- Men, men… Jeg får vel få den lattermilde ræva mi hjem. Blir det for mørkt, finner jeg ikke igjen teltet mitt, vet du.

- Nei ’a! Kan du ikke bli litt lenger?

- For hvilken grunn? Så vi kan sitte her og snakke om det å elske noen!? Nei, takk. Venter du noen år til, så finner du ut at den du elsker er Gud, og deretter begynner du i kloster. Da kan du snakke med mange andre om det å elske, elske din Herre. Høres ikke det gøy ut, da?

- Ha-ha. Å, nei, da. Jeg skal finne meg den første og verste på plata, gjerne noen år eldre, som jeg da skal bli sammen med og snakke om hvor mye jeg elsker han foran deg, og det baaaaare for å være en pp.

Nora dro på ordet ”bare” lenge, for å ende i et stort, hånende glis.

-Pp? Og det er? Pen pike? My ass!

Det er utrolig hvor mye man kan si til kona så lenge man har et godt forhold og blunker til henne etter den egentlige ”fornærmelsen”.

- Pp? Jeg visste du var gammeldags, men ikke så gammeldags. Du vet at det faktisk finnes en grense, faktisk.

- Faktisk så sa du faktisk tidligere i setningen, faktisk faktisk. Visste du det, eller? HA!

- Når var det du begynte å rette meg i slik granatrikk ’a?

- Da du begynte å få en toer i norsk-grammatikk. Det heter grammatikk. G-r-a-m-m-a-t-i-k-k! Og ikke granatrikk. Det er ingen trikk laget av gran altså.

- Det er en sterk toer! Ikke bare en toer, en STERK toer! Og dessuten, det var på ungdomsskolen, og jeg forstår fortsatt ikke hvordan du har funnet ut alle karakterene mine

- Ja, som om det er stor forskjell mellom det. Og jeg forstår heller ikke hvordan du ble skribent hos det reisebyrået! Men du, hva er pp?

- Pest og Plage!

Det er utrolig med forholdet mellom meg og Nora. Uansett hvor mye og hva vi diskuterer, så har det seg slik at det aldri blir noe krangling. Det er alltid noe humoristisk ved det. Det er nesten aldri noe seriøst. Det er egentlig synd. Vi kan ikke ha noen alvorsprater, om noe hun eller vi har problemer med, eller lurer på, eller ja, bare føler for å snakke om.

Jeg vet ikke om det er slik med alle mannfolk i ekteskap med barn, men jeg føler at ekteskapet er mye bedre enn det alle klager over. Og i tillegg, slik forholdet har utviklet seg, det er bare utrolig.

Kona mi, Nora, og jeg bare møttes. Etter bare fire uker giftet vi oss på grunn av fritidsproblemer. Trodde det ville bli morsommere med ny hverdag. Men hverdagen ble heller ikke til noe nytt, bare en ring. Det tok oss to måneder før vi faktisk flyttet inn hos hverandre, etter møtet med presten. Vi omgikk hverandre så lite som mulig. Jeg tok meg en ekstra jobb og vanket med kompiser. Nora tok seg jobb hos et reisebyrå hvor hun var borte uker av gangen for å skrive noen idiotiske brosjyrer om hvor fine de forskjellige stedene var.

Etter to år fikk vi vårt første barn, Rita, etter mye push fra foreldre og svigerforeldre. Nora sluttet i reisebyrået og begynte å være mer hjemme med Rita. Vårt forhold begynte å utvikle seg. Nå snakket vi faktisk sammen ved middagsbordet.

Åtte år og ett barn senere fikk vi Nora. Navnebakgrunnen hennes blir omtalt som søtt, men jeg og datter Nora ler bare om det.

På fødestuen satt jeg og ventet på at lille Nora skulle poppe ut. Veene hadde startet rett før middag, så vi hadde ikke fått spist. Jeg hadde kjappet med meg noe mat fra kjøleskapet, jeg rev opp noen brødbiter og så ned i posen etter hva jeg hadde tatt med av pålegg. Av interesse var det bare syltetøy. Oppgitt tok jeg opp lokket og skulle til å klemme ut litt jordbærsyltetøy.

Nå hadde de fått sånne fine skviseflasker på butikken, selvsagt måtte jeg jo prøve de artige flaskene der!

Man kan jo ikke klandre meg som førstegangsbruker, men jeg visste jo selvsagt ikke at man måtte vri på den lille, rød toppen. Jeg klemte og klemte, men ingenting kom ut. Irritert som jeg begynte å bli, presset jeg enda mer, men da, plutselig, på en eller annen måte klarte den lille skrukorken og vri på seg slik at den åpnet, og da, DA kom det. Rett opp i ansiktet og nedover skjorta mi. Rødt jordbærsyltetøy fra Nora. Etter at jeg hadde kommet over Nora nr. 1 sjokket, kom Nora nr. 2 sjokket. Legen ropte opp navnet mitt og ba meg komme inn. Nora var nydelig. Begge to. Skulle nesten tro at folk var stygge og ekle når de var svette, men kona mi var nydelig uansett.

 Jeg fikk holde henne og klarte selvfølgelig å søle fullt av syltetøy på den nye dattera mi. Jeg vet ikke om det var grunnen, men etter det har hun vært vill etter jordbærsyltetøy fra Nora.

Selv om mor og datter har samme navn, er det for meg like likt som Isabella og Nils.

- Men du. Jeg mener det, jeg vil du skal være hjemme i natt.

- Jamen, jeg blir hjemme i natt. Naturen er mitt nye hjem. Foreløpig.

- Når kommer du hjem igjen da?  For godt, mener jeg.

- Jeg vet ikke ennå.

- Vel. Du burde snart bestemme deg, ellers har du snart ikke noe hjem lenger.

Det var tydelig at hun mente dette. Smellet døren lagde etter henne henger fortsatt fast inni meg. Nå hadde jeg fått det bevist. Hun brydde seg om meg.

Jeg så på fryvillene, eller hva de nå het, som svermet rundt inni den lille, runde, hvite utelykten. Det var ganske mange der egentlig. Jeg mente den lyste sterkere før. Fingeren min begynte å pirke borti. Plutselig tappet den borti kanten hardt og lagde en snål lyd. Overraskende var det å se to av disse insektene forsvinne.

- Typisk deg, Andreas! Nå har du enda noen stakkars insektunger du må ta deg av. Sammen med denne kladden av en elgkalv du drepte moren til.