Bilen vår rullet sakte bortover den grusbelagte veien i Queens - New York City USA Vi var på vei til "Oppgang B", det beste diskoteket i hele Queens. Vi, det vil si narkotikaetterforskene Al Drefforson og Eddie Glawrence. Min partner Michael og jeg hadde tidligere jobbet i Los Angeles, men nå var vi altså blitt forflyttet til New York. Vi hadde mottatt flere brev i posten med informasjon om hvor narkohaiene holdt til, undertegnet "Peter Pan." Hvem han var visste vi ikke, men i hans siste brev til oss stod det: "Kom til "Oppgang B" lørdag 19 november. Stor hai i vannet. Se etter mann med stor "P" på brystet. PS: ta med $1000, ellers får dere ingenting."

Da vi kom fram så vi det... En død person lå på marka i smuget, like bortenfor den diskrete inngangen til "Oppgang B." Vi gikk nærmere og fikk se at personen var ikledd en svart t-skjorte med en stor, hvit "P" på brystet. "Peter Pan!" Faen! Han var blitt drept! Nå som vi skulle ta denne store haien. De store brune øynene til "Peter" så på ingenting. Vi lukket dem. Et eneste kulehull gjennom skjorta var visst det eneste som skulle få denne svære karen til å slutte å fungere. Det lyse håret hans var ikke lenger lyst, men rødt av blod, og ansiktet med den rare snurrebarten var uttrykksløst og hvitt. Dette fikk vi ta oss av etterpå, for nå bar det inn på diskoteket. Vi måtte nesten famle oss fram på grunn av den tette røyken der inne. Vi gikk mot en av de store bardiskene. "Hva vil dere?" var spørsmålet til bartenderen. Stemmen var så dyp at ringen i nesen hans nærmest dirret. Vi la $50 på disken og spurte om han visste noe om en viss "Peter Pan." Han vinket oss inn en dør.

Der inne var det et stort velordnet kontor, godt avskjermet fra støyen utenfor. Et stor ruvende skrivebord dominerte interiøret, og rundt hele kontoret var det et enormt innebygget akvarium med en 5-6 haier svømmende rundt i. Mannen bak skrivebordet var liten, tynn og med langt hvitt hår og sjegg. Han så faktisk akkurat slik ut som jeg hadde forestilt meg den store filosofen Aristoteles. Mannen presenterte seg som Eliot Dimmer. Han hentet fram tre glass og fylte dem til randen med wisky. "Hva vil dere?" spurte Mr. Dimmer med en litt hånlig stemme. Vi sa at vi var politimenn og at vi lurte på om han visste noe om "Peter Pan." Plutselig var to pistoler rettet mot oss. Eliot holdt dem begge. "Jævla snutfan! Jeg har smuglet narkotika i 18 år nå, og dere skal ikke få ødelegge noe som helst! Douglas!" Han ropte på bartenderen. "Før disse to ekle purkkrypene ned i kjelleren, så vi kan bli kvitt dem!"

Vi ble dyttet ned i kjelleren som var like stor som kontoret ovenpå. Det var to store pumper som pumpet friskt vann til akvariet ovenpå. Det gamle siktene vannet ble ledet ned i et stort hull i gulvet. "Ned der kommer dere to til å falle, med hvert sitt store kulehull i hodet," sa Eliot med smilet fra øre til øre. Alt dette på grunn av denne "Peter Pan" og tipsene hans. Nå skulle vi altså bli skutt nede i denne kjelleren, for så å bli dumpet ned i avgrunnen hvor ingen ville finne på å lete etter oss. Hurra! Så gøy! "Da må jeg nok dessverre sky..." "Mr. Dimmer!" Stemmen kom ovenfra. "Kom hit! Du har kunder!" Eliot Dimmer forsvant opp trappen og lukket døren etter seg. Hva skulle vi gjøre nå? Ja selvfølgelig! Mobiltelefonen! Vi kunne jo bare ringe etter hjelp! Men samme hvor mye vi prøvde så gikk det ikke. Veggene i kjelleren var for tykke, at de blokkerte signalene fra telefonen. Vi måtte finne en annen løsning.

"He, he." "Se hit litt Eddie." Al pekte på en ventil i veggen. Han hoppet opp på skuldrene mine og åpnet den. Den var stor nok til å kunne rømme igjennom. Så hjalp han meg, og jeg var akkurat kommet meg inn da :

"Mine herrer! Forlater dere uten å si adjø? Dere kunne trenge å lære litt disiplin." Eliot og bartenderen var kommet tilbake. Søren! Hadde han dukket opp 10 sekunder senere ville vi rukket å krabbe ut. Nå måtte vi pent krabbe ned igjen. "Rømningsforsøk? Still opp på gulvet. Her skal det skytes!" Dimmer var helt vill etter å bli kvitt oss. "Adjø karer." Eliot ladet pistolene sine og... bang, bang! De to mennene segnet døde om på gulvet, med hvert sitt kulehull i hodet. Ja, Eliot Dimmer og bartenderen altså. Vi overlevde visst... så vidt. Bak de to likene stod... ingen ringere enn "Peter Pan." "Hei gutter! Er jeg god til å spille død eller?" Hva, men han var jo død. Vi så jo kulehullet! "Peter" tok av seg den gjennomhullede skjorta og under den var det... ja, en skuddsikker vest!