Du sa aldri noe. Du var taus. Men smilet, som aldri helt nådde opp til overflaten, sa så mye mer. De bleke arrene og de svømmende øynene, som hvert øyeblikk truet med å briste, holdt du skjult. Så godt du kunne. Det er rart å tenke på når jeg ser deg, et bilde av deg, at du ikke finnes mer. Du eksisterer ikke lenger, du puster ikke, ler ikke eller gråter. Du er død.

Jeg tenkte først at døden din var det verste. Langt i fra. Så langt unna man i realiteten kunne komme. Begravelsen var verre. Det var kun to typer mennesker til stede. De genuint opprørte, de som tydelig bar preg av det som var hendt og hyklerne. Hyklerne kom med medbrakt mat. Akkurat som om jeg ikke kunne lage det selv lenger. Som komplikasjonen av å smøre seg en skive nå var blitt astrofysikk. Jeg var handikappet, i deres øyne. De kondolerte gjerne så medfølende, men øynene vandret og vurderte hvor mye man hadde brukt på blomster eller om kisten var av eik eller valnøttre. Som om det var det som var det viktigste. Eller om min opptreden var korrekt. Sørget jeg nok? Bonuspoeng for tårer, kjære bror. Jeg var blitt en skuespiller på et teater. Min scene var denne begravelsen.

Den lavmælte hviskingen steg høyt opp under taket på den lille kirken i det jeg gløttet forsiktig inn. Trodde de jeg ikke kunne høre? Trodde de jeg var blitt døv også? Jeg åpnet den tunge inngangsdøren og gikk inn.

Stemmene stilnet og ble erstattet med blikk. Noen av medlidenhet og sympati, andre av nysgjerrighet. Jeg passet nøye på å legge ansiktet i riktige folder. Det som passet seg for en sørgende bror. Jeg passet på å gå i riktig tempo, lute skuldrene og ha tårevåte øyne. Som om livet mitt sto på spill, ikke ditt. Bortsett fra at du allerede var borte. Skuespillet måtte spilles, ikke for familien, men for hyklerne. De som trengte seg inn der de ikke burde være. På en slik dag som bare skulle være din. En hyllest til deg. Den som kom så altfor tidlig. Om jeg bare kunne skrike vilt, trampe i gulvet eller gi den gamle og enfoldige presten en rett høyre. Han som knapt husket hva du het. Du var bare en i rekken for ham. Enda en gravferd å krysse av på kalenderen.  Jeg ville ta den ansvarlige og slå ham ned. Drepe ham. Han som satt på den bakerste benken. Den største hykleren av dem alle.

Jeg husker en gang for lenge siden. Du var ti år den gangen. Mor hadde vasket lakenene og du hadde, som den veslevoksne jenta du var, insistert på å vaske dem selv. Mor var så stolt da. Hun hadde stusset litt når hun så blod på lakenene. Du hadde skyndet deg å si at du hadde fått mensen. I en alder av ti. Vi er tidlig ute i vår familie hadde hun sagt med et betryggende smil, men øynene var langt borte. Som om hun forsvant i en annen verden. Som om hun visste, allerede da.

Hvordan ansiktet ditt endret seg så hun ikke. Hvordan du skjulte ansiktet bak den bredbremmede stråhatten du alltid gikk med. Den som var gul som solen med et himmelblått silkebånd rundt. Den du fikk av mormor. Hun så heller ikke hvordan øynene dine svømte over, hvordan de truet med å briste. Hvordan den lille munnen din snurpet seg sammen. De utstrakte armene dine, som hang stramt ned langs den lille kroppen din og de knyttede nevene i enden av dem, var usynlig for henne. Som i et evig forsvar. Skjelvingen og redselen likedan. Vi var en åpen, lykkelig og normal familie. Du sa aldri noe, og vi tiet med deg.

Vi hørte aldri den sene bankingen på døren, langt etter leggetid, når huset hadde falt til ro. Hendene på dørklinken din eller den lave knirkingen av døren som åpnet seg så stille. Vi lukket ørene for skrittene til skostørrelse 45 som listet seg inn. Som la seg forsiktig ned i sengen din og hvisket mykt og forsiktig til deg. Vi hørte aldri dine lavmælte protester og hans blanding av trusler og kjærlighetserklæringer til deg, var ukjent for oss. Eller hvordan han med de kraftige hendene sine spredte de lubne lårene dine og trengte seg inn. Igjen og igjen. Kveld etter kveld. For hver gang og for kveld mistet du en bit av deg selv. Han befølte deg, kjælte med deg og takket deg. Kalte deg sin lille prinsesse.

Din løsning var genial. Jeg ville ha gjort det selv, om jeg var deg. Bortsett fra din rolle i det. Den skulle jeg ha tatt på meg. Det skulle vært min byrde, ikke din. Jeg ser for meg de skjelvende, men målbevisste hendene dine i det du bærer den lille grønne krakken ut på verandaen. De små barbente føttene dine, ikke lenger så små, gå bortover på det kalde murgulvet. Skritt for skritt. På vei mot avsatsen. Jeg ser deg for meg i det du trår opp på krakken og videre opp på gelenderet. Der står du i den hvite nattkjolen med det gylne håret, flagrende under den gule stråhatten. Den du tok på kun på trass. Du slipper taket og faller. Du faller selv etter du har truffet bakken. Selv om du ikke er mer.

Tapet av deg var et sjokk. Inntil jeg gikk inn på rommet ditt og inn i skapet. Vårt gjemmested. Der vi lekte når vi var små og leste under teppet med lommelykt. Bare vi to.  Jeg satte meg ned med knærne inntil kroppen. Jeg vugget rolig fram og tilbake mens jeg studerte tegningene vi hadde laget som barn, der de hang på veggen. Til øynene festet seg ved den ene tegningen. Det var teipet noe bak den. Jeg løftet den forsiktig av veggen og fant konvolutten som hang på baksiden. Du hadde etterlatt deg et brev.

Jeg passet på å gå i riktig tempo i det jeg gikk rolig bort til min tilviste plass i kirken. Jeg satte meg ned. Mor satt der rett ved siden av. Han kom for sent til å sette seg fram. Det passet meg fint. Begravelsen fikk jeg ikke med meg. Kun synet av den lukkede kisten. Vi sang salmer, men jeg husker ikke hvilke. Jeg var der kun for mor og deg. Begravelsen tar så slutt. Punktum for meg og mor. Tid for siste avskjed og kistebæring. Som bror tar jeg min plikt, jeg bærer kisten. Første høyre håndtak er mitt. Han tar tak i det første venstre. Sviker.

I det vi går mot utgangen stopper jeg opp. Jeg vender blikket mitt mot ham og ser ham i øynene. Han ser meg rett i mot. Ingen frykt, ingen anger, ingen sorg. Ikke for det han har gjort. Han ser meg rett i mot og jeg tenker at han er en god skuespiller. Det er bare det at han aner ikke hva som venter ham, der ute. Jeg ser på ham en siste gang idet jeg hvisker til meg selv. Du sa aldri noe, men jeg tier ikke lenger.