Fort går jeg fra parkeringsplassen, og inn i skogen. Pulsen øker. En tåre triller ned kinnet, og jeg kjenner smaken av saltvann i munnviken. Jeg har alltid tenkt at Elias er heldig. Han bor helt alene, på toppen av en slags klippe. Han sitt hus er det eneste i dette området, og det har utsikt utover hele byen. Selvom det er lite, så er det alltid plass til meg, det sørger han for. Jeg nærmer meg huset hans, og kan høre vannet strømme gjennom elven nedenfor klippen. Jeg åpner døra, og går inn. Ikke en lyd. Sakte begynner jeg å gå inn i stua. 

Første gang jeg var med han, uten andre rundt oss, var hos meg. Vi sitter i stua, med hver vår pepsi max i hånda. Jeg ligger med hodet på brystet hans, mens Friend spilles av i bakgrunnen. Han er varm, og jeg kan høre hjertet hans pumpe fort. Han legger hånden sin rundt meg, og jeg kan kjenne han småskjelver litt. På et vis, så gjorde det meg glad. Tenk at noen kan bli så nervøs av å være med meg. 

Jeg får ikke ut en eneste tåre, og må fokusere sterkt på å puste. Kald og tom, blekere en vanlig. Omringet av spy og blod, sitter han i den nye sofaen sin. Tv en står fortsatt på. Flere tomme, hvite bokser ligger rundt han. Jeg kjenner dem igjen. Det er gutta sine såkalte lykkepiller. Mohammed og onkelen lager dem i garasjen deres.

Jeg får to meldingsvarsler, men jeg velger å ignorere de heller. Det går to minutter, så ringer mobilen min. Jeg sukker og strekker meg til nattbordet for å se. Det er Herman. Jeg avslår anropet og leser meldingene opp høyt for Elias. “Hørte du var hjemme alene, kan jeg og gutta komme?” Jeg ser opp på Elias, og rister på hodet. 

Rommet er grått. Grått og tomt. Jeg står i døråpningen uten å bevege meg. Det er som om bena er fryst fast i bakken. Lyset er av, og den kalde vinden trekker inn gjennom vinduene. Endelig får jeg til å bevege med, og jeg kaster meg over han i tårer. Kald, og livløs. Jeg legger hodet på brystet hans. Ingenting. 

“Jeg må dra snart uansett. Jobb i morgen” Sier Elias, og setter seg opp. Han smiler til meg og tar på seg genseren sin. I døra ut møter vi Herman og Sebastian. De sjangler opp trappa med hver sin kiwi pose. I et siste forsøk, spør jeg Elias om han er sikker på at han vil dra. Han nikker, og gir et blikk mot gutta mens han smiler skjevt av dem. Han kysser panna mi, og begynner å gå nedover trappa. 

Jeg får nesten ikke puste. Det er min feil. Hvordan går det an å være så dum? Jeg holder fast i hånden hans. Kaldt. Sist gang jeg holdt han i hendene, var de varme, og snille på et vis. Forsiktig begynner jeg å rydde opp. Jeg vet ikke hva annet jeg skal gjøre.

Plutselig stopper tv en å spille, og blikket mitt treffer tv en. Det er en varsling fra netflix. “Ser du fortsatt på friends?” Det føles som om hodet mitt eksploderer. 

Jeg kunne hindret det. Jeg kom for å si unnskyld, men jeg var for sen. Jeg likte han. Kanskje til og med elsket. Elsker, mener jeg.

Da Mohammed, Herman, Isak  og gjengen kom til meg den dagen, så hadde de med stæsjet til Mohammed. De ba meg prøve. Først sa jeg nei, men ordet nei er blitt en slags metafor for ja i dagens samfunn. Da alle hadde dratt, ble Isak igjen. Han var helt ute, og kunne ikke gå hjem til foreldrene sine, så han ble over natten. Jeg angrer. Angrer så veldig. Såklart kom Elias til å finne ut av det. De er jo kompiser. Hvordan kan jeg være så dum?

Med en fuktig klut, begynner jeg forsiktig å rense sårene hans. De minner litt om mine, bare hans var mer lilla, og dypere. Det er først da jeg ser en lapp. Den ligger mellom han og sofaen. Uten å nøle, drar jeg den opp og begynner å lese. “Kjære Sofie, ikke ta på deg for mye av skylden”, er det første som står. “Vi ses i himmelen.” Jeg biter meg i leppen, og begynner å lese videre.

Med lappen i hånden ringer jeg til nødnummeret. Eneste jeg sier er adressen, så legger jeg på. Jeg går ut av huset, og lukker døren sakte igjen bak meg. Det har allerede blitt mørkt ute, og jeg kan tydelig høre vannet fosse flere meter under meg. Jeg er helt tom for tårer. Ingenting vil bli det samme igjen. Jeg vil aldri greie å tilgi meg selv. Kan ikke gå et helt liv uten han. På tuppen av stupet står jeg. Alt er sort under meg. Jeg leser lappen nøye igjen, i håp om at alt bare var noe jeg bare innbilte meg. “Jeg elsker deg Sofie”, er den siste setningen på lappen. Jeg trekker pusten dypt, og ser inn i mørket. Jeg lukker øynene, og tar et skritt foran. “Jeg elsker deg å”, sier jeg lavt. Jeg hoppet. Vinden blåser i håret mitt mens jeg faller. En stor smerte glir gjennom kroppen, og et sterkt lys treffer meg. Jeg åpner øynene. Der står mor, og far bekymret og forvirret over meg.