Øynene stirrer opp mot meg, som de aldri vil slippe blikket mitt. Selv om det bare er et par glassøyne, forteller den en historie. Glimt av et barn som leker med faren sin og barnelatter som sakte dør ut. Fargene tyder på at den har vært i bruk en god stund. I tillegg er det utallige flekker og lapper som har kommet med årene for å dekke over rifter og hull. Jeg stryker hånden min over dukken og den stopper opp et par ganger takket være lappene. Til tross for alle de ytre feilene, er den fortsatt perfekt.

En svak summing kommer fra et tilfeldig program som ruller over tv-en. Jeg rører rytmisk i koppen med den osende teen og stirrer tomt på den firkantede boksen med noen bevegende bilder. Jeg presser hardt på avknappen på fjernkontrollen som er like gammel som meg, minst. Det blir dannet et nytt bilde i svart – hvitt. En jente med skulderlangt hår som har en liten bøy innover på tuppene. De blå, klare øynene er blitt nesten livløse og grå. Oppmerksomheten min trekkes mot marsvinene som avbryter granskingen av meg selv. Av ren kjedsomhet leter de etter et par stakkarslige halmstrå rundt om i buret. Noen skarpe og ujevne lyder greier å flytte blikket mitt nok en gang. Et par sko med hæler på størrelse med et krus, er det første jeg legger merke til. Blikket flyttes litt høyere opp, og et kort skjørt kommer til syne. Hun prøver frustrert å trekke ned skjørtet som ligner på et av Britney Spears sine. Lenger opp dukker det opp en forholdsvis ny bluse med fine frynser på. Så kommer nedturen; ansiktet. Hun er ikke spesielt stygg, men hun ser jo ut som en nykokt hummer. Hun gnir hendene mot hverandre mens øynene virrer rundt i det perfekt ryddete rommet. Øynene hennes stopper ved fjernkontrollen. Hun rynker brynene, men bestemmer seg for å la den ligge.

”Hvorfor er du så stresset?” stemmen min lyder mer uengasjert enn jeg hadde planlagt. Hun svelger et par ganger. Munnen hennes åpnes og lukkes og resultatet er at hun ser ut som en gullfisk. ”Altså, det er noe jeg burde sagt for noen uker siden, men…” hun lar stemmen dø ut på slutten av setningen, som et tog som forvinner i det fjernet. Jeg venter tålmodig, litt interesse er slått på som en lysbryter. Hun åpner munnen, men ringeklokka avbryter henne og hun vakler bortover gulvet som en gås. Døra blir skjøvet opp med stor kraft og en stemme kommer innen hørevidde. Jeg stivner til. En mannestemme? Kanskje det er bestefar. Jeg vrir hodet mitt mot døra og lytter konsentrert. Nei, det er en mann i kanskje 40-årene. De prater og ler om hverandre. Moren min kommer inn med en fremmed mann bak seg. Det første som slår meg er at han har merkeklær fra topp til tå. Det andre er håret: det er kort og brunt med noen grå hårstrå. Frisyren har han brukt lang tid på, det er ikke vanskelig å se: alt ligger helt perfekt. Han har en del rynker, spesielt rundt munnen og øynene som tyder på mye latter. Moren min ser beklagende på meg.

Så skjønner jeg det: hun har fått seg kjæreste. Alle tankene blir sugd ut av hodet mitt og tiden stopper. Tom ser litt overrasket ut. Han ser spørrende på moren min, som ikke slipper blikket mitt. Han går med lange skritt mot meg. Tiden begynner går igjen, men alt er blitt til sakte film. ”Tom her”, sier han sjarmerede. Han strekker ut en hånd. Jeg reiser meg fort opp i én bevegelse og tekoppen faller ned på gulvet. ”Jeg… har lekser,” sier jeg slørete og holder pusten i dét jeg går forbi han.

Regnet lager en ensom stemming, selv om latter høres fra etasjen under. Av to mennesker som er uvitende om meg og tårene mine som har rent nedover skinnene mine som det var en kronisk sykdom. Om hulkene som måtte kveles med en pute som ble trykt så hard inn til munnen at stoffibrene satt igjen på tungen. Øynene mine er glassaktige og fremmede, de blunker kun en sjelden gang i blant. Jeg har virkelig prøvd å skvære opp med moren sin. Lage et kompromiss, men mor er tydeligvis mer interessert i Tom. Jeg grøsser ved tanken. Hver gang navnet hans dukker opp, får jeg en stor trang til å spy opp alle innvollene mine. Hånden min strammer rundt hanken på kofferten. I den andre hånda er det eneste, gode barndomsminnet mitt. Jeg har greid å spore opp det beste minnet mitt.