Det var første skoledag på den store Ungdomsskolen jeg la merke til han, gutten som fikk meg til å drømme meg til himmels. Som alle andre spente elever, sto jeg sammen med min beste venn. Hun het forresten Beate. Han sto der sammen med gjengen sin, de pratet høylytt, skubbet hverandre og lo. Og det smilet da! Lenger borte var det noen som ropte på han.

”Hey, Knut! Dra ræva di bort hit nå da!” Så lo han og la på sprang bortover skoleplassen. Så Knut var navnet. Beate og jeg satt på en gammel utslitt benk som hadde sett sine bedre dager. Vi sa ingenting, bare skuet bort på alt det nye. Blikket mitt greide ikke la være å unngå han, drømte meg bort, så for meg at vi skulle gå på det årlige høstballet. Det hadde vært noe! Beate dyttet meg nesten overende.

”Jeg sa: Det kommer til å bli et spennende skoleår!” ”Joda, det skal være sikkert og visst” svarte jeg med et lite smil, uten at jeg riktig hørte hva som ble sagt til meg. Beate gransket meg med øynene sine. ”Jeg trur jaggu meg du er forelska jeg, jenta mi!” ”Hm? Ehh.. Hva? Forelsket? Jeg?” Jeg prøvde å virke overrasket over at hun kom inn på temaet i det hele tatt, men hun gav seg ikke. ”Så, hvem er den utvalgte?” ”Har jeg noen gang sagt jeg tenker på en viss person?” Jeg merket at kinnene mine fikk en smule lyserød farge, og håpet på å finne på noe som fikk henne på andre tanker. ”Det er jo ikke til å ta feil av, Liz! Blikkene avslører alt, i tillegg til at du er helt bortreist.” Egentlig heter jeg Elisabeth, men blant være venner, går jeg under navnet Liz. Nå visste jeg at jeg hadde blitt avslørt, og som min beste venninne hun var, følte jeg meg tvunget til å si sannheten. Vi har ingen hemmeligheter for hverandre, Beate og jeg. ”Du vet han derre Knut, jeg syns han er så kjekk, jeg.” ”Åja, Knut, han er jo rådeilig, er ikke rart du sitter her helt inne i en annen virkelighet.”

Øynene mine ble sperret opp. Likte vi samme typen? Skulle dette bli en konkurranse mellom oss, om å få Knut på kroken? Siden Beate var av den perfekte typen som alltid så velstelt ut, alltid til hadde de fengende kommentarene, alltid hadde de rette moteklærne, som aldri var av den sjenerte typen, så jeg min del av konkurransen som håpløs. Hun kom til å kapre han med glans, skyve han vekk rett foran øynene på meg. Og så var det lille meg da, jenta som aldri hadde de rette klærne, aldri hadde greid å sminke seg, uten at jeg så ut som en atomprøvesprengning og aldri hadde kommentarer som matchet. Og det var jo ikke alt. Siden jeg reddet den største nerden på barneskolen i å bli banket siste skoledag før sommerferien, har han vært som en irriterende klegg som du ikke blir kvitt før du kverker den. Marwin het han forresten. Trange, gamle, slitte McGordon bukser som sitter som støpt lang oppi tutræva hans, briller som minner mer om en diger kikkert og den ”ærlige” sveisen da gitt! En boks med voks er vel i det minste laget for han, og en slik tilsittende sveis som han presterer og ha, skulle man tro han brukte høytrykksspyler for å holde det nede. Tennene hans er bestandig på tørk, og slik er altså Marwin, den personen som jeg aller mest i hele verden ikke ville omgås. Skulle han henge etter meg som en magnet i den nærmeste framtid, kan man trygt si at den lille sjansen jeg hadde for å få en napp på Knut, var totalt spolert.

Dagen fløy av gårde og uten at jeg visste ordet av det, var jeg inne i det siste friminuttet for dagen. Jeg satt alene det frikvarteret, for Beate var hos tannlegen, skulle trekke et par tenner. Så kom det øyeblikket jeg minst hadde tenkt meg. Mens jeg satt der og drømte meg vekk som vanlig, kom Knut bort til meg. ”Sitter du her helt alene du da?” Jeg smilte så pent jeg kunne. Tenk, nå hadde jeg muligheten, siden Beate endelig var borte. ”Tenker” svarte jeg, som også var det eneste jeg greide å hoste frem. Vi introduserte hverandre, flirte, snakket om alt mellom himmel og jord, og jeg fortalte han om Marwin. ”Siden ikke den innpåslitne venninna di er her, så kunne jeg tenke meg å spørre om du ville gå sammen med meg på høstballet?” spurte han plutselig. ”Sammen med deg? Klart jeg vil! Hvorfor velger du meg, over alle på jord?” Først angret jeg på det siste jeg sa, men så fant jeg ut at setningen lønte seg allikevel. ”Fordi du er den eneste normale her på skolen, alle de andre oppfører seg som bimboer, hele gjengen. Og jeg tror jeg er forelska i deg.” Jeg smilte til han. Nå skulle Beate hadde vært her, tenkte jeg. Jeg var den lykkeligste jenta på jord for øyeblikket. Det måtte være skjebnen. ”Så fint at jeg kan si det samme om deg.” Lenger kom jeg ikke før det ringte inn. Han la merke til at Marwin så på oss. Så kysset han meg på hånden og smilte igjen. ”Vi sees!”

Knut gikk forbi Marwin og stoppet. Før han gikk videre visket han til han: ”Og Elisabeth er jenta mi.” Tenk, jeg hadde nettopp blitt kjent med drømmen i mitt liv, mer enn bare venner til og med. Og så slapp jeg den reka Marwin siklende etter meg, tenkte jeg lurt da jeg gikk inn til timen. Uten å vite det, hadde Beate stått å sett på hele hendelsen, og var plutselig blitt en helt annen person, jeg kjente henne ikke igjen, min beste venninne! ”Så du har fått date med Knut?” sa hun med en overlegen stemme, ”Ja, så du det? Er det ikke flott?!” Jeg hoppet av glede, og håpet at hun var glad for min del, men hun bare overså meg fullstendig. ”For deg er det kanskje flott, men tenker du ikke at kanskje Knut var gutten i mitt liv også?”

Beate har i hele livet mitt kapret alle guttene jeg har vært forelska i, så hun ble skikkelig skuffa da det hele snudde seg. Hun gikk hun med nesa i sky, og vi snakket faktisk ikke mer sammen den dagen. Men det bekymret meg ikke i det hele tatt, for Beate var ikke lenger førsteprioriterte i livet mitt.