Han sitter og kikker ut av vinduet med et bekymret uttrykk i ansiktet, han biter seg selv i leppen. Han blør litt. I det "våkner" han fra tankene. Han tenker mye, på alt som = har skjedd. Det går ikke en dag uten at han tenker på familien sin. Hvordan har de det undrer han. Han drømmer ofte om at det blir fred i hans land, slik at han kan reise tilbake.

 

Haslim var bare fem år gammel, da han ble revet bort fra familie, venner og hjem. Foreldrene hans hadde fortalt mye om Norge kunne han huske. Onkelen hans hadde bodd i Norge i flere år.

 

En dag merket han en annen stemning i huset, en trist atmosfære som var så følelsessterkt at det var til å ta og føle på. Han begynte å tenke tilbake på den dagen:

 

Moren hadde begynt å gråte, hun prøvde å skjule det, men tårene trillet da hun kom å satte seg ved Haslim for å prate med han.

- Haslim, begynte hun forsiktig. Så tok hun en lang pause, bet seg i leppen for å ikke gråte høyt. Tårene forsatte å trille. Hun kikket mot han, og forsatte. Du vet, din onkel som bor i Norge?

- Ja, svarte Haslim. Han forsto ikke hvorfor hun skrek, men han syntes allikevel synd på henne. Han likte ikke at hun gråt. Han ventet spent.

- Din onkel vil at du skal dra å besøke han. Hun prøvde å presse fram et smil.

- Hvorfor det? Jeg kjenner han ikke! svarte Haslim litt irritert.

- Slik at du kan se hvor han bor, han savner deg Haslim. Han vil gjerne bli bedre kjente med deg sønn. Hadde moren svart forsiktig.

- Jeg vil ikke reise alene! Jeg vil jo savne dere.

- Jeg vet gutten min, sa moren og tok armene rundt den tuslete lille gutten. Hun holdte han sånn, lenge.

 

De kikket på hverandre. Haslim visste at det var meningløst å diskutere. Han hadde merket at moren mente alvor.

 

Så kom den store dagen. Koffertene stod klare ved døren, og faren gikk fram og tilbake foran døren, med et bekymret uttrykk i ansiktet. Han virket litt stresset. Moren hadde låst seg inne på rommet, Haslim hørte at hun gråt. Plutselig kom hun gråtkvalt ut av rommet, med røde ringer rundt øynene. Hun kastet seg rundt halsen til Haslim og sa;

- Jeg ser deg snart igjen gutten min, husk at vi gjør dette for din egen skyld.

 

Hva mente mor med det, hadde Haslim tenkt. Gjør hva for min skyld? Men glemte fort det mor hadde sagt når han begynte å tenke på andre ting; at han snart skulle sitte på flyet helt alene. Han var litt stolt av seg selv. Han var en stor gutt, han skulle fly til onkelen sin helt alene. Ingen av hans kamerater hadde noen gang flydd, han var den første som skulle reise så langt.

 

Han hadde smilt lurt for seg selv. Han hadde gledet seg allerede da til å skryte om reisen når han kom tilbake. Han så for seg hvor artig det ville bli når han var i luften.

 

Så satt han spent og kjente sommerfuglene i magen fløy febrilsk. Det kilte, han flirte litt for seg selv. Der satt han, helt alene. Og flyet skulle snart ta av. Han gledet seg, men samtidig hadde han en vond klump i halsen, han synes det var vondt å dra fra mor. Far hadde ikke sagt så mye på veien til flyplassen, men han kunne se at faren var lei seg. Han hadde stirret ut av drosjevinduet hele veien, uten å si så mye som et ord. Han hadde bare klemt han og rusket han i håret før Haslim gikk på flyet. Og i en spøkefulltone sagt; Ikke spis for mye søtsaker på flyet, for da får du vondt i magen, og blunket. Så gikk han. Haslim hadde stått og stirret etter han etter han hadde gått. Han stod urørlig fram til faren snudde seg, vinket, og gikk ut døren.

 

Da ble han helt alene.

 

Da flyet tok av, vokste sommerfuglene i magen. Det var en underlig følelse å fly. Han stirret hardt ut vinduet, myste for å prøve å se huset deres, men han kunne ikke se noe. Himmelen var grå, det var akkurat slik han hadde følte seg da. Trist.

 

Da han gikk ut av flyet, kjente han en kald gufs nedover ryggen. Brr, så kaldt det var! Da han ankom flyplassen, så han plutselig en stor plakat med navnet sitt. Han hadde fått streng beskjed av foreldrene om å ikke snakke med fremmede. Han skulle kun se etter en mann som lignet på hans far. Onkelen skulle holde en stor plakat med navnet hans. Når han så sitt navn, ble han litt målløs over å se så store likhetstrekk mellom hans onkel og far. De var veldig like. Han hadde visst ikke sett onkelen sin siden han var to år gammel.

