Dødssyk. – Nei, sier jeg. – Jeg vil ikke snakke om det! Bare det å få vite at jeg har hjertesvulst er plenty. – Jeg vil bare ikke snakke om det, okei? Skriker jeg opp i trynet til mor. Hun gråter. Mor griner for helvete. Første gang jeg ser henne sånn.

 

Skal jeg trøste henne? Jammen, det er jo jeg som skal dø her. Det er jeg som skal trøstes. Skal jeg gå da? Eller løpe. Løpe ned trappa, forbi dataen, inn på rommet og smelle igjen døra slik at knirkinga blir gråt fordi det kveler den. Eller kanskje droppe smellet. For mor vil mulig grine mye mer da. Slik at det ikke hjelper å løpe ned trappa, forbi dataen og inn på rommet.

 

Jeg setter meg ned ved siden av mor. – Ikke gråt mor. Det var ikke meningen å reagere så voldsomt, men det er et helvete jeg må gjennom, det vet du. Stemmen er beklemt.

 

Hun svarer ikke. Ligner ikke mor å la være å svare, men det er vel for mye for henne. Ta meg med til sykehuset annenhver dag, lage mat, gjøre rent og alle de mødreoppgavene som alle mødre skal gjøre.

 

Det er blitt mye lettere etter den grineepisoden til mor. For første gang fikk hun ut følelsene sine på en mer menneskelig måte, ikke ved å bli sur og dritkjip.

 

Mor ber meg om å skrive dagbok. Fin måte å få ut aggresjon, sinne og emosjon på. Hun har selv starta med det. Hun sier det hjelper, men det er ikke hva jeg vil bruke min tid her på jorda til. Jeg vil se film, henge med venner, spille fotball – oppleve verden! Alt som fjerner tanken på svulsten.

 

– Glad i deg, sier mor og kysser meg på panna. – Glad i deg og. Hoster en smule tørrhoste. Ikke noe godt tegn sier legen, men da sier jeg bare at det er ikke noe godt tegn å være innlagt på sykehus, og være sengeliggende.

 

- Mor, lov meg en ting. Glem meg aldri.

- Jeg skal aldri, aldri noensinne glemme deg gutten min. lover.

 

Tørrhosten gir seg ikke. Legen sier jeg ikke har lenge igjen. Håper hele verden går i dass. Alle burde vite hvor jævlig jeg har det. Hjertet mitt faller ned i magen. Og pulsen har blitt voksen og vil aldri bli barn igjen. Ørene er lukket og venter på at tærne skal komme på besøk.

 

En mann, kalt prest, sitter i stolen til mor. Mumler noen utålelige ord. Jeg slår bibelen ut av hendene på han.

– Jeg skal faen meg ikke bli frelst av en jævla flintskalle som kaller seg prest! Vedder han er pedo! Presten reiser seg forskrekket, plukker opp drittboka og går ut.

 

Stumme ord kommer fra mor, leger og sykepleiere.

 

Jeg ser ned på meg selv. Eller i hvert fall det speilet hele tiden har sagt hvordan jeg ser ut. Bare jeg vet hvordan det er etter at livets ild har slukket.