Jeg ble plassert i en mørk og iskald kjøleskap. Kulden trengte seg innover drueskallene mine. Opprinnelig kom jeg fra Brasil, et varmere strøk. Derfor var det å komme inn i et kjøleskap en unaturlig opplevelse. Det var et stort kjøleskap med masse plass. Inni meg fikk jeg små gåsehuder av temperaturen. Ikke minst fordi jeg var redd. Hva ville skje med meg? Brått hørte jeg en stemme.

Hjertet mitt dunket kjappere, og jeg svettet vann. Nervøst sa jeg « æææ, snakka noen til meg?». «Ja, svarte noen bak meg». Jeg stirret intenst i mørket. Skimtet en lite halvmåne med gulfarge. Jeg brøyt stillheten med et spørsmål. «Er du en banan?». «Ja, svarte han med grusom stemme». «Hvorfor er det bare oss to her?» spurte jeg nysgjerrig. «Alle som er her i kjøleskapet blir spist, svarte han med en normal stemmen». Kulden som trengte inni meg ble bare kaldere. «ddør ikke vi da, stammet jeg med forskrekket stemme». . Kjøleskap døra ble åpnet av en ung gutt. Sakte strakte han hånda si mot bananen. Til min forbauselse fikk ikke bananen panikk. Det viste seg at bananen leste tanken min. «Du trenger ikke å bekymre deg. Alle frukter i kjøleskapet vil dø en eller annen gang». Plutselig hoppet jeg ut av kjøleskapet. Det tok tre sekunder før jeg falt i bakken, og ble most til druejuice. Heldigvis reddet barnet meg. Han tok meg i mot, med en vanvittig reaksjon. Jeg pustet sakte. Glad for ikke å dø.

Tankene mine kretset om hva det lille barnet skullet gjøre med meg. Han holdt meg og bananen i hånden, mens han gikk sakte bort til kjøkkenet. Alt skjedde så fort. Den lille ungen kastet oss inn i en matprosessor og gjorde oss til smoothie. «Nei, tenkte jeg». Men det var for sent.

Jeg våknet brått. Tørket bort all svetten fra pannen, og gipset etter luft. For sikkerhets skyld gikk jeg bort til speilet. Nei, jeg var ikke en drueklase. Jeg var en menneske.