Hun lå helt stille. Dypt under den bløte dyna, med hodet begravet i puten. Hun lå sammenkrøpet med beina presset opp under mot magen. Hun presset øynene hardt igjen. Pustet rolig, uten lyd. Månen stod høyt på himmelen. Hun nektet å være våken. Nektet å høre skrittene hans i trappen. Men de var der allikevel. Like tydelig som minnene som hun ikke kunne legge bort, bildene av de to som nyforelskede. Det første kysset var tatovert inni hodet hennes et sted. Hun holdt gråten tilbake et sted langt nede i magen. Hvorfor hadde hun vært så naiv? Sint på seg selv og på alle valgene hun hadde gjort som hadde ødelagt alt. Hun hørte de tunge slepende skrittene hans i trappen. Hørte den dumpe lyden når han falt mot et av trappe trinnene. Han bannet, ikke høyt, men akkurat så høyt at hun hørte det. Hun krøp lenger inn i sengen, klamret seg til veggen. Hun håpet at han bare ville overse henne. Men hun satte seg plutselig opp da hun hørte skrittene hans som gikk forbi hennes dør. Hvor hadde han tenkt seg. Hun lyttet intenst også hørte hun at han åpnet en annen dør. Hun la den ene hånden over munnen, og en tåre rant stille nedover kinnet. For da skjønte hun hvem dør han hadde gått inn. Hun lukket øynene og krympet seg selv inn i verden hvor hun var handlingslammet. Mens hun lukket øynene, presset tårene tilbake, samtidig som hun hørte de harde dunkelydene i veggen fra rommet til den lille datteren hennes. Hun krøp sammen, sang nattasang til seg selv. Holdt for ørene og hatet at hun visste at uansett hva hun gjorde ville det ikke hjelpe Camilla.

Hun våknet igjen med såre kinn, månen lyste men all sin kraft gjennom gardinene som hang ned foran vinduene. Hun lå og kikket inn i veggen, hun kjente hvordan armene hans lå rundt livet hennes og holdt henne mot kroppen hans. Hun pustet rolig ut og inn og kjente hvor kvalm hun ble av å tenke på at hun lå i samme seng som han. Han strøk med den ene hånden over den tynne magen hennes. Koste med den. Hun lukket øynene. Han begynte så vidt å kysse henne på halsen, kile henne med tungen. Han snudde henne mot seg og kysset henne på munnen. Hun hadde øynene lukket og kjente tårene som rant nedover kinnene hennes. Han så på henne, strøk hånden over kinnet hennes. Hun hulket svakt. Han strøk hånden ned på låret hennes, lot den stryke oppover den bløte huden. Hun presset bena sine mot hverandre. Hun kjente at bevegelsene hans ble hardere, nesten som han kløp henne og hun la seg over på ryggen og han lot fingrene gli helt opp til skrittet hennes. Hun holdt øynene lukket og prøvde å ikke streve i mot. Prøvde å virke villig mot han. Han trykket to fingrer inn i henne og kysset brystene hennes til de var helt våte. Hun gråt hele tiden. Han la seg sakte over henne og trykket henne ned i sengen. Hun ville skrike, men når hun åpnet munnen, løftet han hånden og hun bet tennene sammen, han slo hardt mot kinnet hennes. Og presset seg inn i henne. Hun la hodet på siden og så det søte fjeset til datteren hennes i døråpningen. Det lille fjeset var rødt av gråt og håret hang ned i fjeset hennes. Han så henne. Men sluttet ikke, bare fortsatte og dra seg ut og inn av henne. Sakte først, så fortere og fortere Mens han så den lille piken rett inn i øynene.

Hun satt på badegulvet med et håndkle rundt den nakne kroppen. Krøp forsiktig inn i dusjen og skrudde på vannet. Natten var på vei til å bli dag og fargene fra solen farget det hvite badet rødt og oransje. Hun vugget forsiktig frem og tilbake mens hun fortrengte natten og prøvde å forestille seg en enda en ny dag. Hun satt håret opp i en strikk, og krøllet det sammen i en strikk i en liten ball nesten midt oppå hodet. Hun kjente hvordan tårene presset frem fra bak øyelokkene. Hun trodde virkelig ikke hun hadde flere tårer igjen. Hun hadde fått Camilla i seng. Heldigvis hadde hun sovnet med en gang. Hun hadde vært så redd i natt. Hun så nedover armene sine. Så på de hvite arrene som lyste mot henne. Minnet henne på alle de dumme valgene hun hadde gjort. Alltid tok hun feil valg. Hun så opp mot dusjhodet, lot vannet renne mykt over ansiktet hennes, mens tankene snurret som karuseller oppi hodet hennes. Hun tenkte at hun kunne prøve, bare for å se. Det var ganske lenge siden sist. Men hun kunne prøve. Hun lente seg tilbake mot veggen og lot bena ligge rett ut foran henne.  Hun strakk armen opp mot hylla over henne, lot hånden fomle til hun fant det hun lette etter. Hun dro fingrene forsiktig over bladene. Kjente den kilende smerten som ilte gjennom henne når fingertuppene ble raspet mot barberbladet. Hun lente seg tilbake og kjente byrden på skuldrene hennes lette. Hun lot bladet gli nok en gang over leggen hennes.

