, jeg skulle aldri ha begynte med narkotika, men jeg bare måtte vise dem det. Nå kan jeg ikke slutte med det og jeg blir svimmel og får angst veldig ofte. Noen ganger tror jeg at mamma vet noe innerst inne i seg, men hun sier ikke noe til meg.

Jeg våknet til en nydelig morgen og idag var det ikke skole, fordi lærerene streika. Det gjorde ikke noe for min del, men mamma ville at jeg fortsatt skulle lese i lesebøkene. Plutselig da jeg var på vei til rommet mitt, hørte jeg hjerte dunke saktere. Jeg var en snegle, som ikke klarte å gå opp trappene. Jeg ble svett og så at dråpen gikk sakte ned fra panna og ned til gulvet. Det begynte å dryppe. Jeg ble varm og så et lys, men bestemte meg for å ikke følge det lyset. Jeg kunne høre mine tunge skritt som prøvde å gå opp, men aldri klarte det. Til slutt falt jeg ned, mistet kontrollen og svimte av. Pusten var som en dampmaskin som nettop hadde stoppet.

Mamma tok meg med til sykehuset, og der fikk hun vite av legen, at jeg brukte narkotika. Mamma ble både sint og lei seg. Hun hadde blanda følelser og hun gadd rett og slett ikke å se på meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Ville mamma noen gang snakke med meg igjen? Jeg var redd, rett og slett redd. Redd for å dø, redd for å leve.

Legen ville at jeg skulle kureres med den spesielle kuren. Vi fikk medisiner og var på vei hjem. Jeg var som en hund bak mamma, jeg fulgte etter henne uten å si et ord. Mamma gikk over veien, og jeg så bilene suse forbi. En etter en. Lyden av den glatte veien gjorde meg redd. Jeg kunne høre vinden snakke til meg og jeg var i min egen verden.

Jeg skulle over veien, for mamma ventet på meg, men jeg ble stående stille for vinden snakket fortsatt med meg, verden snakket med meg. Jeg gikk sakte bortover. Det var et tre over veien som ropte på meg. ”Kom hit, kom over til meg”. Jeg gikk sakte over, men med store skritt. Rusen hadde enda ikke godt over. Idet jeg gikk over, hørte jeg noen tute, det var som om noen feiret min bursdag. Jeg brydde meg ikke, for treet ropte på meg, jeg måtte over veien. Jeg begynte å se rundt meg, og jeg fant ut hvor den tute lyden kom fra. Alt ble plutselig svart.