Jeg ser ut over de store grønne jordene, de strekker seg så lang øyet kan se. Noen går langs fjellsidene til de høye fjellene. Jeg ser også hele familien min, de står i fjellsidene og kutter og plukker. Akkurat som de hundre andre familiene. Kniven jeg holder hardt, er stor og skarp, hver gang jeg ser på den drømmer jeg meg bort og tenker på revolusjon og på frihet. Men håpet blir avbrutt når jeg plutselig hører jeg en autoritær stemme som skriker mot meg «tilbake til arbeidet». Jeg tar et enda hardere tak i kniven og begynner og kutte og plukke.

Slik er det hver dag, kutte, plukke, spise, sove og sånn fortsetter det. Og slik har det alltid vært så lenge jeg kan huske. Folket mitt blir behandlet som slaver, vi er sultne og slitne. Men vi har ingen stemme. Det hjelper ikke å skrike om hjelp fordi ingen hører. Jeg kan ikke rømme, hvis jeg prøver å stikke av vil de drepe familien min. Vi er her for å opprettholde produksjonen, en prosess som ikke kan utsettes eller settes på pause.

Jeg lurer på om de andre menneskene på denne jorda vet hva som skjer her. Kanskje ingen har fortalt dem det eller kanskje de vet det men velger å ignorere det. Uansett hvilken av grunnene det er føler jeg meg isolert, alene og hjelpeløs. Det virker som altfor mange av mitt folk har akseptert hvordan livet vårt er, de har sluttet å prøve på opprør, kjempe for frihet og revolusjon. Jeg derimot har fortsatt håp og drømmer om at en dag vil vi reise oss mot autoritetene og mitt folk vill gå fri.

Det er en ny dag. Solen skinner så vidt frem mellom de mørke skyene som ligger over de langstrakte fjellene. Jeg har blitt forfremmet, istedenfor å kutte og plukke skal jeg nå sile det gjennom aceton og salmiakk for å presse det sammen til brikker. Denne jobben er bedre betalt men veldig skadelig, men helsen min må jeg ofre for å ta vare på familien min. Jeg ser en hvit mann med et lite følge som går mot meg. Den hvite mannen har på seg svart dress, rød skjorte og han har en sigarett i munnen. Han stopper opp en halv meter foran meg og sier «Gi meg litt av produktet, vær rask. Hendene dine kan fort falle av hvis ikke. Jeg har makten til å skyte politimenn uten å bli dømt. Og det ville jo vært trist å se hele familien din bli skutt ned» Jeg stirrer på han i frykt mens jeg gir han litt av produktet. Han blåser røyken på meg og tester det. Det blir stille i noen minutter før han sier «dette er bra, fortsett slik og familien din kan leve. Jeg trenger disse brikkene, 40 tonn til sammen». Han snur seg, kaster sigaretten og går. Mennene hans følger etter, de har alle like uniformer og bærer våpen.

Jeg blir stående igjen med tomt blikk og ser utover de store grønne jordene. Nå har solen gått bak de grå skyene og jeg kjenner de første dråpene treffe ansiktet mitt. Jeg blir stående lenge å se utover jordene, jeg drømmer meg bort igjen. Jeg står nesten på grensen, men er fortsatt på kokainjordene i Bolivia.