 

Onkelen virket som en hyggelig mann. Han klemte Haslim og sa;

- Jeg gleder meg til du møter konen min, Berit.

 

Hele bilturen delte de i taushet. Haslim var ikke så snakkesalig akkurat. Han tenkte mest på foreldrene sine, spesielt sin mor. De var sterkt knyttet. Han gledet seg allerede da til han skulle reise tilbake, for da hadde sikkert lillebroren hans blitt født. Moren hans ventet en liten gutt til, hun hadde svelget en stor ballong som lå og fløt i magen. Og den var snart sprekkferdig hadde Haslim fått beskjed om. Det betydde visst at en baby skulle komme ut av ballongen snart. Han var spent på hvordan lillebroren så ut. Kanskje han var like kjekk som han selv var når han var baby. Han hadde et bilde av seg selv da han var liten, og han elsket å kikke på dette bildet, fordi han var så utrolig søt, og så bitteliten.

 

Så kom de endelig fram til huset, og han fikk møte Berit, onkelens kone. Berit var ei meget omsorgsfull og trivelig dame, hun stod på kjøkkenet og bakte da de kom. Hun var ganske lav, litt rund, lyst bølgete hår og hadde et stort smil. Hun brydde seg veldig om Haslim, hun behandlet han som om han skulle vært hennes egen sønn fra første dag.

 

Det ringer på døren, Haslim reiser seg brått opp og springer ned trappene for å åpne døren. Han venter besøk av en kamerat, for de skulle snart på baskeballtrening.

 

Han åpner døren, og blir sjokkert da han ser hvem som står utenfor ytterdøren. Det er hans mor, far og en liten gutt på omtrent samme alder som han selv var da han flyttet til Norge. Han blir så paff, at det eneste han får stammet fram er. Hei, på norsk. Moren kaster seg rundt halsen hans og kysser han varmt på kinnet. Faren rusker han i håret, akkurat slik han hadde gjort sist de var sammen. De går inn i gangen. Haslim har så mye han vil si, spørre dem om. Hvo oordaa an? Stammer han igjen. Onkelen springer ned trappen andpusten, når han ser broren sin og familien, blir han kritthvit i ansiktet. Det føles ut som han får en knyttneve i magen, han får en vond klump i magen nå. Han er helt klart glad for å se broren og familien han. Men samtidig redd for at de skal ta med seg Haslim. Han er tross alt blitt som en sønn for han.

 

Han tar rundt broren sin og smiler bredt. Han hilser på den lille nevøen som han ser for første gang. Og deretter Haslims mor. Han ber de komme inn, og ringer straks til Berit for å fortelle begivenheten. Hun blir straks veldig urolig og redd for at de er der for å hente han.

 

Berit drar hjem fra jobb straks de har lagt på røret, da hun inntrer stuen ser hun veldig engstelig ut, men er samtidig veldig spent på å endelig få møte familien til hans mann og ”sønn”. Hun og moren til Haslim holder rundt hverandre lenge, de forstår at denne situasjonen er ikke enkel for noen av partene. Berit tar av seg yttertøyet og går på kjøkkenet for å lage kaffe, hun tar fram kjekser og kaken hun hadde bakt dagen før. Fordi de skulle feire at Haslim hadde vært hos dem i fem år akkurat i dag, Hun undrer på om det er en tilfeldighet at de kom akkurat i dag. Hun skjelver litt på hendene, hun har fortsatt ikke turt å spørre om de er her for å hente han.

 

Etter kaffekosen, blir det stilt et øyeblikk. Ingen har brakt opp det alle lurer på. Hva som skal skje med Haslim nå. Om de er i Norge for å bo eller for å hente han.

 

Haslims far kremter og sier; Vi har gitt opp håpet om at det skal bli fred i vårt land, vi har ventet og ventet. Men nå er det så mye konflikter og ufred, at vi tør ikke å bo der lengre. Vi håper inderlig på at vi kanskje kan få bo her fram til vi får noe eget. Og hvis du bror, forsatte han med håp i stemmen. Kan hjelpe oss å søke om asyl har det vært fint. Haslim kan fortsette å bo her hvis dere ønsker det. Nå har vi i hvert fall muligheten til å se han hver dag hvis vi vil. Så forsetter han, mens han ser på Haslim med varme og lengsel i blikket. Det har ikke gått en dag uten at vi har tenkt på deg sønn. Haslim tar rundt faren sin og sier;

- Endelig, endelig har jeg hele familien min her! svarer Haslim lykkelig.