Hun gikk sakte ned trappen. Camilla satt i sofaen med dyna rundt seg og de rosa kanintøfflene, hun hadde fått av mormoren sin til jul, på føttene. Hun smilte når moren kom ned trappen. – Markus lager frokost. Sa hun med den søte barnslige stemmen sin. Så smilte hun vakkert mot moren. Og hun husket hvor lykkelig hun var da hun var liten. – Så fint da, sa Julie og strøk hånden over hodet til den lille datteren sin. Hun tasset stille inn på kjøkkenet, med nakne føtter og ble stående og lene seg til døråpningen med det ene benet krysset over det andre og armene i kors. Han så henne og smilte kjærlig mot henne. De store øynene hans lyste mot henne. – God morgen. Sa han. Stekt egg og bacon? Hun ristet på hodet. – Litt juice? Han strakte et glass mot henne. Hun kom litt lenger inn på kjøkkenet og tok juice glasset. Hun bare holdt det rolig med den ene hånden. Han smilte mot henne. – Du var lenge i dusjen i stad. Skulle jeg ha vært med? Han snudde seg mot henne og blunket med det ene øye. Hun lot som om hun ikke hørte det. Gikk bare ut i stuen igjen og satte seg i sofaen. Han ropte ut til henne. – Beklager om jeg sa noe feil. Skjønner at noe er i veien i dag. Vi snakker om det senere. Når han sa det siste stakk stemmen hans langt inn i henne og hun lukket øynene. Camilla så undrende på moren. – Er det noe i veien, mamma? Moren smilte mot henne med munnen. – Neida, det går fint.

– Men du ser trist ut, selv om du smiler, fordi øynene dine er lei seg.

Gangen var så liten. Hun satt sammenkrøpet foran telefonen. Ville plukke av røret og slå nummeret til moren sin. Ville gråte med stemmen hennes i øret. Høre hun som sa at alt kom til å bli bra, hun måtte bare få litt orden på seg selv igjen.  Hun klødde seg på leggen. De bare bena var sommer brune og fine. Hun lente seg forrover og prøvde å tenke klart. Hun kjente plutselig hånden hans på skulderen sin. – Går det bra med deg, kjære? Men like etter den kjærlige stemmen kom den skarpe harde stemmen. - Hva har du gjort på leggen din der? Hun så opp på han og smilte. – Jeg bare skar meg litt da jeg var i dusjen i sted. Måtte barbere bena også. Han hevet øyebrynene. – Elskling, lyver du for meg? Han la hånden på hodet hennes og holdt hardt fast i håret hennes. – Nei. Svarte hun svakt.

– Unnskyld, jeg hørte ikke? Sa han mens han dro hodet hennes bakover mot bena sine. – Nei, jeg ville aldri lyve for deg. Hun gråt. – Nei, for du vet jo at jeg vet hva du har drevet med. Du ville vel aldri gjøre det igjen? – Nei, aldri. Han slapp henne. Det var det jeg trodde. Han gikk foran henne. Presset hodet hennes mot skrittet hans utenpå buksa. Gled sakte ned mot henne, satte seg på huk over bena hennes og så henne rett inn i øynene. – Ikke prøv deg på noe tull. Spar oss begge og ikke prøv på noe dumt, hva? Hun så ham hardt inn i øynene. Den myke stemmen var tilbake igjen. – Elsker du meg nå da? Hun så ned i bakken. Han dro hodet opp for at hun skulle se han inn i øynene.  – Elsker du meg nå da!? Ropte han til fjeset hennes. Hun kjente hvordan magen knøt seg da hun svarte ja. Han så på henne. – Du lyver du. Ingen gråter når de sier at de elsker noen. Han løftet hånden igjen, og mens hun kjente den brennende smerten på huden, tenkte hun.

– Kanskje i morgen. Kanskje forlater jeg han i morgen.