Parken har blitt svært grønn. Den blomstrer opp nå som det nærmer seg juni og været er varmt. De store trærne bøyer seg over de kronglete stiene som snor seg mellom benkene, og når høsten kommer vil de dryppe blader i rødt og gult ned på grusen. Gresset er en beholder av morgendugg, og siden solen ennå ikke er helt varm, så er noe av fuktigheten blitt værende. Fontenen setter til å sprute og bittesmå vanndråper blir feid med vinden og dusjer såvidt over de folkene som går forbi.
Det dufter friskt og rent.

Jeg går og holder hånden hans. Som meg så elsker Robin parken – han elsker å sitte på benkene, se endene i vanndammen og betrakte alle som kommer og går.
Men mest av alt så er det en fryd å være der sammen med meg, han sier det selv – jeg er tross alt kjæresten hans; jeg elsker ham og han elsker meg.

Robin... Det navnet lyder så utrolig melodiøst for mine ører. Selv etter fire gode år sammen som et vilt forelsket par, får jeg fortsatt sommerfugler i magen og en deilig brusende lyd i hodet hver gang noen nevner navnet hans.

Han er så perfekt, så vakker, der han sitter i morgensolen med lyset glitrende i det blanke blonde håret og diamanter funklende i de blå øynene. Så flott, og så ordentlig kledd, så veltalende og romantisk.
Alt dette er Robin mens han sitter ved siden av meg og holder hånden min. Mens han stryker meg over håret og hvisker at han elsker meg. Mens han kysser meg, og mens han prater lavt med meg.

Vi pleier å gå med fingrene flettet i hverandre. Noen ganger har Robin armen om livet mitt – han får meg til å føle meg trygg og varm. Treffer vi noen av vennene våre blir han alltid stående bak meg, med armene låst omkring livet mitt og haken hvilende på den ene skulderen min. Sånn at jeg kan være nær ham, og han kan være nær meg.

Vi har for vane å vise verden hvor mye den ene betyr for den andre.

Det er vidunderlig å være forelsket og gå i parken. Det er fantastisk å kunne sitte på en benk og filosofere om dypere ting med en sjelevenn. Det er en god følelse å vite at man har noen som alltid vil være der, som man kan stole på – en som aldri kommer til å forlate deg, noen gang, nettopp fordi han elsker deg.

Robin er akkurat sånn – en som aldri, aldri kommer til å forlate meg. Han elsker meg altfor høyt til å kunne gjøre det.

”Se. Der kommer hun igjen.”
”Hvem?”
”Hun det har klikka helt for, vet du... Hun som går rundt og snakker med seg selv.”
”Å...”
”Sett henne før?”
”Nei... Tror ikke det...”
”Se – nå setter hun seg på benken... Ja – akkurat som hun pleier å gjøre: hun setter seg ned, snur seg som om hun snakker med noen sittende ved siden av seg, og – jada, nå ler hun og prater høylytt, bare hør... Navnet ’Robin’ har hun nevnt flere ganger, det er nesten som om hun snakker til en usynlig person ved navn Robin.”

”Herregud – hvorfor gjør hun det?”
”Jeg er ikke sikker, men...jeg tror det kommer av at hun hadde en kjæreste en gang som het Robin, men han døde i en ulykke. De hadde planlagt bryllupet og alt – det sies at den vordende brudgommen døde i en ulykke på vei til kirken.”
”Så fryktelig! Stakkars henne!”
”Jeg vet... Ikke rart hun ble gal, hun sto jo og ventet ved alteret da hun fikk beskjeden. Hun ble gal der og da, det var visst som om fornuften hennes bare koplet totalt ut – permanent.”
”Det er jo maksimal elendighet...”
”Ja, og bare tenk: kjæresten døde da hun var 20-et-eller-annet...
Nå er hun drøyt 30.”